mandag 17. november 2008

Selma Lagerlöf 150 år: FRA KRISTUS-LEGENDER TIL SPØKELSESHISTORIER



Av Nils-Petter Enstad
Mange av oss fikk våre første møter med Selma Lagerlöf sitt forfatterskap gjennom en eller flere av hennes ”Kristus-legender”. Ikke minst har novellen ”Den hellige natten” vært mye brukt til opplesning. Rammefortellingen er at lille Selma og hennes farmor er alene hjemme mens resten av familien er i kirken. Den ene var blitt for gammel til å være med, den andre var for ung, skriver hun. Og så forteller farmor legenden om den gamle, tverre gjeteren som var vitne til at en mann kom og ba ham om hjelp: Hans kone hadde nettopp fått et barn. Det er julefortellingen som formidles.

Hadde ikke Selma Lagerlöf skrevet annet enn disse novellene, ville det i seg selv ha sikret henne en plass i svensk og nordisk litteraturhistorie. For ettertiden er nok likevel disse fortellingene kommet en del i skyggen for mange av de andre bøkene hennes. Flere av romanene er blitt filmatisert både én og flere ganger. Det gjelder verk som ”Gösta Berlings Saga”, ”Keiseren av Portugalien” og Jerusalem”, og det gjelder bøker som ”Kjørekaren” og ”Nils Holgersons vidunderlige reise”.

SKREMMENDE BILDER
Det finnes mange bilder av henne. De fleste er fra hennes eldre dager. De viser gjerne en hvithåret kvinne som sitter ved skrivebordet. Hun kunne være prototypen, enten på en bestemor eller på en pensjonert lærerinne. Litt innadvendt, men med et forsiktig smil rundt leppene.
Lærerinne hadde hun vært, og kjærligheten til fortellinger og fortellerkunsten var en arv fra farmoren. I time etter time hadde hun som barn sittet og hørt farmor fortelle. Men man kan fort bli lurt av det litt bestemoraktige utseendet hennes. Bak det milde blikket lå vulkaner og ulmet. Her ble dramatiske, noen ganger skremmende fortellinger skapt. Det var fortellinger om lidenskaper både i hat og kjærlighet, og det var fortellingen om både ondskap og galskap. Det var fortellinger som beveget seg i grenselandet mellom liv og død, mellom kristendom og folketro, mellom fantasi og okkultisme, mellom fromhet og fanatisme.
I storverket ”Jerusalem” er alle disse elementene på plass. Under arbeidet med dette verket reiste Selma Lagerlöf, sammen med hjertevenninnen Sophie Elkan til Det hellige land og besøkte kolonien med svenske immigranter som hadde reist for å vente på Jesu gjenkomst. Reisen fant sted akkurat i det 1800-tallet gikk over i 1900-tallet. Slike begivenheter har en viss evne til å trigge apokalyptiske forventninger.

FRAFALL OG GALSKAP
I gjennombruddsromanen ”Gösta Berlings saga” er hovedpersonen en prest som har falt fra sin tro, og som samler en gruppe på 12 menn rundt seg. I ”Keiseren av Portugalien” er hovedpersonen en husmann som blir sinnssyk av sin kjærlighet til og beundring for sitt eneste barn, en datter som ble født da han og kona var et godt stykke oppe i årene. Han snakker om datteren som en helgen og prinsesse der hun bor i storbyen, mens hele lokalsamfunnet vet at hun forsørger seg ved hjelp av prostitusjon.
I ”Kjørekaren” – boka som begynner med setningen ”En liten slumsøster lå og skulle dø” – rulles det opp en dramatisk historie med gjengangere, hat, kjærlighet, skyld og ansvar. Det er kanskje denne romanen som i sterkest grad hat gitt Selma Lagerlöf ry som forfatter av ”spøkelseshistorier”. Det bærende motiv i romanen er en gjengangermyte som forfatteren kjente fra Bretange i Frankrike.
Nyttårsnatt ligger drukkenbolten og koneplageren David Holm døddrukken på kirkegården. En dyster vogn stanser ved siden av ham. Mannen med tømmene er ”dødens kjørekar”, og nå har han funnet sin avløser: Den som dør en usalig død på nyttårsaften må nemlig kjøre rundt og hente de døde det neste året. Blant de som skal hentes denne natten er den vesle slumsøsteren, som ble smittet av tuberkulose da hun reparerte David Holms frakk, men også ett av David Holms egne barn. Barnets død er en konsekvens av farens ville liv. Dette får David Holm til å våkne og angre, og dermed får han en ny sjanse til livet. Det er en dramatisk fortelling, og det er nesten som et antiklimaks når romanen munner ut i et fromt ”Gud, la min sjel modnes før den høstes”.

TREKANTDRAMA

Også i Selmas eget liv var det dramatisk nok. Hun levde i et sterkt og underlig trekantforhold med to andre kvinner, nemlig Sophie Elkan og Valborg Olander. Sophie Elkan var nok den som fungerte som ”femte hjul på vogna” i dette forholdet. Da hun og Selma ble kjent, var det hun som var den mest kjente av de to. I mange år leste de hverandres manuskripter, og kom med råd og kommentarer. Men etter hvert som Selma ble verdensberømt og fikk nobelprisen, gikk Sophie i glemmeboken.
Da var forholdet mellom Selma og Valborg mer et forhold mellom to jevnbyrdige, om ikke som forfattere, så som mennesker. I brevene fra Selma til Valborg finnes det mange sterke, for ikke å si heftige, erklæringer av typen ”Jeg lengter etter deg på alle måter som det går an å lengte”, og ”Jeg har sagt det mange ganger, du er min eneste trøst og det er du som gjør at jeg holder ut. Du skal ikke være trist. Om man kan gjøre den lykkelig som man elsker mest av fullt hjerte, så skal du bli det….”.
Det var sterke følelser og det kunne gå heftig for seg når de tre kvinnene var samlet!

KRISTEN?
Mange kristne som har fått sine første møter med Selma Lagerlöfs forfatterskap gjennom Kristus-legendene eller gjennom barneboka om Nils Holgerson, er blitt både forundret og forskrekket over "spøkelseshistoriene" i romaner som "Kjørekaren" og "Gösta Berlings saga". At det kristne Ansgar forlag i mange år sto som utgiver av Selma Lagerlöfs bøker i Norge, har også bidratt til oppfatningen av Selma Lagerlöf som "en kristen forfatter".
Men selv om hun fant mye inspirasjon i kristent tankegods og i kristne problemstillinger - "Jerusalem" kan være et stikkord! - var hennes kunstnerinstinkt altfor sterkt til at "forkynneren" noen gang klarte å overta for dikteren. Hennes biograf Elin Wägner konstaterer at selv om Selma Lagerlöfs ikke var noen troende selv, hadde hun "mer kristendom i sin idéverden enn hun visste selv".

NOBELPRIS
I 1909 fikk hun som første kvinne Nobelprisen i litteratur. Bare 51 år gammel er hun fremdeles en av de yngste som har fått denne prestisjetunge litteraturpris. Flere av de mest kjente verkene hennes, som ”Kjørekaren” og ”Keiseren av Portugalien” er skrevet etter at hun fikk nobelprisen.
Selma Lagerlöf var født 20. november 1858. Hun døde 16. mars 1940, drøyt 81 år gammel.

tirsdag 28. oktober 2008

SEILERSANGEN BLE TIL I DØDENS GRENSELAND


Av Nils-Petter Enstad

På gravsteiner og i dødsannonser kan man iblant finne ordene "La ank'ret falle, jeg er i havn". De er hentet fra innledningen til det siste verset av salmen "Jeg er en seiler på livets hav", som frelsesoffiseren og poeten Henry A. Tandberg begynte å skrive på i 1907, og som fikk sin endelige form i 1909. Sangen ble skrevet under en alvorlig livskrise, og under inntrykket av en ung kvinnes sykdom og død.

Henry Albert Tandberg var bare 19 år gammel da han ble frelsesoffiser i 1889, bare ett år etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet i Norge. Som så mange av pionergenerasjonens menn og kvinner i Frelsesarmeen, fikk han tidlig store ansvar. Han startet armeens virksomhet en rekke steder, og han var bare så vidt 30 år gammel da han fikk i oppdrag å organisere Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid fra bunnen av.
I 1907 ble han syk. Nesten 20 års rovdrift på kropp og sinn krevde sin rett, og han ble lagt inn på Lysaker sanatorium. Her var den 37 år gamle frelsesoffiseren pasient i ett år, først og fremst for å hvile, men også for å få tatt knekken på det som kunne være begynnelsen til en alvorlig lungesykdom. Ved begynnelsen av århundret var tuberkulose den vanligste dødsårsaken i Norge.

Tandberg brukte månedene på sanatoriet til å skrive sanger og dikt, og det var i denne tiden han skrev de første utkastene til "Jeg er en seiler på livets hav".
På sanatoriet traff han en offiserskollega, den unge kaptein Ruth Øgrim. I løpet av de fire årene hun hadde vært frelsesoffiser hadde hun vært en nidkjær evangelist, og mange var blitt omvendt ved hennes virke. Så hadde sykdommen rammet henne, og nå visste både hun og familien at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun ville bli enda ett av tuberkulosens mange unge ofre. I sykdomstiden var Tandberg hennes sjelesørger, selv om han ble utskrevet kort etter at hun var lagt inn. En høstdag i 1909 sovnet hun stille inn, mens de siste strålene fra kveldssola lyste inn i rommet.

LYSSTRÅLEN
Noen dager senere ble hun begravd fra Templet i Pilestredet 22. Under minnesamværet kastet høstsola noen øyeblikk en lysstråle inn gjennom vinduet, slik at den falt over kisten. Oberst Johan Øgrim, Ruth Øgrims far og leder for Frelsesarmeen i Norge, lente seg mot Tandberg: - Ser De lysstrålen? hvisket han.
Under inntrykkene fra den unge frelsesoffiserens sykdom, død og siste ferd fant "seilersangen" sin endelige form.
Til tross for at den beskriver livet som en sjøreise, er det lyset og sollyset som er den bærende metaforen i de fleste av de seks versene i salmen. Vendinger som "jeg stevner fram mot de lyse strande....der evig sol og sommer er" (vers 1), "..og havet smiler og solen skinner..." (vers 2), "...jeg ser i solglans et annet hav..." (vers 5) og "evighetens lyse land" (vers 6) vitner alle om det sterke inntrykket "lysopplevelsene" hadde gjort på lyrikerens følsomme sanseapparat.

MELODIEN
Da Tandbergs venn, musikeren og frelsesoffiseren Klaus Østby, fikk se teksten til "Jeg er en seiler på livets hav", satte han seg straks ned for å lage en melodi til den. Han slet lenge før han var fornøyd, og har selv fortalt at han skrev - og forkastet - mellom 12 og 15 melodier før han fant den rette melodien til denne teksten. Det er den melodien som fremdeles brukes.
Tandbergs tekst og Østbys melodi grep mange, og sangen ble raskt oversatt til de andre nordiske språk.
Da salmebokkomiteen skulle revidere Landstads salmebok på 1920-tallet, kom den med i det som ble Landstads Reviderte Salmebok. Den ble plassert blant salmene for sjømannsmisjonen, men brukes også mye i begravelser. Det var første gang en tekst, skrevet av en frelsesoffiser, ble med i Den norske kirkes salmebok.
Mange av de sjøfolkene som møtte salmen på sjømannskirker rundt i verden, mente teksten måtte være skrevet av en som selv hadde vært sjømann. Men Tandberg selv skal ha svart med et lite smil at han hadde bare hadde til sjøs én dag i sitt liv, og det hadde vært nok for ham.

"SKRIV HJEM TIL MOR"
I mange år hang også en annen tekst av Tandberg oppslått i sjømannskirker og norske utestasjoner. Det var diktet "Skriv hjem til mor, husk hva du lovte den gang du fór". Diktet skrev han mens han var leder for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, og hadde hatt besøk av mange mødre og andre slektninger som lette etter sønner og brødre som ikke hadde gitt lyd fra seg på mange år. Diktet ble trykket opp i 50.000 eksemplarer, og ble sendt til nær sagt alle de steder man kunne tenke seg at norske sjøfolk kunne komme til å dukke opp. Det fortelles også at mang en sjømann tok kontakt med familien i Norge etter å ha lest diktet. I våre dager vil nok de fleste mene at dette diktet ikke er blant de aller beste Tandberg har skrevet. Det balanserer farlig nær det søtladne og sentimentale med sine strofer om at mens
"....andre kan hvile i søvnens fred,
ligger en moder på leiet og greter,
det er for sønnen hun våker og beder,
han som har glemt sin stakkars mor,
glemt hva han lovet den gang han fór".

I DØDENS KJØLVANN
Det er blitt fortalt mange gripende historier om hva "seilersangen" har betydd i ulike livssituasjoner. Den sterkeste opplevelsen hadde likevel den norske skipskapteinen Alf Malmberg under krigen. Noen hundre sjømil nordvest for Irland ble skipet hans torpedert og senket 22. desember 1941. Halvparten av den 36 mann store besetningen gikk ned med skipet, mens resten klarte å komme seg ombord i livbåten. Flere av dem var blitt såret, og i løpet av det første halvannet døgnet døde fire av de besetningsmedlemmene som hadde klart å komme ombord i livbåten.
Også den 17 år gamle jungmannen Kjell var blitt såret, og kapteinen hadde liten tro på at han ville overleve. Han hadde feber, og lå for det meste i en døs. Klokka tre på julaftens ettermiddag slo han øynene opp og ba kapteinen synge for seg.
- Hva vil du jeg skal synge for deg? spurte Malmberg.
- Jeg er en seiler på livets hav, svarte Kjell.
Til tross for mange års fartstid som sjømann, kjente Malmberg verken teksten eller melodien til denne sangen. Likevel åpnet han munnen og begynte å synge. Ord fulgte ord, linje fulgte linje og vers fulgte vers. Selv fortalte Malmberg at det var som om noen holdt en bok foran ham med både tekst og melodi, eller som om de ble rullet opp som en film for ham. Og mens kapteinen sang de seks versene av en sang han ikke kunne, døde den 17 år gamle jungmannen med et fredfullt smil rundt munnen.
Etter krigen møtte Malmberg Kjells mor. Før han fikk fortalt om guttens siste minutter, fortalte hun at hun i dagene rundt jul i 1941 hadde kjent seg så urolig for gutten sin, og forsto at han var i stor fare. Om ettermiddagen julaften hadde hun funnet fram gitaren sin og sunget en sang hun visste Kjell var glad i. Da hun hadde sunget ferdig, kjente hun en inderlig ro. - Da forsto jeg at Kjell var død, men jeg visste også at han hadde det godt, sa hun.
Malmberg forteller at selv om han visste svaret, spurte han likevel hvilken sang hun hadde sunget.
- Det var "Jeg er en seiler på livets hav", sa hun. - Kjell elsket den sangen helt fra han var en liten gutt.

torsdag 4. september 2008

WERGELANDS LITTERÆRE GUTTESTREK




Av Nils-Petter Enstad





Året 2008 har stått i Henrik Wergelands tegn. Det er 200 år siden han ble født, og selv om han bare ble 37 år gammel, klarte han å sette politiske og kulturelle spor etter seg som rett og slett ikke lar seg fjerne.

Blant dem som har markert jubileumsåret, er Agder Teater. Der har man funnet fram et skuespill Henrik Wergeland skal ha skrevet da han var 16 år gammel. Det heter "Moses i Tønden", og er en tekst som fram til nå stort sett bare har vært kjent av litteraturforskere. Wergeland selv publiserte den aldri. Etter å ha fått innholdet i stykket referert, blant annet gjennom det materialet Agder Teater selv har utarbeidet til skolebruk i forbindelse med forestillingen, kan det ikke være tvil om at stykket har en sterkt antisemittisk tendens, og at det ukritisk formidler fordommer og stereotypier om jødene som blomstret den gang teksten ble skrevet, og som til dels lever den dag i dag.
Representanter for de jødiske miljøene i Norge har da også reagert sterkt på forestillingen, blant dem lederen for Jødisk Museum, Sissel Levin. Men mer enn på Wergelands tekst, reagerer hun på den omtalen teateret gir både stykket som sådan og oppfatningen av jødene den gang det ble skrevet.

GUTTESTREK
Stykket som sådan er det da heller ikke så mye å si om. Det er skrevet av en tenåring, og er lite mer enn en litterær guttestrek. At det ikke ble publisert mens forfatteren selv levde, tyder på at han ikke har oppfattet dette som noe betydningsfullt arbeid. Mye viktigere enn dette nesten litt pubertale arbeidet, er den innsatsen Henrik Wergeland gjorde senere i livet, ikke minst med tanke på å sikre jøder adgang til Norge. Sett i det perspektivet blir teksten i hvert fall noe mer interessant, som et uttrykk for den prosess dikteren selv gikk gjennom.
For når en 16 år gammel gutt skriver et stykke som "Moses i Tønden", skjer ikke det i et vakuum. I dette tilfellet hadde 16-åringens far vært blant eidsvollsmennene fra 1814. Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for "jødeparagrafen" i Grunnloven, men hadde også talt sterkt for den. Både paragrafen og stykket ble til i en periode av Europas historie da antisemittiske holdninger var helt "comme il faut", og omtrent ikke ble problematisert av noen. At Nicolai Wergelands 16 år gamle sønn kunne skrive en tekst som "Moses i Tønden" er derfor like gjerne et uttrykk for en intellektuell slapphet i forhold til spørsmålet, som for en bevisst antisemittisme. Det fantes ikke jøder i Norge på denne tiden. "Jøden" eksisterte bare som en fordom, ja, nærmest en fiksjon for folk flest. Da Henrik Wergeland som voksen faktisk møtte mennesker som var jøder, endret han oppfatning både av dem og av jødeparagrafen i Grunnloven. Og han tok opp kampen mot denne bestemmelsen. En av dem han klarte å overbevise, var sin far, som tok offentlig selvkritikk på det han hadde vært med om i 1814.

”JØDESAKEN”
Fra 1839 til sin død seks år senere, brukte Henrik Wergeland nesten all sin tid på "jødesaken". To ganger leverte han inn forslag til endring av Grunnloven, han skrev artikler og ga ut bøker. Best kjent er de to diktsamlingene "Jøden – elleve blomstrende torneqviste" og "Jødinden – ni blomstrende torneqviste". Noen av reaksjonene mot særlig den siste, viser hvor betent og forgiftet debatten var: Wergeland ble kritisert for at han beskrev de jødiske kvinnene som bedre mødre enn kristne kvinner! Men han ga også ut det vi i dag ville kalle ”debattbøker”, og kan kanskje med en viss rett kalles far til norsk sakprosa.

FRAMFØRING
Men på samme måte som teksten ikke ble til i noe vakuum, framføres den heller ikke i et slikt. Agder Teater setter opp "Moses i Tønden" i en tid da antisemittiske strømninger er på frammarsj mange steder i verden, og bare et par år etter at det også i Norge var en heftig kulturdebatt, utløst av en kronikk mange av oss oppfattet nettopp som antisemittisk. At man i tillegg har laget et undervisningsopplegg som "forklarer" mange av de fordommene som jøder har vært utsatt for, bare bekrefter den dårlige magefølelsen man får med tanke på at stykket har vært satt opp i vår tid, med barn og ungdom som målgruppe.
"På den tiden trodde de fleste at jøder var pengegriske og skumle fordi de ofte jobbet som pengeutlånere og forretningsfolk", heter det i Agder Teater sitt skoleopplegg om stykket, som har vært vist et par ganger i forkant av Wergelands 200-årsdag, og skal framføres igjen ved åpne forestillinger i august. Men i tillegg til å være "skummel og pengegrisk", framstilles den jødiske hovedpersonen også som en som er ute etter å forgripe seg på kristne jenter. Kjernen i stykket er nemlig at den rike jøden Moses er så betatt av den unge jenta Lene at han er villig til å betale hva som helst for å få et kyss av henne. Lene og mannen hennes, Frans, legger dermed en plan for å lure penger fra Moses uten at Lene behøver å kysse ham. Moralen er grei og enkel å forstå: Det er greit å lure en jøde, for ellers lurer jøden deg.

FOTNOTE
"Så det var kanskje ikke så rart likevel at Henrik lot de dumme og griske personene i "Moses i Tønden" være jøder, når vi tenker på hvordan det var vanlig å framstille dem på hans tid," heter det litt snusfornuftig i skoleopplegget fra Agder Teater. I det samme opplegget brukes det bare noen få linjer på det som er blitt stående som Henrik Wergelands viktigste bidrag til norsk historie, nemlig hans kamp mot religiøs og etnisk diskriminering. Det er derfor vanskelig å se Agder Teater sitt bidrag til Wergeland-jubileet som noe annet enn en avsporing i forhold til hva mannen, dikteren og aktivisten Henrik Wergeland dypest sett sto for. ”Moses i Tønden” blir aldri noe annet enn en litterær guttestrek som til nød hører hjemme i litteraturhistoriens fotnoter.
(Publisert som kronikk i Dagen-Magazinet mandag 29. september 2008)

torsdag 7. august 2008

STIKLESTADMYTEN



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

"Så skal borgerskapet til å feire Olav Digre igjen!" skal historieprofessor Edvard Bull ha sagt da man forberedte det store Stiklestad-jubileet i 1930. Slaget skal ha stått 29. juli 1030, og oppfattes av mange som en av de aller viktigste begivenheter i Norges-historien. Det har fått status som noe nær Norges fødselsøyeblikk, det være seg religiøst, kulturelt og politisk. Dette er det god grunn til å problematisere.


Bakgrunnen for slaget på Stiklestad var en rent politisk maktkamp. Kong Olav hadde i 1028 måttet flykte fra landet etter et opprør. Han hadde i lang tid møtt sterk opposisjon mot sitt harde styre. Slaget der den gamle høvdingen Erling Skjalgson ble hugget ned mens han var i ferd med å overgi seg til kongen, hadde satt enda mer fart i dette, og førte til at kongen måtte flykte til sin svoger i Sverige. Men etter to år vendte han tilbake, med ett mål for øye: Å gjenerobre makten i Norge.
Kongens viktigste politiske kampsak, kristningen av Norge, var på det tidspunktet gjennomført som politisk prosjekt. Det skjedde i 1024, gjennom vedtakene på tinget på Moster. Som politisk kamp var den saken avsluttet, og ingen ting som tyder på at disse vedtakene var truet fra noen kant. Den norrøne troen, som politisk prosjekt, hadde dødd sammen med Håkon Jarl under grisehuset på Rotmol 35 år tidligere. Faktum er at det store flertall av høvdinger i Norge var døpt i 1030. Det kampen nå gjaldt, var hvem som skulle ha den politiske makten i Norge!

Etter å ha opplevd den brutale, uforutsigbare og mistenksomme kong Olavs regime gjennom 15 år, var flertallet av norske stormenn klare på at de foretrakk å bli fjernstyrt av den danske kongen, som dessuten var mer i England enn i sitt eget rike, enn av den alle steds nærværende kong Olav. Meldingene om at han var på vei tilbake for å gjenerobre makten, fikk derfor høvdingene til å mobilisere.
Når Per Sivle skriver i sitt dikt "Tord Foleson" at "Dei stod paa Stiklestad, fylka til Strid,/den gamla og so den nya Tid,/det, som skulde veksa, mod det, som skulde siga,/
det, som skulde falla, mot det, som skulde stiga", så er dette bare delvis rett. Det som er rett, er at slaget handlet om hvor vidt et gammelt regime skulle komme tilbake, eller om et nytt skulle overta. Derimot blir det ikke bare feil, men direkte meningsløst å hevde at kampen sto om hvorvidt Norge skulle være et kristent land eller ikke. Men det er denne oppfatningen som har fått feste seg. "Slaget på Stiklestad representerer et vendepunkt i norsk historie" leser man på http://www.stiklestad.no/, og "Slaget markerer overgangen fra hedendom til kristendom" (se http://www.pilgrim.info/). Begge disse postulatene er uttrykk for det man kan kalle "Stiklestad-myten". Det er en myte som først og fremst er historisk og politisk betinget, og bare i liten grad religiøst. Men den politiske myten fikk en religiøs form. Bare kort tid etter slaget der Olav falt, oppsto det en kult rundt den døde kongen som forholdsvis raskt spredte seg utover Norden, og senere til England og deler av kontinentet. Selv i Roma og Jerusalem er det funnet spor av Olavskulten. Senter for kulten ble det vi i dag kjenner som Nidarosdomen, mens det på selve slagstedet tidlig ble bygget en trekirke. Dagens steinkirke er fra 1100-tallet.

Stiklestad kunne hatt potensial i seg til å bli et norsk "Golgata" med tanke på den betydning kongens død fikk i oppfatningen av hva som skapte det store trosskiftet i Norge for drøyt tusen år siden. Når det ikke ble slik i såkalt "katolsk tid" i Norge, hang nok dette for en stor del sammen med den sentrale plassen Nidaros fikk, både som kultsted og politisk maktsentrum. Men om ikke stedet Stiklestad ble så viktig, fikk symbolet Stiklestad stor betydning, og denne betydningen har snarere økt enn avtatt i de siste 150 årene. Bjørnson brukte den da han skrev "Ja, vi elsker" (”Olav på det landet malte/korset med sitt blod”). Per Sivles dikt må forstås i det samme perspektivet. Diktet er skrevet i 1901, i en atmosfære av økende, nasjonal selvbevissthet i Norge. Stiklestadmyten ble som en nasjonal skapelsesberetning som man varmet seg ved i nasjonale nedgangstider og i den lange perioden da Norge ble styrt av fremmede makter som Danmark og Sverige.
I middelalderen brukte Kirken Stiklestad-myten for alt hva den var verd for å erobre terreng i den politiske maktkampen mot kongen. Dette toppet seg med kroningen av guttekongen Magnus Erlingson i 1182. Den fem år gamle Magnus hadde ingen legitimitet som konge etter de gamle lovene. Dette forsøkte kirken å kompensere med å krone ham, som motytelse mot at han tok imot riket som len av Olav den Hellige. Dermed ble det etablert en situasjon der erkebiskopen var kongens overordede, en tankegang som hadde skapt århundrelange konflikter mellom pave og keiser på kontinentet.
Etter reformasjonen prøvde danskene å knuse Stiklestad-myten. Men de lyktes ikke. Og i hele unionstiden var den en av de kildene nordmenn hentet næring fra mens de ventet på at frihetens klokke skulle ringe. Stiklestad-myten ble en nasjonal grunnfortelling som både genererte nødvendig opprørs- og frihetstrang, men også grov og plump nasjonalisme, slik man eksempelvis så NS-regimet brukte den under krigen.

Har Stiklestad-myten noen funksjon i dag? Er den relevant i et moderne, pluralistisk samfunn? Den kan den være, all den tid denne pluralismen ikke kan endre på det faktum at Norge i mer enn tusen år har hatt en kultur som var preget av kristen tro og tanke. Men det er en kristendom som henter sine impulser fra Jerusalem, Roma og Wittenberg, mer enn fra Stiklestad.

Offentliggjort i Dagbladet 28. juli 2008 - fulgt opp med debatt på NRK Trøndelag samme dag og med innslag i Dagsnytt 18 samme kveld.

søndag 16. mars 2008

”MIO, MIN MIO” – OG REISEN TIL LANDET I DET FJERNE


Av Nils-Petter Enstad
En oktoberdag forsvinner en ni år gammel gutt ved navn Bo Vilhelm Olsson fra sitt hjem i Upplandsgatan 13 i Stockholm. Han blir meldt savnet og etterlyst, men blir ikke funnet. Dette er utgangspunktet for Astrid Lindgrens svært betagende fortelling ”Mio, min Mio”. Den har fascinert barn og unge over hele verden i mer enn 50 år. Boka kom på svensk i 1954, og på norsk året etter.

”Mio, min mio” er en fortelling som er spekket med mystikk, magi og spenning. Den kan for eksempel leses som en lignelse om kampen mellom det gode og det onde. Det er lett å finne bibelske metaforer i teksten. Den kan også leses som et eventyr, og man finner de igjen de fleste av de funksjonene som eventyrforskningen opererer med i denne teksten. Men det finnes også andre lesemåter. Det følgende er et forsøk på å antyde en slik annerledes lesning av fortellingen.

KULDE
Fortellingen begynner svært så realistisk. Bo Vilhelm Olsson, eller Bosse til daglig, bor hos sine fosterforeldre Edla og Sixten. Der har han bodd siden han var ett år. De hentet ham på et barnehjem. Moren døde da han ble født, og faren vet ingen hvem er. Fosterhjemsplasseringen virker ikke spesielt vellykket. Selv om han har bodd hos dem hele livet, kaller han bare fosterforeldrene ”tante” og ”onkel”, og ”tanten” har vært omtenksom nok til å fortelle ham at hun heller ville hatt en jente. Gutter bråker for mye og tar for mye plass, og de spiser for mye. Motviljen virker nokså gjensidig, og i den grad Bosse blir gjenstand for noe varme, får han det fra kjøpmannskona fru Lundin, og fra foreldrene til kameraten Benka.
Det er fru Lundin som formidler den beskjeden som fører Bosse vekk fra den kalde tilværelsen som fosterbarn i Stockholm til et liv som prins og kongesønn i Landet i det Fjerne. Hun ber ham poste et kort til kongen i dette landet. Som takk får han et eple. På kortet står det at han som kongen har lett så lenge etter, nå er på vei. Kjennetegnet er at han har et gulleple i hånden. I det samme oppdager Bosse at eplet han fikk av fru Lundin er blitt til et gulleple…

DE FORELDRELØSE
Bosse er bare én av flere foreldreløse barn i Astrid Lindgrens litterære univers. Pippi Langstrømpe er den best kjente av disse – barnet som på forunderlig vis er blitt økonomisk uavhengig, og som – trolig for det svenske folkhemmet ennå ikke er blitt det kunne eller burde – kan overleve i sin husokkupanttilværelse, mens hun prater om en pappa som er konge på en sydhavsøy, og en mamma som er engel i himmelen. At mammaen er død, er det eneste som er troverdig i den fortellingen Pippi forsøker å skape.
Rasmus er en tredje av disse foreldreløse barna. Han makter ikke å skape seg et illusjonsliv – han bor på barnehjem og der mistrives han. I motsetning til Bosse, er det ingen som vil ta ham til seg, ikke engang som en erstatning for ei jente de ikke fikk. Til slutt rømmer han, og slår seg sammen landstrykeren Oscar; en godhjertet mann som bare er landstryker om sommeren. Han har både et småbruk og en kone med et stort hjerte, både for sin døgenikt av en mann og for gutten han plutselig dukker opp med.
Fortellingen om ”Rasmus på loffen” er det nærmeste noen av disse fortellingene kommer en idyll. Men la oss nå vende blikket tilbake til Bosse som plutselig står der med et gulleple i hånden.

OPPDRAGET
I parken Tegnérlunden finner han dessuten en gammel ølflaske. I flasken er det en ånd, og etter at Bosse har sluppet den fri, hjelper ånden ham av gårde til Landet i det Fjerne, der kongen venter på ham. Kommet vel fram dit får Bosse – som nå er blitt prins Mio – nye venner som minner ham om de få han hadde i Stockholm.
Gutten Jum-Jum minner ham om Benka, og den hvite hesten Miramis er like snill og trofast som bryggerihesten Kalle Punt, som Bosse pleide å gi brødskroper og sukkerbiter. Også fru Lundin har sitt motstykke i Landet i det Fjerne, og alle hjelper prins Mio i det som blir det store oppdraget hans: Å få tatt livet av den onde ridder Kato.

BIBELSK
Det er interessant å se hvor tydelig den bibelske påvirkningen er i denne fortellingen. Om den onde ridder Kato heter det at han er så ond fordi han har et hjerte av stein. Dette skal forstås helt bokstavelig, men det peker samtidig mot en metafor som brukes i Bibelen: "Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dem et kjøtthjerte isteden" (Esek 11, 19).
En annen klar, bibelsk referanse er at det er kongens sønn som må gripe inn - med fare for sitt eget liv - for å berge landet og alle som bor der fra ondskapen som råder. Dette er rett og slett en Kristus-metafor.

PARADIS
Når dette oppdraget er fullført, blir Landet i det Fjerne et godt land å være i. Det blir som det paradis man hører om i de fleste religioner. Prins Mio vender ikke tilbake til Upplandsgatan og tante Edla og onkel Sixten og livet som Bo Vilhelm Olsson.
”Jeg har vært i Landet i det Fjerne temmelig lenge nå. Det er svært sjelden jeg tenker på den tiden da jeg bodde i Upplandsgatan,” skriver han, og fortsetter: ”Tante Edla tror kanskje at hvis hun bare går ned i Tegnérlunden og leter, så vil hun finne meg på en benk der. Hun tror kanskje jeg sitter på benken under lykten og gnager på et eple og leker litt med en tom pilsflaske eller noe annet rask. (…) Men hun tar så feil! Å, tante Edla tar så feil! Det sitter ingen Bosse på noen benk i Tegnérlunden. Han er i Landet i det Fjerne, sier jeg. (…) Ja, slik er det. Bo Vilhelm Olsson er i Landet i det Fjerne, og han har det så godt hos sin far kongen.”

NØKKEL
Det er i disse avslutningslinjene man finner nøkkelen til hvordan denne romanen skal leses og forstås. Dette er ikke fortellingen om den stygge andungen som viste seg å være en svane. Det er heller ikke fortellingen om den bortkomne prinsen som fant tilbake til sin rette arv og posisjon. Det er ikke engang fortellingen om barnehjemsbarnet som viste seg å være et rikmannsbarn. Det er fortellingen om det ulykkelige barnet som foretok den store flukten og den definitive reisen, enten inn i psykosen eller inn i døden.
At barn som ikke kjenner sin egen opprinnelse fantaserer om at de er barn av konger, grever eller prinsesser, er ikke nytt, verken i litteraturen eller livet. Bo Vilhelm Olsson er bare ett av mange slike barn. Fordi han vantrives i fosterhjemmet, og fordi kjemien mellom ham og fosterforeldrene er så dårlig som den er, oppstår det et sterkt ønske i det ulykkelige barnet om å fantasere seg en bedre og lykkeligere tilværelse. Denne finner han i Landet i det fjerne.
Mye tyder altså på at Bo Vilhelm Olsson er rett og slett i ferd med å miste fotfestet, rent mentalt. Kulden i hjemmet og alle de uvennlige ordene fører til at han melder seg ut av virkeligheten. Kortet han skulle poste og eplet han fikk av fru Lundin, blir de magiske midlene som hjelper ham til dette. En melding han ikke skjønner og et eple som blir til gull. En ølflaske med litt grums i bunnen blir en flaskeånd som – i tråd med eventyrets dynamikk – kan føre ham vekk fra den traurige virkeligheten og til den deilige fantasien.
Hele reisen og alle opplevelsene og den deilige tilværelsen i Landet i det Fjerne, er noe som skjer i Bosses tanke i de timene han sitter på benken i Tegnérlunden. Kanskje er etterlysningen i radioen bare de siste klare tankene hans før han skifter identitet, eller kanskje har han forlatt benken og funnet en forlatt bod eller kjeller der han legger seg til å sove.
Det kan være kaldt i oktober. Kanskje var det i søvnen Bo Wilhelm Olsson, ni år, foretok den definitive reisen til Landet i det Fjerne.

onsdag 5. mars 2008

Wergeland-året: HENRIK WERGELAND SØRGET OVER KRISTENFOLKETS JØDEHAT


Av Nils-Petter Enstad
(Tekst og foto)

Det norske kristenfolkets jødehat var det som smertet Henrik Wergeland mest da han tok opp sin kamp for å få endret den "jødeparagrafen" som var blitt vedtatt på Eidsvoll i 1814. Da paragrafen omsider ble fjernet, hadde Wergeland vært død i seks år.


Henrik Wergeland følte at han hadde et helt spesielt forhold til Grunnloven. Hans far, presten Nicolai Wergeland, hadde vært blant Eidsvollsmennene i 1814, og i 1817 ble han sogneprest i Eidsvoll. Henrik var stolt av farens rolle i 1814, og omtalte seg selv som "Grunnlovens storebror". Men han ble tidlig kritisk til bestemmelsene i grunnlovens paragraf to, som for det første slo fast at "Den Evangelisk-Lutherske Bekiendelse forbliver Statens offentlige Religion", og for det andre at jøder fremdeles skulle være utelukket fra riket. Også forbundet mot munkeordener var han kritisk til, men det var "jødeparagrafen" som ble hans kampsak.
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er et lite, historisk paradoks. Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han selv hadde tatt feil.
12 års kamp
Det var i 1839 Henrik Wergeland første gang leverte et forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Forslaget ble ikke behandlet før i 1842, og i disse tre årene skrev Wergeland en lang rekke artikler og bøker der han argumenterte for forslaget. Han brukte både religionsfrihet og næringsutvikling som argument, og ikke minst gikk han til felts mot religiøs intoleranse. Dette var Grunnlovens mørke side, skrev han, til tross for at religionsfrihet var noe som var i grunnlovens ånd. Dette var en kristen plikt, slo han fast.
Kort før stortingsbehandlingen ga han ut diktsamlingen "Jøden – Ni blomstrende Tornequiste", som rommer noe av det ypperste han skrev.
Manglet 11 stemmer
Wergelands forslag manglet 11 stemmer på å bli vedtatt da Stortinget stemte over det 9. september 1842. Det fikk flertall, men ikke det nødvendige to tredjedels flertall. Wergeland fulgte hele debatten fra stortingsgalleriet. Det var mange sterke følelser. Stortingspresident Sørensen ble så grepet under sitt innlegg for Wergelands forslag at han måtte ta en pause. Wergeland selv satt på galleriet og gråt da presidenten talte.
Gråt gjorde han også under flere av presterepresentantenes innlegg, men det var over deres kulde og hjerteløshet.
Han skrev:
Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød (....)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel....
Nytt forslag
Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland et nytt, som ble levert omgående. Det skulle behandles i 1845. I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen "Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste". Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han. I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!
Wergeland var svært aktiv i tida fram til forslaget skulle behandles, og drev en intens lobbyvirksomhet. Men heller ikke denne gang fikk forslaget kvalifisert flertall.
Da meldingen om dette nådde Wergeland, lå han på dødsleiet. Natt til 12. juli døde han, 37 år gammel.
Først i 1851 ble jødeparagrafen tatt ut av grunnloven. De måtte derfor få spesiell tillatelse til å komme inn i landet, de som reiste minnesmerket som fremdeles står på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Der står det: "Takknemmelige jøder udenfor norriges grænser reiste ham dette minde".
(Publisert av Kristelig Pressekontor 3. mars 2008)

søndag 17. februar 2008

Kautokeino-filmen: FRA OPPRØR TIL BIBELOVERSETTELSE


Av Nils-Petter Enstad

Nils Gaup sin film om Kautokeino-opprøret i 1852 går nå på norske kinoer og trekker fulle hus. Samtidig er det en livlig debatt om det opprøret som er filmens tema, og hva religiøs fanatisme kan føre til. En side ved opprøret som ikke har vært framme til nå, er den indirekte betydningen opprøret hadde for at det kom en samisk bibeloversettelse i 1895.

I rettsoppgjøret etter opprøret, falt det en rekke dødsdommer. To av disse ble også effektuert, nemlig over Mons Somby og Aslak Hætta. En som også opprinnelig fikk dødsdom, var Aslaks yngre bror, Lars Jacobson Hætta (1834 – 1896). Med henvisning til hans unge alder (18 år), ble dommen gjort om til livsvarig fengsel. Også en søster av Lars og Aslak, 15 år gamle Elen, fikk livsvarig fengsel. Livstidsdommen skulle sones på Akershus. Lars hadde store anfektelser på grunn av det han hadde vært med på, og det gikk lang tid før han klarte å forsone seg med det, eller tro at Gud kunne tilgi ham.

J.A. FRIIS
For en samisk ungdom som hadde vokst opp på vidda, var årene i fengslet tunge og lange. Ikke minst savnet han det å kunne høre og tale sitt eget morsmål. En av dem som fikk kontakt med Lars mens han satt på Akershus, var teologen og forfatteren Jens Andreas Friis, som hadde vært prest i Finnmark i mange år. Han skrev også noen romaner om samisk liv. Den mest kjente er "Laila". I 1866 ble han professor i teologi ved Universitetet i Kristiania.

Friis oppdaget at Lars var en intelligent person, og skaffet ham bøker og ga ham undervisning. Han oppdaget også at Lars hadde gode evner i språk, og han ba den samiske fangen hjelpe seg i arbeidet med å oversette Bibelen til samisk. Han mente at en som hadde dette språket "under huden" ville bidra til en bedre oversettelse, enn det mer tillærte samisk som både han selv og andre som hadde forsøkt seg på det samme, behersket.

BENÅDET
Etter 15 år i fengsel ble Lars Jacobsen Hætta benådet og løslatt. Samarbeidet med Friis fortsatte, og i 1895 var Bibelen på samisk ferdig oversatt og ble gitt ut. Prosessen fram mot utgivelsen hadde vært lang og kronglete. Dels skyldtes dette økonomien i Bibelselskapet, dels skyldtes det manglende vilje hos norske myndigheter til å bidra til en slik oversettelse.
Da Lars Hætta kom tilbake til Finnmark ble han lærer i hjembygda si, men han holdt seg unna de læstadianske miljøene. Dette gjorde ham til en ensom mann i et område der den læstadianske kristendomsformen var nesten enerådende. Skyggene fra 1852 var også lange. Da han to år etter løslatelsen, i 1869, søkte stilling som klokker i Kautokeino, fikk han avslag med henvisning til det som hadde vært.
Først i 1882 fikk han en slags oppreisning. Da hadde han i mange år vært med og oversatt Bibelen til samisk, blant annet en utgave av Det nye testamente, som var kommet ut i 1874. Gjennom sitt bidrag til den samiske bibeloversettelsen, reiste han et minnesmerke og et vitnesbyrd, ikke bare over seg selv, men enda mer om hvordan Guds nåde kan reise opp fra fall og gi nytt liv.
I sin bok om Bibelen på samisk, kaller biskop Per Oskar Kjølaas ham "samenes Lars Skrefsrud".

Litteratur: Kjølaas, Per Oskar:
BIBELEN PÅ SAMISK
En bok om samisk bibeloversettelse
Oslo, 1995

H.A. Tandberg - kontroversiell himmelpoet


Av Nils-Petter Enstad
Frelsesoffiseren og poeten Henry Albert Tandberg (1871-1959) har gitt norsk kristenhet noen av de vakreste og mest avholdte sanger den kjenner. Det er nok å nevne titler som "Jeg er en seiler på livets hav", "Jesus har bedt oss å komme" og "Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen". Men når det gjelder en del av de sangene han skrev om himmelen, er det ikke alle som er like komfortable med teologien i dem.


Henry Albert Tandberg ble født i Chicago 14. desember 1871, dit foreldrene hans hadde utvandret kort tid før. Men bare noen måneder etter at ekteparets eneste barn var født, døde faren. Den unge enken vendte da tilbake til Norge, og slo seg ned i Kristiania, sammen med sønnen. Dette førte til at den unge gutten var sterkt knyttet til sin mor. Våren 1888 ble han frelst ved Frelsesarmeens botsbenk på Grønland 9. I oktober 1889 ble han frelsesoffiser.

Som en av Armeens pionerer i Norge, grunnla han både Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid og Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Han var redaktør for Krigsropet i 26 år, men det er først og fremst som sangdikter han huskes. Mange av sangene er preget av at han var svært opptatt av himmelen og evigheten. De beste sangene hans hadde dette motivet. Det er nok å nevne en sang som "Jeg er en seiler på livets hav". Den er skrevet i dødens skygge, mens forfatteren var pasient ved et sanatorium. Den ble skapt etter at han hadde fått være sjelesørger for en av sine medpasienter. Sangen er skrevet i 1909. I 1924 kom den med i Landstads Reviderte Salmebok. Den er også med i Norsk Salmebok og i de fleste andre sang- og salmebøker her til lands.

STJERNESANGEN
Ved siden av "Seilersangen", er "Stjernesangen" den mest kjente av Tandbergs sanger. Den er også den mest omdiskuterte. "Stjernesangen" ble skrevet i 1910, og første vers lyder slik:

Vi synger titt om sei'rens lønn der hjemme,
om å få stjerner i vår krone der.
Men la oss aldri noen sinne glemme:
De stjerner tente vi mens vi var her.

I de følgende versene nevner dikteren hvordan disse stjernene er blitt til. For det første er stjernene de gode gjerningene man har gjort mot sine medmennesker:

De er den sorg som du til glede vendte,
de er den hjelp som du i nøden gav.
De er de lys som du i mørket tente,
de er de tårer som du tørret av.

Men stjernene er også de åndelige kamper og det åndelige arbeid man har fått utføre:
De er hver edel kamp du stred og strider,
hver vunnet sjel, hver seier i hans navn.
Hva du for Jesu skyld har lidt og lider,
hvert kjærlig offer og hvert hellig savn.

I fjerde vers understreker han at det ikke er den troende selv som skal føre "regnskapet" over stjernene:

Men aller herligst glans og lys utsender
det gode du stillhet øver her,
som ingen annen, men kun Jesus kjenner,
det stråler klarest i din krone der.

Og for at den kristne skal kunne være trygg i troen på at man ikke har levd forgjeves, oppsummerer Tandberg det slik i det siste verset:
Alt finner vi igjen for Herrens trone,
alt som har evig verd, vi finner der.
Men ingen stjerner får vi i vår krone
som ei vi selv har tent mens vi var her.
Teksten er et poetisk mesterstykke, men innholdet er teologisk kontroversielt. Mange prester synes derfor det er problematisk når sørgende ønsker at "Stjernesangen" skal synges i begravelser, og mener at teksten beveger seg på utsiden av evangelisk kristendom.
Det bærende motiv i teksten er at de gode gjerninger som en kristen gjør, lever videre. Det kan gi inntrykk av en oppfatning om at den troende får "lønn i himmelen" som belønning for de gode gjerninger vi har gjort.
Om det er dette Tandberg har ment å formidle, er han verken er den første eller siste som har gjort det.
Teksten synges til melodien "Finlandia" av den finske komponisten Jean Sibelius. Det skal ha vært denne musikken som lød for Tandbergs indre da han skrev teksten, og da den var ferdig, sendte han den til Sibelius, og ba om tillatelse til å bruke melodien. Tillatelsen ble sendt telegrafisk fra komponisten.
I ettertid er det vanskelig å vite om det var poeten Tandberg eller forkynneren Tandberg som førte pennen da "Stjernesangen" ble til, om teksten er uttrykk for et teologisk syn, eller "bare" er en poetisk beskrivelse av det kristne ansvar og det kristne håp.

GUDS KRIGER, HOLD UT
Like teologisk utfordrende som "Stjernesangen", vil mange mene at sangen "Guds kriger, hold ut inntil sei'ren du får" er. Denne sangen brukes ikke i sammenhenger utenfor Frelsesarmeen, og har i mange år vært forholdsvis sjelden i bruk også av Armeen selv. Men den gir et meget interessant innsyn i hvordan Tandberg tenkte om himmelen og om de kristne som har levd før oss.

I første vers heter det:
Guds kriger, hold ut inntil se'iren du får,
se tallløse skarer ved målet alt står.
Se skaren av vitner som gikk samme vei:
Hva Gud var for dem, vil han være for deg.

I omkvedet heter det:
Hvitkledde kor, skare så stor,
helg'ner, martyrer som før stred på jord,
roper til oss som i striden enn står:
Å, kjemp og hold ut inntil kronen du får!

I vers 2 og 3 utdyper han tanken om at de som har gått foran, kommer med oppmuntrende rop til de som kjemper nå:
Det nye Jerusalems skinnende hær,
apostler, profeter, hver hellig er der.
Omkring oss er skaren, en strålende leir,
de følger vår kamp og de ber for vår sei'r.

Og videre:
Hold ut! roper skaren, om striden blir hård,
om fåfengt den synes, om ensom du står.
Se, veldige makter på vår front går frem.
Husk på, det er flere med oss med dem.

Tanken om at man skal møte igjen sine kjære etter døden har et solid feste i folkefromheten. Det finnes også ulike folkereligiøse oppfatninger av at de døde følger med i det som foregår her nede på jorden. Mange kristne har nokså uklare oppfatninger av hva som skjer i tiden mellom døden og dommen, og tror helt oppriktig at de som har levd før oss venter på oss i himmelen, og at familie og kjente vil kunne se etter hverandre og kjenne hverandre igjen i det hinsidige.
Mye av innholdet i "Guds kriger, hold ut" må antakelig kunne skrives på slike konti.

SKREV MYE
H.A. Tandberg skrev mye i løpet av sine mange år som redaktør for Krigsropet: Artikler, kommentarer, reportasjer og store mengder leilighetspoesi. Han skrev også historieboka om Frelsesarmeen ved 50-årsjubileet i 1938. Med unntak av de viktigste sangene, er praktisk talt alt Tandberg skrev glemt for lengst. Men de sangene som ennå lever, synges i de fleste kristne leirer. Flere av dem er også oversatt til andre språk. Flest tekster har han naturlig nok i Frelsesarmeens sangbok, der han er representert med 37 tekster, i tillegg til en lang rekke oversettelser.
H.A. Tandberg døde 3. april 1959 - drøyt 87 år gammel. På gravsteinen hans står de ordene han selv hadde formet 50 år tidligere: "La ank'ret falle, jeg er i havn!"