Av Nils-Petter Enstad
En oktoberdag forsvinner en ni år gammel gutt ved navn Bo Vilhelm Olsson fra sitt hjem i Upplandsgatan 13 i Stockholm. Han blir meldt savnet og etterlyst, men blir ikke funnet. Dette er utgangspunktet for Astrid Lindgrens svært betagende fortelling ”Mio, min Mio”. Den har fascinert barn og unge over hele verden i mer enn 50 år. Boka kom på svensk i 1954, og på norsk året etter.
”Mio, min mio” er en fortelling som er spekket med mystikk, magi og spenning. Den kan for eksempel leses som en lignelse om kampen mellom det gode og det onde. Det er lett å finne bibelske metaforer i teksten. Den kan også leses som et eventyr, og man finner de igjen de fleste av de funksjonene som eventyrforskningen opererer med i denne teksten. Men det finnes også andre lesemåter. Det følgende er et forsøk på å antyde en slik annerledes lesning av fortellingen.
KULDE
Fortellingen begynner svært så realistisk. Bo Vilhelm Olsson, eller Bosse til daglig, bor hos sine fosterforeldre Edla og Sixten. Der har han bodd siden han var ett år. De hentet ham på et barnehjem. Moren døde da han ble født, og faren vet ingen hvem er. Fosterhjemsplasseringen virker ikke spesielt vellykket. Selv om han har bodd hos dem hele livet, kaller han bare fosterforeldrene ”tante” og ”onkel”, og ”tanten” har vært omtenksom nok til å fortelle ham at hun heller ville hatt en jente. Gutter bråker for mye og tar for mye plass, og de spiser for mye. Motviljen virker nokså gjensidig, og i den grad Bosse blir gjenstand for noe varme, får han det fra kjøpmannskona fru Lundin, og fra foreldrene til kameraten Benka.
Det er fru Lundin som formidler den beskjeden som fører Bosse vekk fra den kalde tilværelsen som fosterbarn i Stockholm til et liv som prins og kongesønn i Landet i det Fjerne. Hun ber ham poste et kort til kongen i dette landet. Som takk får han et eple. På kortet står det at han som kongen har lett så lenge etter, nå er på vei. Kjennetegnet er at han har et gulleple i hånden. I det samme oppdager Bosse at eplet han fikk av fru Lundin er blitt til et gulleple…
DE FORELDRELØSE
Bosse er bare én av flere foreldreløse barn i Astrid Lindgrens litterære univers. Pippi Langstrømpe er den best kjente av disse – barnet som på forunderlig vis er blitt økonomisk uavhengig, og som – trolig for det svenske folkhemmet ennå ikke er blitt det kunne eller burde – kan overleve i sin husokkupanttilværelse, mens hun prater om en pappa som er konge på en sydhavsøy, og en mamma som er engel i himmelen. At mammaen er død, er det eneste som er troverdig i den fortellingen Pippi forsøker å skape.
Rasmus er en tredje av disse foreldreløse barna. Han makter ikke å skape seg et illusjonsliv – han bor på barnehjem og der mistrives han. I motsetning til Bosse, er det ingen som vil ta ham til seg, ikke engang som en erstatning for ei jente de ikke fikk. Til slutt rømmer han, og slår seg sammen landstrykeren Oscar; en godhjertet mann som bare er landstryker om sommeren. Han har både et småbruk og en kone med et stort hjerte, både for sin døgenikt av en mann og for gutten han plutselig dukker opp med.
Fortellingen om ”Rasmus på loffen” er det nærmeste noen av disse fortellingene kommer en idyll. Men la oss nå vende blikket tilbake til Bosse som plutselig står der med et gulleple i hånden.
OPPDRAGET
I parken Tegnérlunden finner han dessuten en gammel ølflaske. I flasken er det en ånd, og etter at Bosse har sluppet den fri, hjelper ånden ham av gårde til Landet i det Fjerne, der kongen venter på ham. Kommet vel fram dit får Bosse – som nå er blitt prins Mio – nye venner som minner ham om de få han hadde i Stockholm.
Gutten Jum-Jum minner ham om Benka, og den hvite hesten Miramis er like snill og trofast som bryggerihesten Kalle Punt, som Bosse pleide å gi brødskroper og sukkerbiter. Også fru Lundin har sitt motstykke i Landet i det Fjerne, og alle hjelper prins Mio i det som blir det store oppdraget hans: Å få tatt livet av den onde ridder Kato.
BIBELSK
Det er interessant å se hvor tydelig den bibelske påvirkningen er i denne fortellingen. Om den onde ridder Kato heter det at han er så ond fordi han har et hjerte av stein. Dette skal forstås helt bokstavelig, men det peker samtidig mot en metafor som brukes i Bibelen: "Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dem et kjøtthjerte isteden" (Esek 11, 19).
En annen klar, bibelsk referanse er at det er kongens sønn som må gripe inn - med fare for sitt eget liv - for å berge landet og alle som bor der fra ondskapen som råder. Dette er rett og slett en Kristus-metafor.
PARADIS
Når dette oppdraget er fullført, blir Landet i det Fjerne et godt land å være i. Det blir som det paradis man hører om i de fleste religioner. Prins Mio vender ikke tilbake til Upplandsgatan og tante Edla og onkel Sixten og livet som Bo Vilhelm Olsson.
”Jeg har vært i Landet i det Fjerne temmelig lenge nå. Det er svært sjelden jeg tenker på den tiden da jeg bodde i Upplandsgatan,” skriver han, og fortsetter: ”Tante Edla tror kanskje at hvis hun bare går ned i Tegnérlunden og leter, så vil hun finne meg på en benk der. Hun tror kanskje jeg sitter på benken under lykten og gnager på et eple og leker litt med en tom pilsflaske eller noe annet rask. (…) Men hun tar så feil! Å, tante Edla tar så feil! Det sitter ingen Bosse på noen benk i Tegnérlunden. Han er i Landet i det Fjerne, sier jeg. (…) Ja, slik er det. Bo Vilhelm Olsson er i Landet i det Fjerne, og han har det så godt hos sin far kongen.”
NØKKEL
Det er i disse avslutningslinjene man finner nøkkelen til hvordan denne romanen skal leses og forstås. Dette er ikke fortellingen om den stygge andungen som viste seg å være en svane. Det er heller ikke fortellingen om den bortkomne prinsen som fant tilbake til sin rette arv og posisjon. Det er ikke engang fortellingen om barnehjemsbarnet som viste seg å være et rikmannsbarn. Det er fortellingen om det ulykkelige barnet som foretok den store flukten og den definitive reisen, enten inn i psykosen eller inn i døden.
At barn som ikke kjenner sin egen opprinnelse fantaserer om at de er barn av konger, grever eller prinsesser, er ikke nytt, verken i litteraturen eller livet. Bo Vilhelm Olsson er bare ett av mange slike barn. Fordi han vantrives i fosterhjemmet, og fordi kjemien mellom ham og fosterforeldrene er så dårlig som den er, oppstår det et sterkt ønske i det ulykkelige barnet om å fantasere seg en bedre og lykkeligere tilværelse. Denne finner han i Landet i det fjerne.
Mye tyder altså på at Bo Vilhelm Olsson er rett og slett i ferd med å miste fotfestet, rent mentalt. Kulden i hjemmet og alle de uvennlige ordene fører til at han melder seg ut av virkeligheten. Kortet han skulle poste og eplet han fikk av fru Lundin, blir de magiske midlene som hjelper ham til dette. En melding han ikke skjønner og et eple som blir til gull. En ølflaske med litt grums i bunnen blir en flaskeånd som – i tråd med eventyrets dynamikk – kan føre ham vekk fra den traurige virkeligheten og til den deilige fantasien.
Hele reisen og alle opplevelsene og den deilige tilværelsen i Landet i det Fjerne, er noe som skjer i Bosses tanke i de timene han sitter på benken i Tegnérlunden. Kanskje er etterlysningen i radioen bare de siste klare tankene hans før han skifter identitet, eller kanskje har han forlatt benken og funnet en forlatt bod eller kjeller der han legger seg til å sove.
Det kan være kaldt i oktober. Kanskje var det i søvnen Bo Wilhelm Olsson, ni år, foretok den definitive reisen til Landet i det Fjerne.
En oktoberdag forsvinner en ni år gammel gutt ved navn Bo Vilhelm Olsson fra sitt hjem i Upplandsgatan 13 i Stockholm. Han blir meldt savnet og etterlyst, men blir ikke funnet. Dette er utgangspunktet for Astrid Lindgrens svært betagende fortelling ”Mio, min Mio”. Den har fascinert barn og unge over hele verden i mer enn 50 år. Boka kom på svensk i 1954, og på norsk året etter.
”Mio, min mio” er en fortelling som er spekket med mystikk, magi og spenning. Den kan for eksempel leses som en lignelse om kampen mellom det gode og det onde. Det er lett å finne bibelske metaforer i teksten. Den kan også leses som et eventyr, og man finner de igjen de fleste av de funksjonene som eventyrforskningen opererer med i denne teksten. Men det finnes også andre lesemåter. Det følgende er et forsøk på å antyde en slik annerledes lesning av fortellingen.
KULDE
Fortellingen begynner svært så realistisk. Bo Vilhelm Olsson, eller Bosse til daglig, bor hos sine fosterforeldre Edla og Sixten. Der har han bodd siden han var ett år. De hentet ham på et barnehjem. Moren døde da han ble født, og faren vet ingen hvem er. Fosterhjemsplasseringen virker ikke spesielt vellykket. Selv om han har bodd hos dem hele livet, kaller han bare fosterforeldrene ”tante” og ”onkel”, og ”tanten” har vært omtenksom nok til å fortelle ham at hun heller ville hatt en jente. Gutter bråker for mye og tar for mye plass, og de spiser for mye. Motviljen virker nokså gjensidig, og i den grad Bosse blir gjenstand for noe varme, får han det fra kjøpmannskona fru Lundin, og fra foreldrene til kameraten Benka.
Det er fru Lundin som formidler den beskjeden som fører Bosse vekk fra den kalde tilværelsen som fosterbarn i Stockholm til et liv som prins og kongesønn i Landet i det Fjerne. Hun ber ham poste et kort til kongen i dette landet. Som takk får han et eple. På kortet står det at han som kongen har lett så lenge etter, nå er på vei. Kjennetegnet er at han har et gulleple i hånden. I det samme oppdager Bosse at eplet han fikk av fru Lundin er blitt til et gulleple…
DE FORELDRELØSE
Bosse er bare én av flere foreldreløse barn i Astrid Lindgrens litterære univers. Pippi Langstrømpe er den best kjente av disse – barnet som på forunderlig vis er blitt økonomisk uavhengig, og som – trolig for det svenske folkhemmet ennå ikke er blitt det kunne eller burde – kan overleve i sin husokkupanttilværelse, mens hun prater om en pappa som er konge på en sydhavsøy, og en mamma som er engel i himmelen. At mammaen er død, er det eneste som er troverdig i den fortellingen Pippi forsøker å skape.
Rasmus er en tredje av disse foreldreløse barna. Han makter ikke å skape seg et illusjonsliv – han bor på barnehjem og der mistrives han. I motsetning til Bosse, er det ingen som vil ta ham til seg, ikke engang som en erstatning for ei jente de ikke fikk. Til slutt rømmer han, og slår seg sammen landstrykeren Oscar; en godhjertet mann som bare er landstryker om sommeren. Han har både et småbruk og en kone med et stort hjerte, både for sin døgenikt av en mann og for gutten han plutselig dukker opp med.
Fortellingen om ”Rasmus på loffen” er det nærmeste noen av disse fortellingene kommer en idyll. Men la oss nå vende blikket tilbake til Bosse som plutselig står der med et gulleple i hånden.
OPPDRAGET
I parken Tegnérlunden finner han dessuten en gammel ølflaske. I flasken er det en ånd, og etter at Bosse har sluppet den fri, hjelper ånden ham av gårde til Landet i det Fjerne, der kongen venter på ham. Kommet vel fram dit får Bosse – som nå er blitt prins Mio – nye venner som minner ham om de få han hadde i Stockholm.
Gutten Jum-Jum minner ham om Benka, og den hvite hesten Miramis er like snill og trofast som bryggerihesten Kalle Punt, som Bosse pleide å gi brødskroper og sukkerbiter. Også fru Lundin har sitt motstykke i Landet i det Fjerne, og alle hjelper prins Mio i det som blir det store oppdraget hans: Å få tatt livet av den onde ridder Kato.
BIBELSK
Det er interessant å se hvor tydelig den bibelske påvirkningen er i denne fortellingen. Om den onde ridder Kato heter det at han er så ond fordi han har et hjerte av stein. Dette skal forstås helt bokstavelig, men det peker samtidig mot en metafor som brukes i Bibelen: "Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dem et kjøtthjerte isteden" (Esek 11, 19).
En annen klar, bibelsk referanse er at det er kongens sønn som må gripe inn - med fare for sitt eget liv - for å berge landet og alle som bor der fra ondskapen som råder. Dette er rett og slett en Kristus-metafor.
PARADIS
Når dette oppdraget er fullført, blir Landet i det Fjerne et godt land å være i. Det blir som det paradis man hører om i de fleste religioner. Prins Mio vender ikke tilbake til Upplandsgatan og tante Edla og onkel Sixten og livet som Bo Vilhelm Olsson.
”Jeg har vært i Landet i det Fjerne temmelig lenge nå. Det er svært sjelden jeg tenker på den tiden da jeg bodde i Upplandsgatan,” skriver han, og fortsetter: ”Tante Edla tror kanskje at hvis hun bare går ned i Tegnérlunden og leter, så vil hun finne meg på en benk der. Hun tror kanskje jeg sitter på benken under lykten og gnager på et eple og leker litt med en tom pilsflaske eller noe annet rask. (…) Men hun tar så feil! Å, tante Edla tar så feil! Det sitter ingen Bosse på noen benk i Tegnérlunden. Han er i Landet i det Fjerne, sier jeg. (…) Ja, slik er det. Bo Vilhelm Olsson er i Landet i det Fjerne, og han har det så godt hos sin far kongen.”
NØKKEL
Det er i disse avslutningslinjene man finner nøkkelen til hvordan denne romanen skal leses og forstås. Dette er ikke fortellingen om den stygge andungen som viste seg å være en svane. Det er heller ikke fortellingen om den bortkomne prinsen som fant tilbake til sin rette arv og posisjon. Det er ikke engang fortellingen om barnehjemsbarnet som viste seg å være et rikmannsbarn. Det er fortellingen om det ulykkelige barnet som foretok den store flukten og den definitive reisen, enten inn i psykosen eller inn i døden.
At barn som ikke kjenner sin egen opprinnelse fantaserer om at de er barn av konger, grever eller prinsesser, er ikke nytt, verken i litteraturen eller livet. Bo Vilhelm Olsson er bare ett av mange slike barn. Fordi han vantrives i fosterhjemmet, og fordi kjemien mellom ham og fosterforeldrene er så dårlig som den er, oppstår det et sterkt ønske i det ulykkelige barnet om å fantasere seg en bedre og lykkeligere tilværelse. Denne finner han i Landet i det fjerne.
Mye tyder altså på at Bo Vilhelm Olsson er rett og slett i ferd med å miste fotfestet, rent mentalt. Kulden i hjemmet og alle de uvennlige ordene fører til at han melder seg ut av virkeligheten. Kortet han skulle poste og eplet han fikk av fru Lundin, blir de magiske midlene som hjelper ham til dette. En melding han ikke skjønner og et eple som blir til gull. En ølflaske med litt grums i bunnen blir en flaskeånd som – i tråd med eventyrets dynamikk – kan føre ham vekk fra den traurige virkeligheten og til den deilige fantasien.
Hele reisen og alle opplevelsene og den deilige tilværelsen i Landet i det Fjerne, er noe som skjer i Bosses tanke i de timene han sitter på benken i Tegnérlunden. Kanskje er etterlysningen i radioen bare de siste klare tankene hans før han skifter identitet, eller kanskje har han forlatt benken og funnet en forlatt bod eller kjeller der han legger seg til å sove.
Det kan være kaldt i oktober. Kanskje var det i søvnen Bo Wilhelm Olsson, ni år, foretok den definitive reisen til Landet i det Fjerne.
