tirsdag 26. mars 2013

Tegnspråket - synlige ord


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter av boka «Tegnet i hendene.
Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde»
(Genesis, 2001).


Det hender fremdeles at noen bruker betegnelsen «døvespråk» om denne unike kommunikasjonsformen som skjer ved at mennesker kommuniserer uten lyd. Men selv om det stort sett er døve eller sterkt hørselshemmede som benytter seg av denne kommunikasjonsformen, er det noe stigmatiserende ved uttrykket «døvespråk». Det er derfor både saklig og praktisk riktigere å kalle språket ved dets rette navn: «Tegnspråk». Man har en parallell til punktskriften eller «braille», som det også kalles etter han som oppfant dette alfabetet. Likevel er det fremdeles noen som kaller det «blindeskrift».


Det har antakelig alltid vært døve mennesker. Allerede i 2 Mos 4,11 er døvhet omtalt som en del av skaperverkets mangfold. I det gamle Egypt mente man de døve var særskilt utvalgt av gudene, og det egyptiske skriftspråket – hieroglyfene – hadde mange likhetstrekk med nettopp tegnspråk. Men det rant mye vann i havet fra de gamle egypteres tid og fram mot moderne tid. Respekten for de døve som en utvalgt gruppe ble svakere, og etter hvert festet det seg en oppfatning i flere antikke kulturer av de døve, ikke som utvalgte, men som fordømte. Aristoteles mente for eksempel at kunnskap var noe man ervervet seg gjennom hørselen, og derfor var døve pr. definisjon å betrakte som mer tungnemme enn for eksempel blinde. Augustin tok dette med seg inn i oldkirken. For ham var øret «frelsens port», men samtidig oppfattet han tegnspråk som «synlige ord» som også kunne formidle evangeliet. Derfor kunne døve bli døpt – nå er vi på 400-tallet. Først på 1000-tallet kunne døve få gifte seg, og på 1500-tallet kunne døve menn tre inn i kirken som munker.
Den første man kjenner fra historien som ga systematisk opplæring av døve, var den engelske erkebiskopen, og senere helgen i den katolske kirke, John av Beverley. Han levde på 700-tallet. Ifølge legenden fikk biskopen en dag besøk av en døv gutt som ba om en almisse. Biskopen oppfattet gutten som våken og intelligent og bestemte seg for å lære ham å snakke. På kort tid kunne gutten gjøre seg forstått. Fortellingen kan godt ha en historisk kjerne. På artikkelen om John av Beverley på den katolske kirkens hjemmesider, er gutten bare omtalt som stum, ikke døv.
Mens biskopen fra 700-tallet lærte en døv gutt å snakke, valgte en annen geistlig, Charles-Michel de l’Épée (1712-89) en annen strategi. Han var abbed i et kloster, men en kveld han var ute på vandring og lette etter et sted å overnatte, kom han til et hus som lå nokså avsides. Det var lys i vinduene, men da han banket på, var det ingen som åpnet. Siden døra var åpen, gikk han inn, og der satt det to unge jenter og sydde. Han snakket til både en og to ganger, uten at de svarte. Først da han satte seg ned slik at de så ham, ble de oppmerksomme på ham. Like etterpå kom en voksen kvinne inn i rommet. Det var jentenes mor, og hun kunne fortelle at begge døtrene hennes var døve.
Den kvelden fikk abbeden det som må kalles hans livskall: Det var å undervise døve barn. Men for å gjøre det, måtte han skape en kommunikasjonsform som ikke var basert på lyd, men på tegn. Slik ble ideen om et tegnspråk født, ifølge myten.
Abbed de l’Épée er en historisk person. Han var både jurist og teolog av utdannelse, og da foreldrene hans døde, arvet han en forholdsvis stor formue. Denne brukte han til å grunnlegge den første skolen for døve i Frankrike. At han «skapte» tegnspråket, er imidlertid ikke korrekt. Det fantes ulike former for tegnspråk allerede, noe de l’Épée også skriver om i en av sine bøker. Hans historiske bragd er derfor ikke å finne opp tegnspråket, men å fremme forståelse og aksept for å bruke det.
Her lå han langt forut for sin tid. Men samtidig med de l’Épée levde det en tysk pedagog, Samuel Heinicke, og han gikk inn for en mer oral metode ved å lære de døve munnavlesing og artiklueringstrening. Metoden tok ikke høyde for de mange feilkildene som ligger i munnavlesing ved at mange ord blir svært like når man bare skal lese på leppene (eksempler: vi, ni, ti, de, si). I Norge ble det etter hvert den tyske metoden som ble den dominerende, og var det helt fram til 1960- og 70-tallet.
Noen få, blant dem medarbeiderne i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde, insisterte på å kommunisere på tegnspråk med de døve, men i mange miljøer var dette ikke regnet som «god tone», for å bruke en forsiktig formulering.
I dag er tegnspråket anerkjent som et minoritetsspråk, og det finnes utdannelse på masternivå i dette språket. Selv en som bare behersker noen få tegn på dette språket må erkjenne den skjønnheten og poesien som ligger i de vakre og meningsfulle håndbevegelsene som brukes i denne formen for kommunikasjon.