torsdag 22. januar 2015

Da Gerhardsen var uthvilt – et 60 årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Torsdag 22. januar er det 60 år siden et uverdig, politisk spill fikk sin avslutning. Da overtok Einar Gerhardsen som statsminister igjen, etter at Oscar Torp hadde hatt denne stillingen siden høsten 1951.


De to hovedpersonene i dette drama har fått svært ulike posisjoner i den historiske og politiske hukommelse. Einar Gerhardsen er fremdeles et ikon for mange; Oscar Torp er og blir en skygge. Dette til tross for at Torps faktisk var formann i Arbeiderpartiet like lenge som Gerhardsen, og var også statsråd i mange år. Hadde ikke krigen kommet og regjeringen Nygaardsvold – der Torp var forsvarsminister – reist til London, ville han uten tvil ha blitt statsminister tidlig på 1940-tallet.
Da regjeringen Nygaardsvold kom tilbake i mai 1945, måtte partiformann Torp avfinne seg med at hans nestformann hadde overtatt hans plass, hans funksjon og hans klubbe, og ikke hadde til hensikt å gi fra seg noen av delene. Dermed ble det også han som dannet den nye regjeringen.
I 1951 bestemte Einar Gerhardsen for å gå av som statsminister. Han pekte selv ut sin etterfølger. Deretter informerte han kongen, partiet, regjeringen og Stortinget, og overlot taburetten til Oscar Torp. Begrunnelsen var at han var «trett». Men han fortsatte som partiformann, lot seg velge til gruppeleder i Stortinget og overtok dessuten Torps stilling som stortingspresident, til tross for at han på dette tidspunkt ikke hadde én dags erfaring som stortingsrepresentant. Man kan saktens spørre seg: Hvor sliten går det an å bli?

Politisk «tretthet»
De fleste historikere er enige om at Gerhardsens «tretthet» var en skinnbegrunnelse. «Trettheten» var politisk betinget. Det var mange konflikter innad i partiet og arbeiderbevegelsen, og regjeringen ble skyteskive for mange av disse. Det kalles «regjeringsslitasje» i vår tid. Da var det greit å ha en vikar å skyve foran seg ut i minefeltet til de verste konfliktene hadde roet seg.
Dersom Oscar Torp hadde hatt statsministerambisjoner tidligere, var disse for lengst lagt vekk i 1951. I stedet hadde han, i pakt med partitradisjonen, gjort sin sure plikt der han ble plassert. I de første årene etter krigen hadde han, som en av de ytterst få fra London-regjeringen, tatt på seg regjeringens verste uriaspost som forsynings- og gjenreisningsminister. Kritikken hadde haglet fra alle kanter fra folk og miljøer som var misfornøyd med at ikke akkurat deres felt ble prioritert høyere, og støtten fra resten av kollegiet, og ikke minst statsministeren, både burde og kunne vært større.
I 1947 søkte han stillingen som fylkesmann i Vestfold, tiltrådte i 1948, men allerede i 1949 var han tilbake i politikken som stortingsrepresentant fra sitt nye fylke. Tidligere hadde han representert Oslo på Stortinget.

Populær
Oscar Torp var en meget populær statsminister de to første av de tre årene han satt i stillingen. Valget i 1953 ble en suksess for Arbeiderpartiet, som beholdt sitt rene flertall i Stortinget. Oscar Torp selv hadde vært engstelig for å bli stående som den som tapte det flertallet Einar Gerhardsen hadde vunnet i 1949. I stedet sikret han det, og så ingen grunn til at han ikke skulle kunne fortsette som regjeringssjef enda en tid.
At han trivdes med å være statsminister, er det ingen tvil om. Men her gjorde Torp opp regning uten vert. For etter valgseieren ville Einar tilbake i rollen som landsfader. Han var uthvilt, for å si det slik. Og siden Torp ikke tok instruksjon, begynte en nokså sjofel prosess for å presse ham ut og Gerhardsen tilbake. Om det var andre – les: partisekretær Haakon Lie og LO-leder Konrad Nordahl – som gjorde grovarbeidet, var prosessen initiert av Gerhardsen.

I romjula 1954 ga partilederen klar beskjed til statsministeren: Han burde trekke seg. «Dette kunne jeg si så mye lettere hadde det ikke vært for jeg vet at jeg selv er på tale som ny statsminister,» som han formulerte seg.
Behandlingen av Oscar Torp er en skamplett som alltid vil klebe ved Einar Gerhardsens minne. For andre gang hadde han presset Torp ut av en stilling i det politiske liv.
Fra skiftet 22. januar 1955 og fram til sin brå død 1. mai 1958 var Oscar Torp stortingspresident. Det er ingen tvil om at han døde som en skuffet, såret og ikke så lite bitter mann.



Litteratur:

Heradstveit, Per Øyvind: Einar Gerhardsen og hans menn (Oslo, 1981)
Lahlum, Hans Olav: Oscar Torp. En politisk biografi (Oslo, 2007)
Lahlum, Hans Olav: Noen av oss har snakket sammen. Personskifter i Arbeiderpartiet 1945 – 1975 (Oslo, 2010)

Publisert i Dagen 19. januar 2015