onsdag 18. september 2013

Østfold KrF: EN UBRUTT TRADISJON

Av Nils-Petter Enstad

Etter årets stortingsvalg, er Østfold fremdeles det eneste østlandsfylket som har en ubrutt tradisjon med KrF-representasjon på Løvebakken siden 1945. De til sammen fem stortingsrepresentantene som vært valgt, har alle hatt forholdsvis lange perioder som representanter. KrF-representasjonen fra Østfold har dermed vært preget av kontinuitet og stabilitet
.

Navnet «Kristelig Folkeparti» er eldre i Østfold enn ellers i landet. Allerede i 1913 ble navnet brukt på en liste ved kommunevalget i Sarpsborg. Listen fikk valgt inn seks representanter, og stilte ved flere kommunevalg etter hverandre. I 1939 gjenoppsto partinavnet lokalt ved at den kommunestyregruppa som var valgt inn på «Kristen- og Avholdsfolkets liste» tok navnet «Sarpsborg Kristelig Folkeparti». Da var det gått seks år siden man i Hordaland hadde stilt opp «Kristeleg Folkeparti» med bibelskolerektor Nils Lavik på topp. Han kom inn i 1933, og ved valget i 1936 fikk lista enda en representant i Hans Svarstad. I disse årene ble det dannet lokallag av det nye partiet flere steder på østlandet.

Asbjørn Solberg
Østfold Kristelig Folkeparti ble ikke dannet før sensommeren 1945. Ved stortingsvalget i desember samme år var Østfold ett av de 11 fylkene som stilte lister fra KrF, og partiets førstekandidat, bonden Asbjørn Solberg fra Degernes, ble valgt inn som en av partiets åtte representanter. Han hadde da i noen måneder vært ordfører i Degernes kommune. Solberg var en godt voksen mann på 52 år da han ble valgt inn på Stortinget. Under krigen hadde han vært sentral i det lokale motstandsarbeidet. Han møtte på Stortinget fram til 1961, og døde i 1977.

Lars Korvald
Også den neste KrF-representanten fra Østfold kom fra landbruksnæringen: Lars Korvald, opprinnelig fra Nedre Eiker, var rektor på Tomb Landbruksskole da han lot seg overtale til å stille som KrFs førstekandidat. Fram til da hadde han ikke engasjert seg nevneverdig i politikk, og hadde etter eget utsagn heller ikke vært interessert i politikk. Han hadde konsentrert seg om 4H-arbeid, indremisjonen og jobben på Tomb. Det som skal ha gjort ham til politisk aktiv, var en utfordring fra programkomiteen i Østfold KrF om å skrive noe om landbrukspolitikk til partiets valgkampbrosjyre. Det fortelles at allerede etter Korvalds første innlegg i Stortinget, skal Venstre-høvdingen Bernt Røiseland ha lent seg mot sin sidekamerat og hvisket: - Han der skal me få høyra meir te…
I 1965 ble han partileder og parlamentarisk leder, og i 1972 ble han statsminister i den første sentrumsregjeringen i Norge. Korvald var partileder i to omganger, og satt på Stortinget til 1981. Deretter ble han fylkesmann i Østfold. Han døde i 2006, kort etter at han hadde fylt 90 år.
Lars Korvald er en av tre statsministre i Norge som har kommet fra Østfold. De andre to var Peder Kolstad fra Bondepartiet (1931-32) og Oscar Torp fra Arbeiderpartiet (1951-55). Da Korvalds regjering tiltrådte etter folkeavstemningen om EF i 1972, skal en annen tidligere statsminister, John Lyng, ha kommentert: - Den regjeringen får en bedre statsminister enn den fortjener…

Odd Holøs
Rakstingen Odd Holøs er den som har hatt den korteste fartstida som «fast» KrF-representant fra Østfold, med de to periodene 1981-85 og 1985-89. Dessuten møtte han fast mens Lars Korvald var statsminister. Han var første vara for Korvald gjennom hele hans stortingstid, og møtte fra tid til annen også i disse årene.
I det sivile liv var Odd Holøs sosialsjef i Rakkestad kommune, og som stortingsrepresentant møtte han i det som den gang het sosialkomiteen. I den siste perioden var han nestleder i komiteen. Da Kjell Bondevik var sosialminister i Lyng-regjeringen i 1963, var Odd Holøs hans statssekretær. Odd Holøs døde i 2001, 79 år gammel.

Odd Holten
I 1989 var det duket for en ny «odd fellow» på østfoldbenken; denne gang med etternavnet Holten og adresse Fredrikstad. Den diakonutdannede Odd Holten hadde mange års yrkesliv i Blå Kors bak seg da han i 1985 ble generalsekretær i KrF. Det var fra denne stillingen han ble nominert til Stortinget og valgt inn. I de neste 16 årene var han en meget synlig og tydelig Østfold-representant, i to perioder som partiets finanspolitiske talsmann, en som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen og den siste som medlem av samferdselskomiteen.
Odd Holten var den som mer enn noen andre bidro til at Evangeliesenterets arbeid fikk plass på statsbudsjettet, og bidro dermed til at dette arbeidet fikk vokse sterkt. Da den fjerde stortingsperioden var over i 2005, følte Odd Holten, i en alder av 65 år, at tida var inne for et generasjonsskifte på Østfold-benken.

Line Henriette Holten Hjemdal
Det har nok skjedd før at barn av stortingsrepresentanter har inntatt foreldrenes plass, men ikke at de har vekslet stafettpinnen direkte. Det skjedde imidlertid da Odd Holtens datter, Line Henriette Holten Hjemdal, ble valgt inn i 2005. Den 36 år gamle teologen og småbarnsmoren kom da fra en stilling som rådgiver i stortingsgruppa. Tidligere hadde hun vært politisk rådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet, og i Arbeids- og sosialdepartementet. Hun hadde også vært generalsekretær i KrFU og bystyremedlem i Askim.
Mange vil huske at det var en viss dramatikk rundt nominasjonen av henne, blant annet fordi krefter utenfor fylket ønsket at Østfold skulle nominere partileder Dagfinn Høybråten som sin førstekandidat. Men fylkespartiets egne organer var klare nok: De ville ha Line, og hun berget mandatet både i 2005, 2009 og 2013.
En ubrutt tradisjon kunne dermed føres videre.

Publisert i Dagen onsdag 18. september 2013

mandag 9. september 2013

REGJERINGERS LEVETID

Når Jens Stoltenberg etter årets valg går av som statsminister, kan han notere seg for en bragd: Han er den statsminister som har sittet nest lengst sammenhengende i stillingen siden 1945.

Bare Einar Gerhardsen har sittet noe lenger sammenhengende, i og med at hans tredje regjering satt fra januar 1955 til august 1963, da den ble felt i Stortinget. Johan Nygaardsvold satt i drøyt ti år som statsminister, fra 1935 til 1945. Men fem av disse årene var han og regjeringen i eksil i London.
Også Gro Harlem Brundtland var statsminister i mer enn ti år, men disse årene fordelte seg på tre regjeringer.
De 31 som har statsministrer i Norge, har regjert i perioder som har vart fra noen uker til forholdsvis mange år. De to korteste periodene sto henholdsvis Christoffer Hornsrud (Ap) og John Lyng (H) for, med henholdsvis 18 og 28 dager. I tillegg har seks statsministre sittet mindre enn ett år. Seks statsministre har sittet mellom ett og tre år, og ytterligere seks mellom tre og fem år. De siste 11 har sittet fra fem år og oppover. Men for flere av dem har disse regjeringsårene fordelt seg på flere perioder.
Da Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av i 2005, var det første gang siden 1989 at en regjering satt en hel periode.

Nils-Petter Enstad

onsdag 4. september 2013

KrF - et parti i hundre...






Av Nils-Petter Enstad
Forfatter






Onsdag 4. september kan Østfold KrF markere et dobbelt jubileum. Det ene er at landspartiet er 80 år, men samtidig er det 100 år siden partinavnet «Kristelig Folkeparti» ble brukt første gang på en politisk valgliste. Det skjedde i Sarpsborg ved kommunevalget i 1913. Men tanken om egne, politiske partier eller lister for kristenfolket er eldre enn Kristelig Folkeparti både i den første og den neste utgaven.


Det var kampen mot rusmidler som ble saken som fikk kristenfolket til å engasjere seg i lokalpolitikk. Allerede i 1898 ble det stilt opp egne «Avholdslister» flere steder i landet. Betegnelsene kunne variere. I hovedstaden het listen «Afholdsfolkets liste», og blant dem som ble valgt inn fra den i 1898 var metodistpresten Thomas Ball Barratt. Han ble senere mest kjent som pinsebevegelsens «far» i Norge. Listen ble en gjenganger ved kommunevalgene i hovedstaden i årene rundt århundreskiftet, og i 1908 ble Frelsesarmeens «slumsjef» Othilie Tonning valgt inn. Hun fikk også plass i formannskapet. I Bergen stilte «Fråhaldspartiet» liste i 1898, og fikk valgt inn åtte representanter.

Avholdslister
I 1901 stilte avholdsfolket egne lister i 27 byer og i sju valgkretser utenfor byene. I 1905 ble et landsdekkende parti – «Det Norske Afholdparti» – stiftet, med Sven Aarrestad som leder.
Avholdslistene fikk nok støtte fra langt flere enn bare det organiserte kristenfolket. Sammensetningen av kommunestyret i Bergen etter valget i 1898 viser dette: De åtte som var valgt inn på avholdspartiets liste, utgjorde bare en tredjedel av det totale antall «totalister» i bystyret i den perioden. Dette gjorde også at strategien med egne avholdslister var omstridt flere steder.
Det var mange aktive kirke- og bedehusfolk som engasjerte seg politisk gjennom avholdslistene i tiårene rundt forrige hundreårsskifte. Men noen mente at det også var behov for politiske fora som var opptatt av andre ting enn alkoholpolitikk. I 1907 ble «Det norske Kirkeparti» stiftet. Drivende kraft i denne bevegelsen var professor Absalon Taranger (1858–1930), en fargerik akademiker som hadde begynt som snekkerlærling, vært innom både teologien og historien, før han endte opp som jurist.
Kirkepartiet hadde et kirkepolitisk program, men stilte ikke egne lister til stortingsvalgene. I stedet forsøkte de å verve sympatisører for sin sak i de ulike partiene. Etter stortingsvalget i 1909 ble en gruppe med 27 «kirkepartister» konstituert i februar 1910. Det ser imidlertid ut til at gruppa gikk i oppløsning i løpet av denne perioden, og man vet ikke noe særlig mer om dem. Flertallet av medlemmene kom fra Høyre, men det var også noen fra Venstre.

Sarpsborg
Men professor Tarangers engasjement ga minst ett konkret og forholdsvis varig utslag i lokalpolitikken i Sarpsborg. 13. oktober 1913 holdt han nemlig et foredrag på Betania forsamlingshus i Sarpsborg over temaet «Bør de Kristeligsindede ta mer aktivt del i den kommunale og statsborgerligere Politik?» På dette møtet ble det vedtatt å danne et kommunalt kirkeparti. Etter mye diskusjon om navnet, ble man til slutt enige om at navnet skulle være «Kristelig folkeparti». Et styre på fem ble også valgt.
En uke senere, under et møte i Frikirken, ble det vedtatt å stille egen liste. Kampen mot privat kinodrift og brennevinshandel var to av merkesakene for det nye partiet, som ved valget fikk seks representanter valgt inn i bystyret.
Partiet var på mange måter en regnbueallianse, med ulike politiske grunnholdninger blant medlemmene. «De enkelte medlemmers politiske farge er forskjellig,» slo en av talsmennene fast.
Et annet interessant trekk ved Sarpsborg KrF er at flere kvinner engasjerte seg i partiet, både i styret og i ved å la seg nominere. En av disse var Jenny Marie Lie, som i 1913 var 34 år gammel. Hun hadde en lang artikkel på trykk i avisa Sarpen 8. november det året, der hun særlig appellerte til kvinnene om å stemme på det nye partiet.

Flere valg
Sarpsborg Kristelig Folkeparti stilte til valg både i 1913, 1916 og 1919. Ved hvert av valgene fikk partiet valgt inn seks representanter. Men utover på 1920-tallet gled partiet over i Venstre. De to viktigste kampsakene fra 1913 var ikke lenger like aktuelle.
Det var ellers Arbeiderpartiet som dominerte det politiske liv i Sarpsborg allerede den gang. Men i 1937 vedtok partiet formuleringer i alkoholpolitikken som verken kristenfolket eller avholdsfolket var fornøyd med. Det ble derfor dannet et «Avholds- og kristenfolkets parti» det året, som fikk et par representanter inn i bystyret.
I mellomtida hadde et parti som var blitt dannet på Vestlandet i 1933 tatt navnet Kristelig Folkeparti, og på slutten av 1930-tallet ble det dannet både lokallag og fylkeslag av dette partiet også på Østlandet. I 1939 ble «dagens» Sarpsborg Kristelig Folkeparti dannet. Det skjedde ved at «Avholds- og kristenfolkets parti» endret navn til Sarpsborg Kristelig Folkeparti.
Fylkeslaget Østfold kristelig Folkeparti ble dannet på et konstituerende møte i Sarpsborg 11. august 1945, og i løpet av «fredshøsten» ble det dannet rekke lokallag i fylket. Mange av dem stilte liste ved kommunevalget, som ble holdt i desember. Partiet stilte også liste til stortingsvalget, og Asbjørn Solberg fra Degernes ble valgt. Siden 1945 har Kristelig Folkeparti alltid vært representert på Østfold-benken i Stortinget. Østfold er dermed det eneste østlandsfylket som har en slik sammenhengende representasjon.

Litteratur:
Helland, Kristian:
PIETIST I KULTURKAMP
Nils Lavik og framveksten av Kristelig Folkeparti
(Bergen, 2003)