Tirsdag 22. oktober er det 150 år siden den islandske kvinnesaksaktivisten og sosialreformatoren Ólafia Jóhannsdóttir ble født. Sin viktigste innsats gjorde hun blant prostituerte og rusmisbrukere i Kristiania.
Hun var prestedatter, men vokste opp hos sin tante i Reykjavík. Tanten var leder for kvinnesaksforeningen i Island, og en onkel av henne var alltingspresident. Det politiske og samfunnsmessige engasjementet hos disse slektningene preget henne hele livet.
Hun tok lærerutdannelse, etter som den første kvinne i Island å ha tatt studenteksamen. Hun drømte om å starte en folkehøyskole i Island, og i 1892 reiste hun til Danmark for å studere dette skoleslaget. Her ble hun grepet av Grundtvigs ideer om å være «menneske først, kristen så». Tanken hennes var å studere videre i England, men under en «mellomlanding» i Kristiania ble hun grepet av avholdssaken, og meldte seg inn i den verdensomspennende, kristne avholdsbevegelsen for kvinner, «Det hvite bånd».
Hun ble også engasjert i arbeidet for å få et eget universitet i Island, og da hun var kommet tilbake til hjemlandet, agiterte hun sterkt for dette. Hun tok også med seg ideen om en kristen avholdsbevegelse for kvinner til Island, og grunnla en islandsk gren av denne.
Til Norge igjen
I 1900 besøkte hun Norge igjen, og i 1903 flyttet hun hit. Fra da av ble Norge hennes andre hjemland. Hun bodde først i Trøndelag, hvor hun ble syk og var gjennom en åndelig krise. Da hun ble frisk nok, reiste hun til Kristiania fast bestemt på å gjøre en innsats for de aller dårligst stilte i samfunnet. Hun fikk seg en liten leilighet på Grønland og drev oppsøkende virksomhet blant prostituerte og rusmisbrukere. Hun hjalp dem på mange ulike måter, blant annet ved å la dem overnatte hjemme hos seg selv. Hun engasjerte seg sterkt i kampen mot kjønnssykdommer, først og fremst syfilis, som var svært utbredt blant hovedstadens prostituerte.
I 1912 fikk hun og hennes to medarbeidere, sykepleierne Marie Bagger og Louise Salvesen, kjøpt en bygård og startet et herberge for unge kvinner. Fram til da hadde de tre kvinnene bodd og arbeidet i et nokså nedslitt hus i Smalgangen 4. Ólafia ble bestyrer for hjemmet, men på grunn av svak helse trakk hun seg fra bestyrerstillingen allerede i 1915.
Artikler og foredrag
I 1916 kom boka «De ulykkeligste», som for ettertiden er blitt stående som et slags testamente fra henne. Arbeidet hennes fra nå av besto hovedsakelig i å holde foredrag og skrive brev og artikler. I et av foredragene sa hun det slik: «Det er meget kan gjøres med penger, men, det største gjøres uten penger. Det ulykkelige mennesker trenger aller mest, er et annet menneske. Man trenger ikke være så forsiktig og taktfull overfor en dronning som overfor en gatepike.»
Ólafias engasjement var tuftet på en dyp kristen overbevisning som hun utviklet gjennom mange år. Etter hennes død, ble det sagt om henne: «Hun så lys hvor andre kun så mørke, hun hadde håp der andre kun så håpløshet, hun så en dyrekjøpt, elskelig og udødelig sjel der andre bare så synd, skam og vanære».
Hun var høyt elsket av dem hun arbeidet blant, og dypt respektert av samfunnet rundt seg. Blant de prostituerte gikk hun bare under navnet «Island». Hun døde 24. februar 1924, knapt 60 år gammel. Da meldingen om hennes død ble kjent i hjemlandet, sørget den islandske regjeringen for å få bragt kisten hjem, og hun ble gravlagt på statens bekostning. Da fangene i kvinnefengslet i Oslo hørte dette, laget de et blomsterbed i fengselsgården som skulle være Ólafias minnegrav i Norge. Denne ble stelt og holdt ved like til fengslet ble nedlagt og revet på 1930-tallet. I 1930 ble det også avduket en byste over henne ved Vaterland Bro i Oslo, utført av den islandske kunstneren Kristinn Petursson. Bysten ble i 2004 plassert i Vaterlandsparken.
Navnet hennes lever videre i gatenavnet Olafiagangen på Grønland i Oslo og i Olafiaklinikken, som er Oslo kommunes senter for rådgivning, undersøkelse og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner og hiv.
Publisert gjennom Kristelig Pressekontor - bildet viser bysten på Vaterland i Oslo (Foto: Nils-Petter Enstad)
