torsdag 8. mai 2014

Fra pave til helgen


Av Nils-Petter Enstad


Søndag 27. april ble to tidligere paver «kanonisert», det vil si tatt opp blant den katolske kirkes helgener. De to pavene bidro begge til å bringe den katolske kirke nærmere den vår egen tid gjennom sine pontifikater; det ene forholdsvis kort, det andre ett av de lengste i kirkehistorien.


Det var mange som ble forskrekket da den folkelige, 76 år gamle kardinal Angelo Giuseppe Roncalli (bildet) ble valgt til pave i 1958 etter den alt annet enn folkelige Pius XII. Den nye paven tok navnet «Johannes», og fikk ordenstallet 23. Johannes hadde ikke vært i bruk som pavenavn siden 1400-tallet. Den siste som brukte det hadde også vært den 23., men den katolske kirke regner ikke ham som «skikkelig» pave – han levde i en turbulent tid da det kunne være både to og tre paver samtidig.
- Dette klarer vår Angelo aldri, var den spontane kommentaren fra en av pavens søstre da meldingen om valget ble kjent. De fleste tenkte da også at den gamle og – skulle det vise seg – kreftsyke paven ville bli en overgangsfigur. Men da han kalte inn til Det annet vatikankonsil i 1962, forsto man at paven var en kirkeleder som tenkte framover. Konsilet arbeidet helt fram til 1965, selv om paven døde allerede i 1963. Men da hadde han rukket å melde kirken inn i det 20. århundre. Han ble kjent for sitt varme smil, sitt enkle vesen og sine lune replikker. Som da han ble spurt av en gjest hvor mange som egentlig arbeidet i Vatikanet. – Halvparten, tenker jeg, svarte paven.
I år 2000 ble han saligkåret av den daværende pave Johannes Paul II. Det er nest-siste trinn før man helligkåres. I Johannes Pauls eget tilfellet, har prosessen gått mye raskere. Mindre enn et år etter hans død i 2005 var prosessen i gang, og når han nå er blitt helligkåret, er det bare ni år siden han døde. Han var den første ikke-italienske pave på 450 år. At han var polsk, fikk mange til å ta fram igjen Morris Wests roman «Fiskerens sko». Som pave var han en globetrotter som besøkte både Norge og Island.
Av de 265 menn som har bekledd St. Peters Stol i Roma, er nå 83 blitt kanonisert. De fleste av dem levde i de første århundrene av kirkens historie, og av de 50 første pavene, er 49 kanonisert. Den siste paven i moderne tid som er blitt helgen, var Pius X, som døde i 1914, og ble helligkåret i 1954.

Publisert i Klassekampen 8. mai 2014

torsdag 1. mai 2014

Kristne Arbeidere 75 år: Fra evangelisering til spydspiss

Av Nils-Petter Enstad


Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet i februar 1939, var målsettingen å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassene. Stiftelsesmøtet ble holdt i Folkets Hus en lørdag, og søndag formiddag gikk deltakerne i tog fra Folkets Hus til Domkirken for å markere at man hadde en fot i så vel kirken som arbeiderbevegelsen. 75 år senere ønsker forbundet først og fremst å være en ideologisk spydspiss inn i parti og fagbevegelse for å skape større forståelse for kristne verdier.

Forbundet ble ikke stiftet i noe vakuum. Etter at Arbeiderpartiet hadde sittet med regjeringsmakten i fire år, var det gått opp for folk flest at partiet slett ikke var den farlige, revolusjonære bevegelsen mange hadde trodd – og som partiet også til tider hadde markedsført seg som. Det var et ansvarlig parti som tok ett skritt om gangen – en prosess som er blitt beskrevet som «den langsomme revolusjonen».
Likevel var det både dype kløfter og høye murer mellom kristen-Norge og arbeiderbevegelsen – i hvert fall på topplanet. En av dem som led under dette, var gartneren og lekpredikanten Hans Lindal. Han ønsket at indremisjonsselskapet, som han var ansatt i, skulle starte et eget arbeid, rettet mot industriarbeidere. Visjonen var å komme inn på arbeidsplassene og holde bedriftsandakter. Lindal argumenterte for denne tanken både i bokform og et tidsskrift han begynte å gi ut i 1938. Da han forsto at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, ønsket han å starte ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere.
Stiftelsesmøtet ble holdt i februar 1939 og journalist Th. Bellisøen ble valgt til formann. Han trakk seg etter bare noen måneder, og sokneprest Alf Bastiansen i Kampen kirke i Oslo overtok. Hans Lindal, som hadde brutt med indremisjonsselskapet, ble ansatt som sekretær.

Vekst og tilbakegang
Etter bare ett år hadde den nye organisasjonen etablert ti solide avdelinger rundt om i landet. Slik var situasjonen da krigen kom. Forunderlig nok kunne Norges Kristne Arbeideres Forbund fortsette sin virksomhet også under okkupasjonen, og organisasjonen vokste. I 1945 hadde man 170 avdelinger og 7000 medlemmer. Bladet, som nå fikk navnet Brorskap, hadde et opplag på 7500.
Selv om det skjedde avskallinger i etterkrigsårene, hadde forbundet et stabilt medlemstall på flere tusen. I perioden 1957-61 var ikke mindre enn åtte av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter medlemmer av forbundet, blant dem Magnhild Hagelia, den første kvinnen i Stortingets presidentskap, og presten Kolbjørn Varmann, som også ble samferdselsminister. Man hadde også flere stortingsrepresentanter som lederne i forbundet. Den Den siste var sokneprest Olav Totland, som representerte Hordaland Arbeiderparti på Stortinget fra 1967 til 1973.
På 1970-tallet dalte oppslutningen om forbundet sterkt. Det er liten tvil om at abortdebatten bidro sterkt til dette. Første gang spørsmålet om fri abort var tema i partidebatten, gikk Olav Totland sterkt ut mot et slikt forslag. Det bidro nok også til å svekke interessen for Kristne Arbeideres Forbund at det på 1970-tallet sto fram mange kristne med et radikalt politisk syn som heller engasjerte seg i SV enn i Arbeiderpartiet.

Ny rolle
På slutten av 1990-tallet ble det satt i gang en prosess der forbundet arbeidet med å finne en ny rolle for seg selv som en del av arbeiderbevegelsen. Bedriftsandaktenes tid var så definitivt forbi, og man ønsket å være en «spydspiss» inn i den politiske arbeiderbevegelsen, der man kunne være en premissleverandør for å påvirke prosesser og beslutninger i parti og bevegelse i pakt med kristne verdier.
Fra 2002 kom det fortgang i denne utviklingen, med regelmessige dialogmøter mellom arbeiderbevegelsen og representanter for kristen-Norge. Bindeleddet her har vært forbundet, som i 2004 endret navn til Kristne Arbeidere. I de senere årene har det vært regelmessige samråd med det forbundsleder Jan Rudy Kristensen kaller «det organiserte kristen-Norge» på partikontoret.
Forbundet holder fast ved sin kristne profil, men arbeider samtidig med religionsdialog, og er med i den tverreligiøse bevegelsen «International Leauge of Religious Socialists», der Maria Hevzy (kristen) og Josef Hæier (muslim) er norske representanter i styret som henholdsvis styremedlem og varamedlem.
Forbundet har også en samarbeidsavtale med Fagforbundet og god dialog også med resten av LO.

Fakta:
Kristne Arbeidere
Stiftet i februar 1939
Medlemstall: ca. 400
Organ: Magasinet Kristne Arbeidere
Opplag: 1500 – kommer ut fire ganger i året
Forbundsleder: Jan Rudy Kristensen (Arendal) – valgt i 1999


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2014