mandag 9. desember 2013

Gryta og grana

Av Nils-Petter Enstad

Tradisjonen tro ble første søndag i advent i mange norske byer markert med tenning av julegrana, og med at Frelsesarmeens julegryter ble satt ut. Begge disse faste innslagene i den norske førjulsmarkeringen er en arv fra frelsesoffiseren og sosialpioneren Othilie Tonning.


Othilie Tonning levde fra 1865 til 1931. Hun var opprinnelig fra Stavanger, der hun var en profilert deltaker i samfunnsdebatten, blant annet i kampen for kvinners stemmerett. Ved å gå kledd i bukser, klippe håret kort, røyke sigar og bruke skalk og spaserstokk viste hun også sitt opprør mot det rådende kjønnstollemønsteret. Da hun i 1890 bøyde seg ved Frelsesarmeens botsbenk og ble en kristen, ble det skrevet om det i byens aviser. Året etter ble hun frelsesoffiser, og i 1898 ble hun sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid.
Sigaren, buksene, skalken og spaserstokken la hun vekk, men det korte håret beholdt hun resten av livet. Det ble et slags kjennetegn på henne.

Julegryta
I desember 1901 tok hun initiativet til å få satt ut den første julegryta på norsk jord. Ideen hadde hun fått fra USA, der den første julegryta ble satt ut i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse. Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: «Keep the kettle boiling» – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.
Denne var det Othilie Tonning flyttet over til Norge. Det var i forbindelse med valgdagen 10. desember 1901 at hun fikk tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen «Norske Intelligenssedler» beskrev slik: «..gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige». Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte «de mest befærdede steder i Kr.ania».
Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager, dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.
«Men for det meste kommer bidragene ind i smaat», kunne man lese i Krigsropets siste nummer for 1901. At mange av bidragene kommer inn «i smått», er ellers en erfaring frelsessoldatene har gjort i samtlige av de mer enn 110 år julegrytene har vært satt ut. Innsamlingen setter år for år nye rekorder. Målsettingen for 2013 er 20 millioner, som er en nøktern målsetting med tanke på at man i tidligere år har fått mer enn 26 millioner i grytene. Og har man ikke kontanter, finnes det andre løsninger, som det å legge «pantelappen» fra en flaskeautomat i gryta…

Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. Klær som barna i én familie hadde vokst fra, ville være kjærkomment i en annen. Othilie Tonning forsto betydningen av «gjenbruk» som ressurspolitisk virkemiddel mange tiår før alle andre.

De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre. Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, men musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for offentlige myndigheter. I dag er tradisjonen med julegryta og julegrana blitt én felles tradisjon i mange byer.

Solidaritet
Frelsesarmeens julegryter kan man støte på over hele verden. Også i litteraturen dukker den opp. Erik Bye forteller i sin første bok om sitt møte med frelsesoffiseren ved julegryta i Midtvesten i USA, der han jobbet som journalist. Den vesle, kvinnelige majoren var den eneste opprøreren i den søvnige byen, og den eneste som våget å sette ord på det faktum at det fantes fattige mennesker også i denne prærieidyllen. «You can quote me», sier hun bestemt.

Forfatteren Alfred Hauges barndomsopplevelse ved julegryta i Stavanger, og som han forteller om i barneboka «Stor kar», er av et litt annet slag, men med det samme, solidariske budskapet: At den som har, plikter å gi til den som ikke har. Det er denne tanken som fremdeles ligger bak når frelsessoldater og andre frivillige stiller seg opp som «grytevakter» i dagene fram til jul.

Publisert i Agderposten 9. desember 2013