tag:blogger.com,1999:blog-6661171672840346812024-03-14T00:15:38.942-07:00Enstad Media ArtiklerNils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.comBlogger27125tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-414606378613081182015-01-22T03:13:00.000-08:002015-01-22T03:13:35.911-08:00Da Gerhardsen var uthvilt – et 60 årsminne<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://1.bp.blogspot.com/-bYQUhIb_32M/VMDbPf75gyI/AAAAAAAACSU/eiCwEIfKr_o/s1600/Torp_Gerhardsen.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-bYQUhIb_32M/VMDbPf75gyI/AAAAAAAACSU/eiCwEIfKr_o/s400/Torp_Gerhardsen.jpg" /></a></div><b><i>Av Nils-Petter Enstad<br />
Forfatter</i><br />
<br />
Torsdag 22. januar er det 60 år siden et uverdig, politisk spill fikk sin avslutning. Da overtok Einar Gerhardsen som statsminister igjen, etter at Oscar Torp hadde hatt denne stillingen siden høsten 1951.</b><br />
<br />
De to hovedpersonene i dette drama har fått svært ulike posisjoner i den historiske og politiske hukommelse. Einar Gerhardsen er fremdeles et ikon for mange; Oscar Torp er og blir en skygge. Dette til tross for at Torps faktisk var formann i Arbeiderpartiet like lenge som Gerhardsen, og var også statsråd i mange år. Hadde ikke krigen kommet og regjeringen Nygaardsvold – der Torp var forsvarsminister – reist til London, ville han uten tvil ha blitt statsminister tidlig på 1940-tallet.<br />
Da regjeringen Nygaardsvold kom tilbake i mai 1945, måtte partiformann Torp avfinne seg med at hans nestformann hadde overtatt hans plass, hans funksjon og hans klubbe, og ikke hadde til hensikt å gi fra seg noen av delene. Dermed ble det også han som dannet den nye regjeringen.<br />
I 1951 bestemte Einar Gerhardsen for å gå av som statsminister. Han pekte selv ut sin etterfølger. Deretter informerte han kongen, partiet, regjeringen og Stortinget, og overlot taburetten til Oscar Torp. Begrunnelsen var at han var «trett». Men han fortsatte som partiformann, lot seg velge til gruppeleder i Stortinget og overtok dessuten Torps stilling som stortingspresident, til tross for at han på dette tidspunkt ikke hadde én dags erfaring som stortingsrepresentant. Man kan saktens spørre seg: Hvor sliten går det an å bli?<br />
<br />
<b>Politisk «tretthet»</b><br />
De fleste historikere er enige om at Gerhardsens «tretthet» var en skinnbegrunnelse. «Trettheten» var politisk betinget. Det var mange konflikter innad i partiet og arbeiderbevegelsen, og regjeringen ble skyteskive for mange av disse. Det kalles «regjeringsslitasje» i vår tid. Da var det greit å ha en vikar å skyve foran seg ut i minefeltet til de verste konfliktene hadde roet seg.<br />
Dersom Oscar Torp hadde hatt statsministerambisjoner tidligere, var disse for lengst lagt vekk i 1951. I stedet hadde han, i pakt med partitradisjonen, gjort sin sure plikt der han ble plassert. I de første årene etter krigen hadde han, som en av de ytterst få fra London-regjeringen, tatt på seg regjeringens verste uriaspost som forsynings- og gjenreisningsminister. Kritikken hadde haglet fra alle kanter fra folk og miljøer som var misfornøyd med at ikke akkurat deres felt ble prioritert høyere, og støtten fra resten av kollegiet, og ikke minst statsministeren, både burde og kunne vært større.<br />
I 1947 søkte han stillingen som fylkesmann i Vestfold, tiltrådte i 1948, men allerede i 1949 var han tilbake i politikken som stortingsrepresentant fra sitt nye fylke. Tidligere hadde han representert Oslo på Stortinget.<br />
<br />
<b>Populær</b><br />
Oscar Torp var en meget populær statsminister de to første av de tre årene han satt i stillingen. Valget i 1953 ble en suksess for Arbeiderpartiet, som beholdt sitt rene flertall i Stortinget. Oscar Torp selv hadde vært engstelig for å bli stående som den som tapte det flertallet Einar Gerhardsen hadde vunnet i 1949. I stedet sikret han det, og så ingen grunn til at han ikke skulle kunne fortsette som regjeringssjef enda en tid.<br />
At han trivdes med å være statsminister, er det ingen tvil om. Men her gjorde Torp opp regning uten vert. For etter valgseieren ville Einar tilbake i rollen som landsfader. Han var uthvilt, for å si det slik. Og siden Torp ikke tok instruksjon, begynte en nokså sjofel prosess for å presse ham ut og Gerhardsen tilbake. Om det var andre – les: partisekretær Haakon Lie og LO-leder Konrad Nordahl – som gjorde grovarbeidet, var prosessen initiert av Gerhardsen.<br />
<br />
I romjula 1954 ga partilederen klar beskjed til statsministeren: Han burde trekke seg. «Dette kunne jeg si så mye lettere hadde det ikke vært for jeg vet at jeg selv er på tale som ny statsminister,» som han formulerte seg.<br />
Behandlingen av Oscar Torp er en skamplett som alltid vil klebe ved Einar Gerhardsens minne. For andre gang hadde han presset Torp ut av en stilling i det politiske liv.<br />
Fra skiftet 22. januar 1955 og fram til sin brå død 1. mai 1958 var Oscar Torp stortingspresident. Det er ingen tvil om at han døde som en skuffet, såret og ikke så lite bitter mann.<br />
<br />
<br />
<b><br />
Litteratur:</b><br />
Heradstveit, Per Øyvind: Einar Gerhardsen og hans menn (Oslo, 1981)<br />
Lahlum, Hans Olav: Oscar Torp. En politisk biografi (Oslo, 2007)<br />
Lahlum, Hans Olav: Noen av oss har snakket sammen. Personskifter i Arbeiderpartiet 1945 – 1975 (Oslo, 2010)<br />
<i><br />
Publisert i Dagen 19. januar 2015</i><br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-81236061478811857292014-08-02T02:41:00.001-07:002014-08-02T02:41:43.758-07:00Flyturen<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-iO-zrS4gjNI/U9yyAJ2ATMI/AAAAAAAAB_k/Jisr5jbD8Bc/s1600/Jim+Reeves.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-iO-zrS4gjNI/U9yyAJ2ATMI/AAAAAAAAB_k/Jisr5jbD8Bc/s400/Jim+Reeves.jpg" /></a></div><br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad<br />
Forfatter</i><br />
<br />
Det vil alltid være ulike meninger om hvilke av populærmusikkens artister som har «den beste stemmen». Countrysangeren Jim Reeves vil uansett komme høyt på ei slik liste.</b> <br />
<br />
Som nesten alle amerikanske countryartister, hadde også han gospelsanger på sitt repertoar. Og som nesten alle andre amerikanske countryartister, laget han egne album med gospelsanger. Gospelmusikk var – og er – regnet som en integrert del av countrymusikken i USA.<br />
Jim Reeves sang gjerne gospelklassikere som «In the Garden», «Take my hand, precious Lord» og «I’d rather have Jesus». Men han skrev også gospelsanger selv. Tittelsporet til den ene gospel-LP-en hans – «We thank Thee» - hadde han skrevet og komponert selv.<br />
Da han døde 31. juli 1964, bare 40 år gammel, etterlot han seg en mengde innspillinger han hadde gjort i sitt eget hjemmestudio. En av disse var antikrigssangen «Distant Drums», som ble en kjempehit i 1966. Den ville neppe hatt den sammen appellen to år tidligere.<br />
Den irskættede Jim Reeves vant en sangkonkurranse allerede da han var 12 år, og der og da skal han ha bestemt seg for å bli countrysanger. Men det var først i 1953, da han nærmet seg 30 år, at drømmen ble realisert. I mellomtiden hadde han hatt en idrettskarriere innen baseball, men etter en skade tok han sangen fram igjen. Sin første platesuksess hadde han med sangene «Bimbo» og «Mexican Joe».<br />
I april 1964 var han på sitt eneste Norgesbesøk, og sang blant annet den sangen som mange senere har forbundet med ham: «I love you because». Den solgte så bra at man måtte innføre to nye kategorier for hederstegn for godt salg, både «Diamantplate» og «Platinaplate».<br />
Blant gospelsangene hans, var også «I’ll fly away» - en sang fra 1929 som skal være den mest innspilte gospelsang i verden. Det er en sang om det kristne himmelhåpet, og om Bibelens løfte om at alle troende en dag skal bli hentet i skyene – vi skal «fly away».<br />
I disse dager er det 50 år siden Jim Reeves satte seg bak spakene i sitt eget fly etter en spillejobb. Sammen med ham var hans pianist og manager. Rett før landing kom de inn i et uvær, og flyet styrtet. Begge omkom. Slik delte Jim Reeves skjebne med artister som Buddy Holly, Patsy Cline og – noen år senere – Otis Redding.<br />
<br />
<i>Publisert i Klassekampen lørdag 2. august 2014</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-20282623751134104752014-05-08T01:30:00.001-07:002014-05-08T01:30:52.588-07:00Fra pave til helgen<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://3.bp.blogspot.com/-GDogvbnusO4/U2tAgFpHBLI/AAAAAAAAB1A/1lJXgonbs0k/s1600/papa-roncalli.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://3.bp.blogspot.com/-GDogvbnusO4/U2tAgFpHBLI/AAAAAAAAB1A/1lJXgonbs0k/s400/papa-roncalli.jpg" /></a></div><br />
Søndag 27. april ble to tidligere paver «kanonisert», det vil si tatt opp blant den katolske kirkes helgener. De to pavene bidro begge til å bringe den katolske kirke nærmere den vår egen tid gjennom sine pontifikater; det ene forholdsvis kort, det andre ett av de lengste i kirkehistorien.</b><br />
<br />
Det var mange som ble forskrekket da den folkelige, 76 år gamle kardinal Angelo Giuseppe Roncalli <i>(bildet)</i> ble valgt til pave i 1958 etter den alt annet enn folkelige Pius XII. Den nye paven tok navnet «Johannes», og fikk ordenstallet 23. Johannes hadde ikke vært i bruk som pavenavn siden 1400-tallet. Den siste som brukte det hadde også vært den 23., men den katolske kirke regner ikke ham som «skikkelig» pave – han levde i en turbulent tid da det kunne være både to og tre paver samtidig.<br />
- Dette klarer vår Angelo aldri, var den spontane kommentaren fra en av pavens søstre da meldingen om valget ble kjent. De fleste tenkte da også at den gamle og – skulle det vise seg – kreftsyke paven ville bli en overgangsfigur. Men da han kalte inn til Det annet vatikankonsil i 1962, forsto man at paven var en kirkeleder som tenkte framover. Konsilet arbeidet helt fram til 1965, selv om paven døde allerede i 1963. Men da hadde han rukket å melde kirken inn i det 20. århundre. Han ble kjent for sitt varme smil, sitt enkle vesen og sine lune replikker. Som da han ble spurt av en gjest hvor mange som egentlig arbeidet i Vatikanet. – Halvparten, tenker jeg, svarte paven.<br />
I år 2000 ble han saligkåret av den daværende pave Johannes Paul II. Det er nest-siste trinn før man helligkåres. I Johannes Pauls eget tilfellet, har prosessen gått mye raskere. Mindre enn et år etter hans død i 2005 var prosessen i gang, og når han nå er blitt helligkåret, er det bare ni år siden han døde. Han var den første ikke-italienske pave på 450 år. At han var polsk, fikk mange til å ta fram igjen Morris Wests roman «Fiskerens sko». Som pave var han en globetrotter som besøkte både Norge og Island.<br />
Av de 265 menn som har bekledd St. Peters Stol i Roma, er nå 83 blitt kanonisert. De fleste av dem levde i de første århundrene av kirkens historie, og av de 50 første pavene, er 49 kanonisert. Den siste paven i moderne tid som er blitt helgen, var Pius X, som døde i 1914, og ble helligkåret i 1954.<br />
<br />
<i>Publisert i Klassekampen 8. mai 2014</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-16589277799945726302014-05-01T02:02:00.000-07:002014-05-01T02:02:39.483-07:00Kristne Arbeidere 75 år: Fra evangelisering til spydspiss<b>Av Nils-Petter Enstad</b><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://2.bp.blogspot.com/-Tdg6FE6okFY/U2IMpvbWWEI/AAAAAAAAB0A/Wd49EI79L84/s1600/Kors+og+rose.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://2.bp.blogspot.com/-Tdg6FE6okFY/U2IMpvbWWEI/AAAAAAAAB0A/Wd49EI79L84/s640/Kors+og+rose.jpg" /></a></div><br />
<b>Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet i februar 1939, var målsettingen å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassene. Stiftelsesmøtet ble holdt i Folkets Hus en lørdag, og søndag formiddag gikk deltakerne i tog fra Folkets Hus til Domkirken for å markere at man hadde en fot i så vel kirken som arbeiderbevegelsen. 75 år senere ønsker forbundet først og fremst å være en ideologisk spydspiss inn i parti og fagbevegelse for å skape større forståelse for kristne verdier.</b><br />
<br />
Forbundet ble ikke stiftet i noe vakuum. Etter at Arbeiderpartiet hadde sittet med regjeringsmakten i fire år, var det gått opp for folk flest at partiet slett ikke var den farlige, revolusjonære bevegelsen mange hadde trodd – og som partiet også til tider hadde markedsført seg som. Det var et ansvarlig parti som tok ett skritt om gangen – en prosess som er blitt beskrevet som «den langsomme revolusjonen».<br />
Likevel var det både dype kløfter og høye murer mellom kristen-Norge og arbeiderbevegelsen – i hvert fall på topplanet. En av dem som led under dette, var gartneren og lekpredikanten Hans Lindal. Han ønsket at indremisjonsselskapet, som han var ansatt i, skulle starte et eget arbeid, rettet mot industriarbeidere. Visjonen var å komme inn på arbeidsplassene og holde bedriftsandakter. Lindal argumenterte for denne tanken både i bokform og et tidsskrift han begynte å gi ut i 1938. Da han forsto at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, ønsket han å starte ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere. <br />
Stiftelsesmøtet ble holdt i februar 1939 og journalist Th. Bellisøen ble valgt til formann. Han trakk seg etter bare noen måneder, og sokneprest Alf Bastiansen i Kampen kirke i Oslo overtok. Hans Lindal, som hadde brutt med indremisjonsselskapet, ble ansatt som sekretær.<br />
<br />
<b>Vekst og tilbakegang</b><br />
Etter bare ett år hadde den nye organisasjonen etablert ti solide avdelinger rundt om i landet. Slik var situasjonen da krigen kom. Forunderlig nok kunne Norges Kristne Arbeideres Forbund fortsette sin virksomhet også under okkupasjonen, og organisasjonen vokste. I 1945 hadde man 170 avdelinger og 7000 medlemmer. Bladet, som nå fikk navnet Brorskap, hadde et opplag på 7500.<br />
Selv om det skjedde avskallinger i etterkrigsårene, hadde forbundet et stabilt medlemstall på flere tusen. I perioden 1957-61 var ikke mindre enn åtte av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter medlemmer av forbundet, blant dem Magnhild Hagelia, den første kvinnen i Stortingets presidentskap, og presten Kolbjørn Varmann, som også ble samferdselsminister. Man hadde også flere stortingsrepresentanter som lederne i forbundet. Den Den siste var sokneprest Olav Totland, som representerte Hordaland Arbeiderparti på Stortinget fra 1967 til 1973.<br />
På 1970-tallet dalte oppslutningen om forbundet sterkt. Det er liten tvil om at abortdebatten bidro sterkt til dette. Første gang spørsmålet om fri abort var tema i partidebatten, gikk Olav Totland sterkt ut mot et slikt forslag. Det bidro nok også til å svekke interessen for Kristne Arbeideres Forbund at det på 1970-tallet sto fram mange kristne med et radikalt politisk syn som heller engasjerte seg i SV enn i Arbeiderpartiet.<br />
<br />
<b>Ny rolle</b><br />
På slutten av 1990-tallet ble det satt i gang en prosess der forbundet arbeidet med å finne en ny rolle for seg selv som en del av arbeiderbevegelsen. Bedriftsandaktenes tid var så definitivt forbi, og man ønsket å være en «spydspiss» inn i den politiske arbeiderbevegelsen, der man kunne være en premissleverandør for å påvirke prosesser og beslutninger i parti og bevegelse i pakt med kristne verdier.<br />
Fra 2002 kom det fortgang i denne utviklingen, med regelmessige dialogmøter mellom arbeiderbevegelsen og representanter for kristen-Norge. Bindeleddet her har vært forbundet, som i 2004 endret navn til Kristne Arbeidere. I de senere årene har det vært regelmessige samråd med det forbundsleder Jan Rudy Kristensen kaller «det organiserte kristen-Norge» på partikontoret.<br />
Forbundet holder fast ved sin kristne profil, men arbeider samtidig med religionsdialog, og er med i den tverreligiøse bevegelsen «International Leauge of Religious Socialists», der Maria Hevzy (kristen) og Josef Hæier (muslim) er norske representanter i styret som henholdsvis styremedlem og varamedlem.<br />
Forbundet har også en samarbeidsavtale med Fagforbundet og god dialog også med resten av LO.<br />
<br />
<b><i>Fakta:</i><br />
Kristne Arbeidere<br />
Stiftet i februar 1939<br />
Medlemstall: ca. 400<br />
Organ: Magasinet Kristne Arbeidere<br />
Opplag: 1500 – kommer ut fire ganger i året<br />
Forbundsleder: Jan Rudy Kristensen (Arendal) – valgt i 1999<br />
</b><br />
<br />
<i>Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2014</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-76475115056294578902014-01-29T01:24:00.000-08:002014-01-29T01:24:37.523-08:00Bibelske guttenavn på topp<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-GWJC-5PnrTM/UujILr7lziI/AAAAAAAABpQ/rKR3sDfj9nE/s1600/Filip.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-GWJC-5PnrTM/UujILr7lziI/AAAAAAAABpQ/rKR3sDfj9nE/s320/Filip.jpg" /></a></div><br />
<br />
<i>Filip var det mest populære guttenavnet i Norge i 2013. Bildet viser apostelen Filip slik han framstår på Nidarosdomens vegg.</i><br />
<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<br />
De bibelske navnene befester sin posisjon i Statistisk Sentralbyrå sin oversikt over de mest brukte navnene i 2013, i hvert fall når det gjelder gutter. </b><br />
<br />
Man finner fem bibelske navn blant de ti mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i fjoråret. Filip er det mest populære navnet på gutter av 2013-årgangen. Filip var en av Jesu disipler, og huskes blant annet fra beretningen i Apostlenes gjerninger som han som døpte den første hedningen som ble omvendt – en etiopisk hoffmann.<br />
Navnene til evangelisten Lukas, apostelen Mattias og apostelen/patriarken Jakob kommer så på tredje, fjerde og femte plass. Patriarken Isak er blitt oppkalt mange nok ganger til at dette navnet går inn på en tiende plass blant de mest populære guttenavn i 2013.<br />
Blant de mest populære jentenavnene, kommer Sara inn som det nest-mest populære jentenavnet. Sara var gift med Abraham og mor til Isak.<br />
<br />
<i>Publisert av KPK 29. januar 2014</i><br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-80063577138340845182013-12-09T03:33:00.001-08:002013-12-09T03:33:57.387-08:00Gryta og grana<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
Tradisjonen tro ble første søndag i advent i mange norske byer markert med tenning av julegrana, og med at Frelsesarmeens julegryter ble satt ut. Begge disse faste innslagene i den norske førjulsmarkeringen er en arv fra frelsesoffiseren og sosialpioneren Othilie Tonning.</b><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-eIHsA6aBmHQ/UqWqRUciw8I/AAAAAAAABko/blqkb1hBw88/s1600/Julegrantenning_Arendal.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-eIHsA6aBmHQ/UqWqRUciw8I/AAAAAAAABko/blqkb1hBw88/s400/Julegrantenning_Arendal.jpg" /></a></div><br />
Othilie Tonning levde fra 1865 til 1931. Hun var opprinnelig fra Stavanger, der hun var en profilert deltaker i samfunnsdebatten, blant annet i kampen for kvinners stemmerett. Ved å gå kledd i bukser, klippe håret kort, røyke sigar og bruke skalk og spaserstokk viste hun også sitt opprør mot det rådende kjønnstollemønsteret. Da hun i 1890 bøyde seg ved Frelsesarmeens botsbenk og ble en kristen, ble det skrevet om det i byens aviser. Året etter ble hun frelsesoffiser, og i 1898 ble hun sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid.<br />
Sigaren, buksene, skalken og spaserstokken la hun vekk, men det korte håret beholdt hun resten av livet. Det ble et slags kjennetegn på henne.<br />
<br />
<b>Julegryta</b><br />
I desember 1901 tok hun initiativet til å få satt ut den første julegryta på norsk jord. Ideen hadde hun fått fra USA, der den første julegryta ble satt ut i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse. Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: «Keep the kettle boiling» – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.<br />
Denne var det Othilie Tonning flyttet over til Norge. Det var i forbindelse med valgdagen 10. desember 1901 at hun fikk tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen «Norske Intelligenssedler» beskrev slik: <i>«..gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige».</i> Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte <i>«de mest befærdede steder i Kr.ania»</i>. <br />
Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager, dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.<br />
<i>«Men for det meste kommer bidragene ind i smaat»</i>, kunne man lese i Krigsropets siste nummer for 1901. At mange av bidragene kommer inn «i smått», er ellers en erfaring frelsessoldatene har gjort i samtlige av de mer enn 110 år julegrytene har vært satt ut. Innsamlingen setter år for år nye rekorder. Målsettingen for 2013 er 20 millioner, som er en nøktern målsetting med tanke på at man i tidligere år har fått mer enn 26 millioner i grytene. Og har man ikke kontanter, finnes det andre løsninger, som det å legge «pantelappen» fra en flaskeautomat i gryta…<br />
<br />
<b>Klesinnsamling</b><br />
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. Klær som barna i én familie hadde vokst fra, ville være kjærkomment i en annen. Othilie Tonning forsto betydningen av «gjenbruk» som ressurspolitisk virkemiddel mange tiår før alle andre.<br />
<br />
De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre. Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, men musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for offentlige myndigheter. I dag er tradisjonen med julegryta og julegrana blitt én felles tradisjon i mange byer.<br />
<br />
<b>Solidaritet</b><br />
Frelsesarmeens julegryter kan man støte på over hele verden. Også i litteraturen dukker den opp. Erik Bye forteller i sin første bok om sitt møte med frelsesoffiseren ved julegryta i Midtvesten i USA, der han jobbet som journalist. Den vesle, kvinnelige majoren var den eneste opprøreren i den søvnige byen, og den eneste som våget å sette ord på det faktum at det fantes fattige mennesker også i denne prærieidyllen. «You can quote me», sier hun bestemt.<br />
<br />
Forfatteren Alfred Hauges barndomsopplevelse ved julegryta i Stavanger, og som han forteller om i barneboka «Stor kar», er av et litt annet slag, men med det samme, solidariske budskapet: At den som har, plikter å gi til den som ikke har. Det er denne tanken som fremdeles ligger bak når frelsessoldater og andre frivillige stiller seg opp som «grytevakter» i dagene fram til jul. <br />
<br />
<i>Publisert i Agderposten 9. desember 2013</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-4191616636202494002013-11-28T01:08:00.000-08:002013-11-28T01:58:43.521-08:00Grunnspråket<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad<br />
Forfatter<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-yl2szpdDAOw/UpcHdCQ9ECI/AAAAAAAABjY/u5TuRa_kOpc/s1600/Velkomst.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-yl2szpdDAOw/UpcHdCQ9ECI/AAAAAAAABjY/u5TuRa_kOpc/s400/Velkomst.JPG" /></a></div></i>«Join the Army and see the world», skal det visstnok hete. Langt på vei stemmer det om den eneste armeen denne penn har tjenestegjort i. <br />
</b><br />
Høsten 1974 ble jeg som 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen beordret til Isafjördur i Island som pastor for en menighet og bestyrer for et sjømannshjem. De to årene på «Sagaøya» ble en opplevelse for livet. Mye tid til å se fjernsyn ble det ikke, men var det norsk film eller fjernsynsteater på programmet, fikk jeg med meg det. Jeg sa til meg selv at det var for å høre språket.<br />
Nesten 40 år senere har jeg det på samme måte, men med omvendt fortegn: Er det en islandsk film eller et stykke på norsk fjernsyn, prøver jeg å få det med meg – for språkets skyld.<br />
For islandsk er et flott språk der de fonetiske nytelsene står i kø. Om det så er navnet på det islandske kommunistpartiet, er det som et dikt i seg selv. Det er et språk der man lager nye, logiske ord i stedet for slapt å adoptere anglisismer eller fansismer. En frisør er en hårskjærer; kort og greit. Film er «raske bilder». Moderne islandsk er så nærme språket Snorre Sturlason skrev på som man kan komme. Ikke bare Snorre, men også Sigvard skald og de andre skaldene man leser om i sagaen – to ord som fremdeles gir aktiv, moderne mening på islandsk. En dikter er en skald; en fortelling er en saga.<br />
Island har kanskje den største forfattertetthet i verden, selv om bare én nobelpris i litteratur har blitt tildelt en islending. Det var Halldór Laxness. Min eneste forberedelse før jeg flyttet til Island, var å lese hans roman «Salka Valka», der deler av handlingen er lagt til det som kan ha vært Frelsesarmeens menighet og sjømannshjem i nettopp Isafjördur.<br />
Det er et land der den nasjonale identiteten er preget av historie og kultur. Blant landets forholdsvis korte rekke av presidenter finner man både en professor i arkeologi og en teatersjef. Da Vigdís Finnbogadóttir ble president i 1980, ble hun spurt hva Island hadde å forsvare seg med, siden landet ikke har noen hær. «Vi har vårt språk», svarte hun.<br />
Jeg kan fremdeles framsi både mitt Fadervår og «Den lille bibel» på islandsk. Hver gang jeg gjør det, styrkes jeg i min overbevisning om at hvis vi noen gang skal snakke sammen i himmelen, blir det på dette språket.<br />
<br />
<i>Publisert i Klassekampen 28. november 2013<br />
</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-66906988712558417882013-11-27T01:12:00.000-08:002013-11-27T01:13:54.319-08:00Diktning og dokumentar<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-yyoWQ6Y6nS4/UpW29nb_qcI/AAAAAAAABjI/l9SZ9lLxQg4/s1600/Misjonspionerer.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-yyoWQ6Y6nS4/UpW29nb_qcI/AAAAAAAABjI/l9SZ9lLxQg4/s320/Misjonspionerer.jpg" /></a></div><br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad<br />
Forfatter</i><br />
<br />
Ole Bjørn Rognen har en interessant artikkel i Vårt Land 22. november om forholdet mellom dikting, dokumentasjon og plagiat i en bok som kom for snart 30 år siden. Eksemplet er interessant og debatten er viktig, ikke minst som bidrag til det som bør være en enda større debatt: Hva gjør en forfatter og/eller journalist som vet med seg selv at her sitter man med et spennende stoff som i hvert fall fortjener en artikkel; kanskje også ei bok.</b><br />
<br />
Harald Stene Dehlin, som skrev boka Rognen tar for seg, valgte samme løsning som også andre har gjort: Han skrev i en hybridsjanger som dels er blitt kalt «halvdokumentarisk», del «dokumentar-roman». Det tror jeg de fleste forstår når de leser boka.<br />
Jeg leste boka da den kom ut og intervjuet også forfatteren i nærradiostasjonen «Radio Sentrum» i Oslo, der jeg den gang var nyhetsredaktør. Verken journalist eller intervjuobjekt problematiserte i noen særlig grad kildesituasjonen. I stedet fokuserte vi på fortellingen som sådan.<br />
Det Rognen skriver om Stene Dehlins kreative bruk av kilder og eksisterende litteratur, er nytt for meg. Men så leste jeg heller aldri boka som noe annet enn en forholdsvis velskrevet fortelling om to misjonspionerer. Når forfatteren i boka – riktignok bare i en bisetning – skriver om Sophie Reuters glede over den erotiske siden ved ekteskapet med sin misjonærkollega, forstår alle at dette finnes det verken dokumentasjon eller kilder på. Det måtte da være det ene barnet som ble født i dette ekteskapet.<br />
Dersom boka har vært brukt som kilde og referanse i mer vitenskapelige framstillinger, er det ille, men enn så lenge sitter jeg med en følelse av at Rognen, som amanuensis i journalistikk, her kommer i skade for å måle melk med metermål (denne metaforen er for øvrig et plagiat; jeg har stjålet den fra Odd Eidem). Jeg tror det er forholdsvis mye misjonslitteratur som er blitt til i den hybridsjangeren som også Stene Dehlin valgte for sin bok. De som skrev dem, hadde ikke vitenskapelige ambisjoner, de ville formidle en fortelling fra misjonsmarken, og der hvor arkene var i blankeste laget, lånte de noen fargestifter fra andre. <br />
<br />
<i>Publisert som debattinnlegg i Vårt Land 27. november 2013 </i> Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-29403111175136415312013-10-20T23:30:00.001-07:002013-10-20T23:30:37.702-07:00Fra Island til Norge med omsorg<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://1.bp.blogspot.com/-CJtGBw2jfw8/UmTJp3JSW8I/AAAAAAAABeI/drOV3rihpEk/s1600/Olafia.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-CJtGBw2jfw8/UmTJp3JSW8I/AAAAAAAABeI/drOV3rihpEk/s400/Olafia.JPG" /></a></div><b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
Tirsdag 22. oktober er det 150 år siden den islandske kvinnesaksaktivisten og sosialreformatoren Ólafia Jóhannsdóttir ble født. Sin viktigste innsats gjorde hun blant prostituerte og rusmisbrukere i Kristiania.</b><br />
<br />
Hun var prestedatter, men vokste opp hos sin tante i Reykjavík. Tanten var leder for kvinnesaksforeningen i Island, og en onkel av henne var alltingspresident. Det politiske og samfunnsmessige engasjementet hos disse slektningene preget henne hele livet. <br />
Hun tok lærerutdannelse, etter som den første kvinne i Island å ha tatt studenteksamen. Hun drømte om å starte en folkehøyskole i Island, og i 1892 reiste hun til Danmark for å studere dette skoleslaget. Her ble hun grepet av Grundtvigs ideer om å være «menneske først, kristen så». Tanken hennes var å studere videre i England, men under en «mellomlanding» i Kristiania ble hun grepet av avholdssaken, og meldte seg inn i den verdensomspennende, kristne avholdsbevegelsen for kvinner, «Det hvite bånd».<br />
Hun ble også engasjert i arbeidet for å få et eget universitet i Island, og da hun var kommet tilbake til hjemlandet, agiterte hun sterkt for dette. Hun tok også med seg ideen om en kristen avholdsbevegelse for kvinner til Island, og grunnla en islandsk gren av denne.<br />
<br />
<b>Til Norge igjen</b><br />
I 1900 besøkte hun Norge igjen, og i 1903 flyttet hun hit. Fra da av ble Norge hennes andre hjemland. Hun bodde først i Trøndelag, hvor hun ble syk og var gjennom en åndelig krise. Da hun ble frisk nok, reiste hun til Kristiania fast bestemt på å gjøre en innsats for de aller dårligst stilte i samfunnet. Hun fikk seg en liten leilighet på Grønland og drev oppsøkende virksomhet blant prostituerte og rusmisbrukere. Hun hjalp dem på mange ulike måter, blant annet ved å la dem overnatte hjemme hos seg selv. Hun engasjerte seg sterkt i kampen mot kjønnssykdommer, først og fremst syfilis, som var svært utbredt blant hovedstadens prostituerte.<br />
I 1912 fikk hun og hennes to medarbeidere, sykepleierne Marie Bagger og Louise Salvesen, kjøpt en bygård og startet et herberge for unge kvinner. Fram til da hadde de tre kvinnene bodd og arbeidet i et nokså nedslitt hus i Smalgangen 4. Ólafia ble bestyrer for hjemmet, men på grunn av svak helse trakk hun seg fra bestyrerstillingen allerede i 1915.<br />
<br />
<b>Artikler og foredrag</b><br />
I 1916 kom boka «De ulykkeligste», som for ettertiden er blitt stående som et slags testamente fra henne. Arbeidet hennes fra nå av besto hovedsakelig i å holde foredrag og skrive brev og artikler. I et av foredragene sa hun det slik: «Det er meget kan gjøres med penger, men, det største gjøres uten penger. Det ulykkelige mennesker trenger aller mest, er et annet menneske. Man trenger ikke være så forsiktig og taktfull overfor en dronning som overfor en gatepike.»<br />
Ólafias engasjement var tuftet på en dyp kristen overbevisning som hun utviklet gjennom mange år. Etter hennes død, ble det sagt om henne: «Hun så lys hvor andre kun så mørke, hun hadde håp der andre kun så håpløshet, hun så en dyrekjøpt, elskelig og udødelig sjel der andre bare så synd, skam og vanære».<br />
Hun var høyt elsket av dem hun arbeidet blant, og dypt respektert av samfunnet rundt seg. Blant de prostituerte gikk hun bare under navnet «Island». Hun døde 24. februar 1924, knapt 60 år gammel. Da meldingen om hennes død ble kjent i hjemlandet, sørget den islandske regjeringen for å få bragt kisten hjem, og hun ble gravlagt på statens bekostning. Da fangene i kvinnefengslet i Oslo hørte dette, laget de et blomsterbed i fengselsgården som skulle være Ólafias minnegrav i Norge. Denne ble stelt og holdt ved like til fengslet ble nedlagt og revet på 1930-tallet. I 1930 ble det også avduket en byste over henne ved Vaterland Bro i Oslo, utført av den islandske kunstneren Kristinn Petursson. Bysten ble i 2004 plassert i Vaterlandsparken.<br />
Navnet hennes lever videre i gatenavnet Olafiagangen på Grønland i Oslo og i Olafiaklinikken, som er Oslo kommunes senter for rådgivning, undersøkelse og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner og hiv.<br />
<br />
<i>Publisert gjennom Kristelig Pressekontor - bildet viser bysten på Vaterland i Oslo (Foto: Nils-Petter Enstad)</i><br />
<br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-75415046916697472172013-09-18T08:11:00.002-07:002013-09-18T08:15:45.550-07:00Østfold KrF: EN UBRUTT TRADISJON<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://3.bp.blogspot.com/-Vv3Pxg668pc/UjnCnA3Y7uI/AAAAAAAABZo/ByV7fa8IfAY/s1600/Korvald.jpg" imageanchor="1" style="clear: right; float: right; margin-bottom: 1em; margin-left: 1em;"><img border="0" src="http://3.bp.blogspot.com/-Vv3Pxg668pc/UjnCnA3Y7uI/AAAAAAAABZo/ByV7fa8IfAY/s400/Korvald.jpg" /></a></div>Etter årets stortingsvalg, er Østfold fremdeles det eneste østlandsfylket som har en ubrutt tradisjon med KrF-representasjon på Løvebakken siden 1945. De til sammen fem stortingsrepresentantene som vært valgt, har alle hatt forholdsvis lange perioder som representanter. KrF-representasjonen fra Østfold har dermed vært preget av kontinuitet og stabilitet</b>.<br />
<br />
Navnet «Kristelig Folkeparti» er eldre i Østfold enn ellers i landet. Allerede i 1913 ble navnet brukt på en liste ved kommunevalget i Sarpsborg. Listen fikk valgt inn seks representanter, og stilte ved flere kommunevalg etter hverandre. I 1939 gjenoppsto partinavnet lokalt ved at den kommunestyregruppa som var valgt inn på «Kristen- og Avholdsfolkets liste» tok navnet «Sarpsborg Kristelig Folkeparti». Da var det gått seks år siden man i Hordaland hadde stilt opp «Kristeleg Folkeparti» med bibelskolerektor Nils Lavik på topp. Han kom inn i 1933, og ved valget i 1936 fikk lista enda en representant i Hans Svarstad. I disse årene ble det dannet lokallag av det nye partiet flere steder på østlandet.<br />
<br />
<b>Asbjørn Solberg</b><br />
Østfold Kristelig Folkeparti ble ikke dannet før sensommeren 1945. Ved stortingsvalget i desember samme år var Østfold ett av de 11 fylkene som stilte lister fra KrF, og partiets førstekandidat, bonden Asbjørn Solberg fra Degernes, ble valgt inn som en av partiets åtte representanter. Han hadde da i noen måneder vært ordfører i Degernes kommune. Solberg var en godt voksen mann på 52 år da han ble valgt inn på Stortinget. Under krigen hadde han vært sentral i det lokale motstandsarbeidet. Han møtte på Stortinget fram til 1961, og døde i 1977.<br />
<br />
<b>Lars Korvald</b><br />
Også den neste KrF-representanten fra Østfold kom fra landbruksnæringen: Lars Korvald, opprinnelig fra Nedre Eiker, var rektor på Tomb Landbruksskole da han lot seg overtale til å stille som KrFs førstekandidat. Fram til da hadde han ikke engasjert seg nevneverdig i politikk, og hadde etter eget utsagn heller ikke vært interessert i politikk. Han hadde konsentrert seg om 4H-arbeid, indremisjonen og jobben på Tomb. Det som skal ha gjort ham til politisk aktiv, var en utfordring fra programkomiteen i Østfold KrF om å skrive noe om landbrukspolitikk til partiets valgkampbrosjyre. Det fortelles at allerede etter Korvalds første innlegg i Stortinget, skal Venstre-høvdingen Bernt Røiseland ha lent seg mot sin sidekamerat og hvisket: - Han der skal me få høyra meir te…<br />
I 1965 ble han partileder og parlamentarisk leder, og i 1972 ble han statsminister i den første sentrumsregjeringen i Norge. Korvald var partileder i to omganger, og satt på Stortinget til 1981. Deretter ble han fylkesmann i Østfold. Han døde i 2006, kort etter at han hadde fylt 90 år.<br />
Lars Korvald er en av tre statsministre i Norge som har kommet fra Østfold. De andre to var Peder Kolstad fra Bondepartiet (1931-32) og Oscar Torp fra Arbeiderpartiet (1951-55). Da Korvalds regjering tiltrådte etter folkeavstemningen om EF i 1972, skal en annen tidligere statsminister, John Lyng, ha kommentert: - Den regjeringen får en bedre statsminister enn den fortjener…<br />
<br />
<b>Odd Holøs</b><br />
Rakstingen Odd Holøs er den som har hatt den korteste fartstida som «fast» KrF-representant fra Østfold, med de to periodene 1981-85 og 1985-89. Dessuten møtte han fast mens Lars Korvald var statsminister. Han var første vara for Korvald gjennom hele hans stortingstid, og møtte fra tid til annen også i disse årene.<br />
I det sivile liv var Odd Holøs sosialsjef i Rakkestad kommune, og som stortingsrepresentant møtte han i det som den gang het sosialkomiteen. I den siste perioden var han nestleder i komiteen. Da Kjell Bondevik var sosialminister i Lyng-regjeringen i 1963, var Odd Holøs hans statssekretær. Odd Holøs døde i 2001, 79 år gammel.<br />
<br />
<b>Odd Holten</b><br />
I 1989 var det duket for en ny «odd fellow» på østfoldbenken; denne gang med etternavnet Holten og adresse Fredrikstad. Den diakonutdannede Odd Holten hadde mange års yrkesliv i Blå Kors bak seg da han i 1985 ble generalsekretær i KrF. Det var fra denne stillingen han ble nominert til Stortinget og valgt inn. I de neste 16 årene var han en meget synlig og tydelig Østfold-representant, i to perioder som partiets finanspolitiske talsmann, en som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen og den siste som medlem av samferdselskomiteen.<br />
Odd Holten var den som mer enn noen andre bidro til at Evangeliesenterets arbeid fikk plass på statsbudsjettet, og bidro dermed til at dette arbeidet fikk vokse sterkt. Da den fjerde stortingsperioden var over i 2005, følte Odd Holten, i en alder av 65 år, at tida var inne for et generasjonsskifte på Østfold-benken.<br />
<br />
<b>Line Henriette Holten Hjemdal</b><br />
Det har nok skjedd før at barn av stortingsrepresentanter har inntatt foreldrenes plass, men ikke at de har vekslet stafettpinnen direkte. Det skjedde imidlertid da Odd Holtens datter, Line Henriette Holten Hjemdal, ble valgt inn i 2005. Den 36 år gamle teologen og småbarnsmoren kom da fra en stilling som rådgiver i stortingsgruppa. Tidligere hadde hun vært politisk rådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet, og i Arbeids- og sosialdepartementet. Hun hadde også vært generalsekretær i KrFU og bystyremedlem i Askim.<br />
Mange vil huske at det var en viss dramatikk rundt nominasjonen av henne, blant annet fordi krefter utenfor fylket ønsket at Østfold skulle nominere partileder Dagfinn Høybråten som sin førstekandidat. Men fylkespartiets egne organer var klare nok: De ville ha Line, og hun berget mandatet både i 2005, 2009 og 2013.<br />
En ubrutt tradisjon kunne dermed føres videre.<br />
<br />
<i>Publisert i Dagen onsdag 18. september 2013</i><br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-72250931068763307642013-09-09T14:22:00.000-07:002013-09-09T14:22:05.134-07:00REGJERINGERS LEVETID<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-uAMp_9mnNV4/UCoO7R65tyI/AAAAAAAAAvA/RknD-4DIbOk/s1600/JENS.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-uAMp_9mnNV4/UCoO7R65tyI/AAAAAAAAAvA/RknD-4DIbOk/s200/JENS.jpg" /></a></div><b>Når Jens Stoltenberg etter årets valg går av som statsminister, kan han notere seg for en bragd: Han er den statsminister som har sittet nest lengst sammenhengende i stillingen siden 1945.</b> <br />
<br />
Bare Einar Gerhardsen har sittet noe lenger sammenhengende, i og med at hans tredje regjering satt fra januar 1955 til august 1963, da den ble felt i Stortinget. Johan Nygaardsvold satt i drøyt ti år som statsminister, fra 1935 til 1945. Men fem av disse årene var han og regjeringen i eksil i London.<br />
Også Gro Harlem Brundtland var statsminister i mer enn ti år, men disse årene fordelte seg på tre regjeringer.<br />
De 31 som har statsministrer i Norge, har regjert i perioder som har vart fra noen uker til forholdsvis mange år. De to korteste periodene sto henholdsvis Christoffer Hornsrud (Ap) og John Lyng (H) for, med henholdsvis 18 og 28 dager. I tillegg har seks statsministre sittet mindre enn ett år. Seks statsministre har sittet mellom ett og tre år, og ytterligere seks mellom tre og fem år. De siste 11 har sittet fra fem år og oppover. Men for flere av dem har disse regjeringsårene fordelt seg på flere perioder. <br />
Da Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av i 2005, var det første gang siden 1989 at en regjering satt en hel periode.<br />
<br />
<i>Nils-Petter Enstad </i><br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-75730607358814308892013-09-04T01:30:00.000-07:002013-09-04T01:30:49.280-07:00KrF - et parti i hundre...<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://1.bp.blogspot.com/-VoSL41VnVaw/UibvdBDY8vI/AAAAAAAABYY/obFV7vbSi68/s1600/krf_logo1_cmyk.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-VoSL41VnVaw/UibvdBDY8vI/AAAAAAAABYY/obFV7vbSi68/s200/krf_logo1_cmyk.jpg" /></a></div><b><i><br />
<br />
<br />
<br />
<br />
Av Nils-Petter Enstad<br />
Forfatter</i><br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
Onsdag 4. september kan Østfold KrF markere et dobbelt jubileum. Det ene er at landspartiet er 80 år, men samtidig er det 100 år siden partinavnet «Kristelig Folkeparti» ble brukt første gang på en politisk valgliste. Det skjedde i Sarpsborg ved kommunevalget i 1913. Men tanken om egne, politiske partier eller lister for kristenfolket er eldre enn Kristelig Folkeparti både i den første og den neste utgaven.</b><br />
<br />
Det var kampen mot rusmidler som ble saken som fikk kristenfolket til å engasjere seg i lokalpolitikk. Allerede i 1898 ble det stilt opp egne «Avholdslister» flere steder i landet. Betegnelsene kunne variere. I hovedstaden het listen «Afholdsfolkets liste», og blant dem som ble valgt inn fra den i 1898 var metodistpresten Thomas Ball Barratt. Han ble senere mest kjent som pinsebevegelsens «far» i Norge. Listen ble en gjenganger ved kommunevalgene i hovedstaden i årene rundt århundreskiftet, og i 1908 ble Frelsesarmeens «slumsjef» Othilie Tonning valgt inn. Hun fikk også plass i formannskapet. I Bergen stilte «Fråhaldspartiet» liste i 1898, og fikk valgt inn åtte representanter.<br />
<br />
<b>Avholdslister</b><br />
I 1901 stilte avholdsfolket egne lister i 27 byer og i sju valgkretser utenfor byene. I 1905 ble et landsdekkende parti – «Det Norske Afholdparti» – stiftet, med Sven Aarrestad som leder.<br />
Avholdslistene fikk nok støtte fra langt flere enn bare det organiserte kristenfolket. Sammensetningen av kommunestyret i Bergen etter valget i 1898 viser dette: De åtte som var valgt inn på avholdspartiets liste, utgjorde bare en tredjedel av det totale antall «totalister» i bystyret i den perioden. Dette gjorde også at strategien med egne avholdslister var omstridt flere steder.<br />
Det var mange aktive kirke- og bedehusfolk som engasjerte seg politisk gjennom avholdslistene i tiårene rundt forrige hundreårsskifte. Men noen mente at det også var behov for politiske fora som var opptatt av andre ting enn alkoholpolitikk. I 1907 ble «Det norske Kirkeparti» stiftet. Drivende kraft i denne bevegelsen var professor Absalon Taranger (1858–1930), en fargerik akademiker som hadde begynt som snekkerlærling, vært innom både teologien og historien, før han endte opp som jurist.<br />
Kirkepartiet hadde et kirkepolitisk program, men stilte ikke egne lister til stortingsvalgene. I stedet forsøkte de å verve sympatisører for sin sak i de ulike partiene. Etter stortingsvalget i 1909 ble en gruppe med 27 «kirkepartister» konstituert i februar 1910. Det ser imidlertid ut til at gruppa gikk i oppløsning i løpet av denne perioden, og man vet ikke noe særlig mer om dem. Flertallet av medlemmene kom fra Høyre, men det var også noen fra Venstre.<br />
<br />
<b>Sarpsborg</b><br />
Men professor Tarangers engasjement ga minst ett konkret og forholdsvis varig utslag i lokalpolitikken i Sarpsborg. 13. oktober 1913 holdt han nemlig et foredrag på Betania forsamlingshus i Sarpsborg over temaet «Bør de Kristeligsindede ta mer aktivt del i den kommunale og statsborgerligere Politik?» På dette møtet ble det vedtatt å danne et kommunalt kirkeparti. Etter mye diskusjon om navnet, ble man til slutt enige om at navnet skulle være «Kristelig folkeparti». Et styre på fem ble også valgt.<br />
En uke senere, under et møte i Frikirken, ble det vedtatt å stille egen liste. Kampen mot privat kinodrift og brennevinshandel var to av merkesakene for det nye partiet, som ved valget fikk seks representanter valgt inn i bystyret.<br />
Partiet var på mange måter en regnbueallianse, med ulike politiske grunnholdninger blant medlemmene. «De enkelte medlemmers politiske farge er forskjellig,» slo en av talsmennene fast.<br />
Et annet interessant trekk ved Sarpsborg KrF er at flere kvinner engasjerte seg i partiet, både i styret og i ved å la seg nominere. En av disse var Jenny Marie Lie, som i 1913 var 34 år gammel. Hun hadde en lang artikkel på trykk i avisa Sarpen 8. november det året, der hun særlig appellerte til kvinnene om å stemme på det nye partiet.<br />
<br />
<b>Flere valg</b><br />
Sarpsborg Kristelig Folkeparti stilte til valg både i 1913, 1916 og 1919. Ved hvert av valgene fikk partiet valgt inn seks representanter. Men utover på 1920-tallet gled partiet over i Venstre. De to viktigste kampsakene fra 1913 var ikke lenger like aktuelle.<br />
Det var ellers Arbeiderpartiet som dominerte det politiske liv i Sarpsborg allerede den gang. Men i 1937 vedtok partiet formuleringer i alkoholpolitikken som verken kristenfolket eller avholdsfolket var fornøyd med. Det ble derfor dannet et «Avholds- og kristenfolkets parti» det året, som fikk et par representanter inn i bystyret.<br />
I mellomtida hadde et parti som var blitt dannet på Vestlandet i 1933 tatt navnet Kristelig Folkeparti, og på slutten av 1930-tallet ble det dannet både lokallag og fylkeslag av dette partiet også på Østlandet. I 1939 ble «dagens» Sarpsborg Kristelig Folkeparti dannet. Det skjedde ved at «Avholds- og kristenfolkets parti» endret navn til Sarpsborg Kristelig Folkeparti.<br />
Fylkeslaget Østfold kristelig Folkeparti ble dannet på et konstituerende møte i Sarpsborg 11. august 1945, og i løpet av «fredshøsten» ble det dannet rekke lokallag i fylket. Mange av dem stilte liste ved kommunevalget, som ble holdt i desember. Partiet stilte også liste til stortingsvalget, og Asbjørn Solberg fra Degernes ble valgt. Siden 1945 har Kristelig Folkeparti alltid vært representert på Østfold-benken i Stortinget. Østfold er dermed det eneste østlandsfylket som har en slik sammenhengende representasjon.<br />
<br />
<i><b>Litteratur:</b><br />
Helland, Kristian:<br />
PIETIST I KULTURKAMP<br />
Nils Lavik og framveksten av Kristelig Folkeparti<br />
(Bergen, 2003)<br />
</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-3743982271353615152013-08-25T00:23:00.000-07:002013-08-25T00:23:09.272-07:00Frelseskadett Ellen: ER DER JEG SKAL VÆRE<b><i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-Ua7cHt8D3Jg/Uhmws_J7G7I/AAAAAAAABXE/xxJgseUcDjo/s1600/Ellen.jpg" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-Ua7cHt8D3Jg/Uhmws_J7G7I/AAAAAAAABXE/xxJgseUcDjo/s400/Ellen.jpg" /></a></div>Onsdag 21. august inntok Ellen Thorstensen Brorson (36) fra Arendal Frelsesarmeens skoleanlegg på Jeløy sammen med 13 andre kadetter for å begynne en toårig utdannelse der målet er å bli frelsesoffiser. – Jeg er der jeg skal være nå, sier hun selv.</b><br />
<br />
Det var ingenting i barndommen som tilsa at Frelsesarmeen skulle bli stedet der Ellen skulle være. Frelsesarmeen var de menneskene som sto og sang i gågata i Arendal, og som hun hørte på før de gikk og drakk kakao med krem, sammen med morfar. Familien er aktiv i Den norske kirke og Norges KFUK/KFUM, der også Ellen har vært både speiderleder og ettåring. Så da hun begynte på kateketseminaret på Menighetsfakultet i 1998, var det med tanke på å arbeide i Den norske kirke.<br />
Da hun en dag sto uten jobb, var det en venninne som foreslo at hun kunne søke jobben som barne- og ungdomsarbeider i Frelsesarmeens menighet i Drammen. Da hadde hun akkurat avsluttet et vikariat som kateket i Lier. – Jeg ringte, og da hun som var oppgitt som kontaktperson forsto at jeg var nokså fremmed for Frelsesarmeen, ba hun meg komme til en samtale, forteller Ellen, som den gang bodde i Hønefoss. Samtalen førte til at hun ble ansatt i et tidsbestemt engasjement i menigheten.<br />
- Allerede da følte jeg meg hjemme, og tenkte at det var her jeg skulle være. Jeg ble veldig godt mottatt, forteller hun. – I det møtet der jeg ble satt inn i stillingen og bedt for, opplevde jeg det som en sterk bekreftelse også, legger hun til. Allerede da ante det henne at hun hadde et kall til å bli frelsesoffiser.<br />
<b><br />
SOLDAT</b><br />
I juni 2008 ble hun innvidd til frelsessoldat, og i ordinasjonsmøtet i Frelsesarmeens årskongress uka etter ble kallet til å bli frelsesoffiser bekreftet gjennom forkynnelsen.<br />
Da hun senere kom inn i en krise i forbindelse med et samlivsbrudd, stilte vennene i Frelsesarmeen sterkt opp og støttet henne. Likevel valgte hun å flytte til hjembyen Arendal i 2011, der hun hadde forskjellige jobber, fram til hun fra siste årsskifte ble ansatt som «korpsmedarbeider» i Frelsesarmeen i Arendal.<br />
<i>- Stor overgang fra Den norske kirke til Frelsesarmeen?</i><br />
- Det er overganger jeg har sans for, både teologisk og organisasjonsmessig. Jeg liker at det er litt struktur og disiplin. At det er klare linjer. Ingen behøver å lure på hva Frelsesarmeen står for, og som frelsesoffiser er man lojal overfor det som er armeens linje, og driver ikke solospill.<br />
<br />
<b>MASTERGRAD</b><br />
Som frelseskadett skal Ellen også skrive ferdig sin masteroppgave om «Trosopplæring for voksne i en flerkulturell virkelighet med utgangspunkt i deres religiøse erfaringer».<br />
<i>- Det var litt av en munnfull…<br />
</i> - Det kan du si. Jeg vil sikte den inn mot gruppen «unge voksne», i alderen fra 25 til 35 år, sier hun.<br />
Med 14 nye kadetter er den gruppen Ellen tilhører den største på flere år. Hun har imidlertid godt håp om at det vil bli flere slike grupper i årene som kommer. – I møter med unge mennesker snakkes det veldig tydelig og direkte om kallet til tjeneste i dag, og det synes jeg er bra. Det gjelder ikke bare kallet til å bli frelsesoffiser, men også andre tjenester, som lærere og sykepleiere. Det er viktig at hver enkelt finner sin plass, sier hun til slutt: - Jeg har funnet min!<br />
<br />
<i>Publisert gjennom Kristelig Pressekontor</i><br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-17871074355899097202013-07-02T00:31:00.000-07:002013-07-02T00:31:09.773-07:00Nye frelsesoffiserer: Fra standup til talerstol<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://2.bp.blogspot.com/-d_5OPoEsPRY/UdKAG6eQEUI/AAAAAAAABSM/UNG2y3-Yulg/s1600/Paret.JPG" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://2.bp.blogspot.com/-d_5OPoEsPRY/UdKAG6eQEUI/AAAAAAAABSM/UNG2y3-Yulg/s320/Paret.JPG" /></a></div><br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<i><b>Av Nils-Petter Enstad</b><br />
<br />
Han kom fra standup, revy og begravelsesbyrå, hun er fjerde generasjon frelsesoffiser i sin familie. Kallet til tjeneste som frelsesoffiserer førte dem også sammen som kjærestepar, og i november gifter de seg, Marie Saue Marti (22) og Tommy M. Høgset (26). Under Frelsesarmeens jubileumskongress ble begge ordinert som frelsesoffiserer og utnevnt til løytnanter.</i><br />
<br />
- Jeg har alltid vært interessert i revy, og drev med dette alle i skoledagene, forteller Tommy Høgset. I flere år underholdt han på firmafester og i selskaper som standupkomiker, og deltok også i Norgesmesterskapet i revy. Finaleplass og tredje pris for beste vise er noe av det han har tatt med seg videre. Ved siden av artistlivet, jobbet han både som selger og begravelsesagent.<br />
- Begravelsesbyrået er kanskje ”min mørke fortid”, sier han med et glimt i øyet.<br />
<i>- Er veien lang fra revy og standup til talerstolen i en menighet?</i><br />
- Ikke så lang som man kanskje tror. Det er mye av det jeg lærte som revyartist som jeg har nytte av i forkynnelsen og presentasjonen av budskapet. Forskjellen er bare at vi snakker om et helt annet budskap – verdens beste, sier han.<br />
<br />
<b>Frelst i krønikerbøkene</b><br />
Tommy Høgset er den første kristne i sin familie på flere generasjoner. Da han skulle gå på folkehøyskolen, valgte han bevisst en frilynt skole. – Jeg hadde jo hørt om de kristne stereotypiene som jeg regnet med å møte på en kristen skole, forteller han. Men til den frilynte skolen kom en gruppe fra Frelsesarmeen og fortalte om Armeens arbeid. – Plutselig framsto kristendom som noe annet enn det jeg hadde trodd. Dette handlet om liv, om tjeneste og gjerninger – om en praktisk tro. Det interesserte meg, og så begynte jeg å lese i Bibelen. Begynte forfra, og i Krønikerbøkene ble jeg møtt av Gud.<br />
<i>- Sa du krønikerbøkene?</i><br />
- Ja. Jeg kom til Jabes bønn: «Å, om du ville velsigne meg, utvide mitt landområde og støtte meg med din hånd! Om du ville lage det så at jeg slipper ulykke og smerte!» Dette var i 2007, forteller Tommy, som begynte å engasjere seg i Frelsesarmeens arbeid på hjemstedet Åndalsnes da han var ferdig på folkehøyskolen. I 2010 ble han med i Frelsesarmeens evangeliseringsteam Dynamo. Og der traff han Marie.<br />
<br />
<b>Brudd som 13-åring</b><br />
Marie vokste opp som barn, barnebarn og oldebarn av frelsesoffiserer. Hennes farfar, kommandør Paul Marti, var leder av Frelsesarmeen i Sveits da han døde i aktiv tjeneste, og farmor Åse Marti var den som grunnla behandlingsstedet P22. Som barn var Marie fast bestemt på å bli frelsesoffiser. Men 13 år gammel brøt hun både med Gud og Frelsesarmeen. – Fram til jeg var 19 år holdt jeg helt unna alt dette, forteller hun. Da reiste hun til Paraguay for å arbeide et år sammen med et norsk ektepar som var misjonærer for Frelsesarmeen. – Og der møtte jeg Gud igjen.<br />
<i>- Så det var i Paraguay han var?</i><br />
- Det kan du godt si. Og da jeg var blitt frelst igjen, kom også tankene om å bli frelsesoffiser tilbake.<br />
<br />
<b>Team</b><br />
Marie og Tommy fikk god kontakt som kolleger i evangeliseringsteamet, og senere som kadetter ved offisersskolen. Det utviklet seg fra kameratskap til vennskap og etter hvert til enda mer. Påsken 2013 bestemte de at ”dette går vi for”, som Marie uttrykker det, og i mai forlovet de seg.<br />
Etter bryllupet i november går ferden til Måløy i Nordfjord. – Vi gleder oss, sier de, og mener både ekteskapet og arbeidet som pastorteam i menigheten.<br />
<br />
<i>Publisert gjennom KPK</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-41499317743778911172013-03-26T03:36:00.000-07:002013-03-26T03:36:43.777-07:00Tegnspråket - synlige ord<br />
<b><i>Av Nils-Petter Enstad<br />
Forfatter av boka «Tegnet i hendene. <br />
Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde» <br />
(Genesis, 2001).</i><br />
<br />
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-SYaztdYr_g0/UVF6GPRrqJI/AAAAAAAABJk/K8lR0HuJ5Y0/s1600/medal.gif" imageanchor="1" ><img border="0" src="http://2.bp.blogspot.com/-SYaztdYr_g0/UVF6GPRrqJI/AAAAAAAABJk/K8lR0HuJ5Y0/s320/medal.gif" /></a>Det hender fremdeles at noen bruker betegnelsen «døvespråk» om denne unike kommunikasjonsformen som skjer ved at mennesker kommuniserer uten lyd. Men selv om det stort sett er døve eller sterkt hørselshemmede som benytter seg av denne kommunikasjonsformen, er det noe stigmatiserende ved uttrykket «døvespråk». Det er derfor både saklig og praktisk riktigere å kalle språket ved dets rette navn: «Tegnspråk». Man har en parallell til punktskriften eller «braille», som det også kalles etter han som oppfant dette alfabetet. Likevel er det fremdeles noen som kaller det «blindeskrift».</b><br />
<br />
Det har antakelig alltid vært døve mennesker. Allerede i 2 Mos 4,11 er døvhet omtalt som en del av skaperverkets mangfold. I det gamle Egypt mente man de døve var særskilt utvalgt av gudene, og det egyptiske skriftspråket – hieroglyfene – hadde mange likhetstrekk med nettopp tegnspråk. Men det rant mye vann i havet fra de gamle egypteres tid og fram mot moderne tid. Respekten for de døve som en utvalgt gruppe ble svakere, og etter hvert festet det seg en oppfatning i flere antikke kulturer av de døve, ikke som utvalgte, men som fordømte. Aristoteles mente for eksempel at kunnskap var noe man ervervet seg gjennom hørselen, og derfor var døve pr. definisjon å betrakte som mer tungnemme enn for eksempel blinde. Augustin tok dette med seg inn i oldkirken. For ham var øret «frelsens port», men samtidig oppfattet han tegnspråk som «synlige ord» som også kunne formidle evangeliet. Derfor kunne døve bli døpt – nå er vi på 400-tallet. Først på 1000-tallet kunne døve få gifte seg, og på 1500-tallet kunne døve menn tre inn i kirken som munker.<br />
Den første man kjenner fra historien som ga systematisk opplæring av døve, var den engelske erkebiskopen, og senere helgen i den katolske kirke, John av Beverley. Han levde på 700-tallet. Ifølge legenden fikk biskopen en dag besøk av en døv gutt som ba om en almisse. Biskopen oppfattet gutten som våken og intelligent og bestemte seg for å lære ham å snakke. På kort tid kunne gutten gjøre seg forstått. Fortellingen kan godt ha en historisk kjerne. På artikkelen om John av Beverley på den katolske kirkens hjemmesider, er gutten bare omtalt som stum, ikke døv.<br />
Mens biskopen fra 700-tallet lærte en døv gutt å snakke, valgte en annen geistlig, Charles-Michel de l’Épée (1712-89) en annen strategi. Han var abbed i et kloster, men en kveld han var ute på vandring og lette etter et sted å overnatte, kom han til et hus som lå nokså avsides. Det var lys i vinduene, men da han banket på, var det ingen som åpnet. Siden døra var åpen, gikk han inn, og der satt det to unge jenter og sydde. Han snakket til både en og to ganger, uten at de svarte. Først da han satte seg ned slik at de så ham, ble de oppmerksomme på ham. Like etterpå kom en voksen kvinne inn i rommet. Det var jentenes mor, og hun kunne fortelle at begge døtrene hennes var døve. <br />
Den kvelden fikk abbeden det som må kalles hans livskall: Det var å undervise døve barn. Men for å gjøre det, måtte han skape en kommunikasjonsform som ikke var basert på lyd, men på tegn. Slik ble ideen om et tegnspråk født, ifølge myten.<br />
Abbed de l’Épée er en historisk person. Han var både jurist og teolog av utdannelse, og da foreldrene hans døde, arvet han en forholdsvis stor formue. Denne brukte han til å grunnlegge den første skolen for døve i Frankrike. At han «skapte» tegnspråket, er imidlertid ikke korrekt. Det fantes ulike former for tegnspråk allerede, noe de l’Épée også skriver om i en av sine bøker. Hans historiske bragd er derfor ikke å finne opp tegnspråket, men å fremme forståelse og aksept for å bruke det.<br />
Her lå han langt forut for sin tid. Men samtidig med de l’Épée levde det en tysk pedagog, Samuel Heinicke, og han gikk inn for en mer oral metode ved å lære de døve munnavlesing og artiklueringstrening. Metoden tok ikke høyde for de mange feilkildene som ligger i munnavlesing ved at mange ord blir svært like når man bare skal lese på leppene (eksempler: vi, ni, ti, de, si). I Norge ble det etter hvert den tyske metoden som ble den dominerende, og var det helt fram til 1960- og 70-tallet. <br />
Noen få, blant dem medarbeiderne i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde, insisterte på å kommunisere på tegnspråk med de døve, men i mange miljøer var dette ikke regnet som «god tone», for å bruke en forsiktig formulering.<br />
I dag er tegnspråket anerkjent som et minoritetsspråk, og det finnes utdannelse på masternivå i dette språket. Selv en som bare behersker noen få tegn på dette språket må erkjenne den skjønnheten og poesien som ligger i de vakre og meningsfulle håndbevegelsene som brukes i denne formen for kommunikasjon.<br />
<br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-37688863984332880282012-09-05T00:44:00.000-07:002012-09-05T00:44:25.294-07:00INGEN FELLES, BORGERLIG VISJON<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://4.bp.blogspot.com/-J6U5fUavaNI/UEcCwsGUvrI/AAAAAAAAAxk/Em074xS1yB8/s1600/Hoyrebok.jpg" imageanchor="1" style="clear:left; float:left;margin-right:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="200" width="131" src="http://4.bp.blogspot.com/-J6U5fUavaNI/UEcCwsGUvrI/AAAAAAAAAxk/Em074xS1yB8/s200/Hoyrebok.jpg" /></a></div><br />
<i>Av Nils-Petter Enstad</i><br />
<br />
<b>Borgerlig samling har vært en del av Høyres språkbruk i lang tid, men de borgerlige partiene har egentlig ikke hatt mye felles, og de har ikke hatt noen felles visjon. Det mener historikeren Hallvard Notaker, som har skrevet det fjerde bindet i ”Høyres historie”. Boka heter ”Opprør og moderasjon”, og dekker perioden fra 1975 til 2005, og ble lansert på en pressekonferanse og miniseminar i Oslo tirsdag 4. september. </b><br />
<br />
- Høyre har funnet sammen med andre partier når de har trengt hverandre, og hatt en stor gevinst i sikte, mener historikeren, og sikter til regjeringsmakt som den store gevinsten.<br />
Notaker beskriver Høyre som et parti med store, indre spenninger, så som sentrum/periferi, konservatisme/liberalisme og program/praktisk politikk. Partiet har derfor hele tiden vært dømt til å inngå kompromisser med seg selv. For å få regjeringsmakt, har det dessuten vært dømt til å inngå kompromisser med andre partier. I utgangspunktet er det lite som binder de borgerlige partiene sammen, både politisk og ideologisk. Prosjektet må defineres konkret i den enkelte situasjon, sier Notaker og legger til: – Fellesskapet blir til fordi man må.<br />
Det er også en seiglivet myte at Høyre og Arbeiderpartiet utgjør motpolene i norsk politikk. Notaker viser i sin bok hvordan de to partiene i den perioden han behandler har nærmet seg hverandre og samarbeidet om store endringer i samfunnet.<br />
Fellingen av sentrumsregjeringen var et slikt prosjekt, noe Notaker har førstehånds dokumentasjon på fra Jan Petersen selv. Det eneste som glapp for Høyre-lederen i den saken, var det lille narrespillet han hadde lagt opp til der Bondevik skulle lures til å forsøke å utvide regjeringen også med representanter for Høyre. Dette torpederte Bondevik allerede på Stortingets talerstol da han erklærte at han ville be kongen henvende seg til Jens Stoltenberg for å danne ny regjering.<br />
Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-12161846624593966362012-09-01T01:51:00.000-07:002012-09-01T01:51:23.991-07:00Erik Solheim vil ha et bedre forhold til KrF<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="http://2.bp.blogspot.com/-RT9PZOn-SMw/UEHMdG9GVyI/AAAAAAAAAw8/Oc4NvNj_N9c/s1600/Erik_Solheim.JPG" imageanchor="1" style="clear:left; float:left;margin-right:1em; margin-bottom:1em"><img border="0" height="200" width="200" src="http://2.bp.blogspot.com/-RT9PZOn-SMw/UEHMdG9GVyI/AAAAAAAAAw8/Oc4NvNj_N9c/s200/Erik_Solheim.JPG" /></a></div><br />
<b>Av Nils-Petter Enstad</b><br />
<br />
<i>- Jeg synes det er leit, og politisk dumt, at den rødgrønne alliansen ikke har klart å bygge et bedre forhold til Kristelig Folkeparti. Det mener tidligere SV-leder og utviklingsminister Erik Solheim, og det ga han uttrykk for i et møte i Oslo torsdag 30. august.</i><br />
<br />
Erik Solheim var invitert av fylkeslaget til Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus til å snakke om ”Gjør Gud comeback?” I foredraget mente han å kunne påvise at religion vil være den mest sentrale retningsviser for politisk tenking i det 21. århundre. <br />
- De store religionene har mange felles verdier knyttet til fredsbudskapet, miljøbudskapet og menneskeverdet, slo Solheim fast, som mener at i et land som Norge må det være en selvsagt ting at kjennskap til det kristne budskapet er en del av det generelle kunnskapsgrunnlaget. Dette er et nasjonalt fellesgods som må tydeliggjøres, sa han, og fortalte om en partileder som ikke hadde ett ord å si korsfestelsen og oppstandelsen da hun ble spurt om hvorfor man feirer påske.<br />
- Man kan tro på det religiøse budskapet eller ikke, men at Jesus fra Nasaret døde i Jerusalem rundt år 30, er den viktigste begivenheten i verdenshistorien, slo han fast.<br />
<br />
<b>Utstrakt hånd</b><br />
Erik Solheim er opptatt av at det er såpass mange felles standpunkter mellom den rødgrønne alliansen og KrF at det er ”politisk dumt” at man ikke har klart å rekke en utstrakt hånd til dette partiet. – Det bør være viktigere å lete etter det man kan samarbeide om, enn det man er uenige om, sa han, og refererte til en av sine partifeller, som hadde sagt at det ville være umulig å samarbeide med KrF på grunn av synet på Israel. – Det er minst 50 andre konflikter rundt om i verden! Og konflikten i Midtøsten er faktisk en av de minst blodige. Konfliktene i land som Kongo og Sudan har krevd mange flere liv og er vært langt grusommere. Det er ingen som bruker disse konfliktene som avgjørende for om man kan samarbeide eller ikke.<br />
<br />
<i>Bildet viser Erik Solheim under møtet i Kristne Arbeidere (Foto: Nils-Petter Enstad)</i>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-10952116102783531772011-09-15T14:23:00.000-07:002011-09-15T14:26:55.591-07:00"Fluenes herre" - en moderne apokalypse?<a onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}" href="http://2.bp.blogspot.com/-AkstrBPBOaI/TnJti9wuzeI/AAAAAAAAAd4/tEuBN5yH3hs/s1600/William_Golding.jpg"><img style="float:right; margin:0 0 10px 10px;cursor:pointer; cursor:hand;width: 160px; height: 200px;" src="http://2.bp.blogspot.com/-AkstrBPBOaI/TnJti9wuzeI/AAAAAAAAAd4/tEuBN5yH3hs/s200/William_Golding.jpg" border="0" alt=""id="BLOGGER_PHOTO_ID_5652700929765330402" /></a><br /><span style="font-weight:bold;"><span style="font-style:italic;">Av Nils-Petter Enstad<br />Forfatter</span><br /><br />Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er for lengst etablert som en klassiker. Mandag 19. september er det 100 år siden William Golding, han som skrev ”Fluenes herre”, ble født.</span><br /><br />Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934: ”Poems”. I 1939 giftet han seg, året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde der hele krigen. Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet. <br /> Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok. En av årsakene var rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen ”Lord of the Flies”. <br /> ”Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel,”. sto det i ett av de 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.<br /><br /><span style="font-weight:bold;">KONKYLIEN OG GRISEHODET</span><br />Romanen handler om noen gutter som strander på en øde øy etter et forlis. Øya er et paradis, og guttene liker den godt, men vil likevel hjem igjen. Mens de venter på å bli reddet, må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på. De velger en leder, Ralph, og han lager regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken og komme og redde dem. Noen må derfor til enhver tid passe på at ikke bålet slukner. <br /> Men Ralphs system slår snart sprekker. Det blir for passivt for de i flokken som mer actionorienterte. De samler seg derfor rundt Jack, en annen av guttene. Han tar noen av disse med seg for å jakte på griser, som det finnes en del av på øya. Dermed har man to partier eller to stammer som sloss mot hverandre. Det blir en klassisk sivilisasjonskamp. Den andre verdenskrig lå ennå ikke ti år unna da boka kom ut, og den ble da også lest i det perspektivet. <br /> Et viktig symbol i fortellingen er konkylien. Den blir brukt for å kalle sammen til allmøter. Det er Ralph som kaller sammen til disse møtene ved å blåse i konkylien. Den som har ordet under allmøtene, har konkylien i hendene mens han snakker. Konkylien blir dermed også et symbol på makt, autoritet og prestisje.<br /><br /><span style="font-weight:bold;">KONTRASTER</span><br />Kontrasten til konkylien er det grisehodet som Jack og hans flokk plasserer på en staur. Det er hodet av en av de første grisene de klarte å jakte og drepe. Den vakre konkylien opp mot det heslige grisehodet – det siviliserte samfunn opp mot barbariet.<br /> Det som i utgangspunktet kunne virke som en litt avansert speidertur der kjekke gutter må klare seg som best de kan, utvikler seg raskt til en brutal krig og en kamp på liv og død – bokstavelig talt.<br /> Det er mange kontraster i denne romanen. Konkylien contra grisehodet er nevnt. Ralph contra Jack er en annen. Ralph er høy, lys og dannet. Jack er liten, mørk og brutal. Ralphs nærmeste støttespiller er den intellektuelle Gisgis, en litt fet, astmatisk gutt med sterke briller. Jacks ”løytnant” er den brutale Robert, som utfører det Jack ønsker, like til det å drepe andre gutter.<br /> En tredje kontrast er fornuften contra frykten. Jegerpartiet hevder det finnes et monster ute i skogen et sted. Grisehodet på staken er en offergave til monsteret. Jack bruker denne frykten til å sveise sin gjeng sammen: Bare han kan beskytte dem mot det. Da en av guttene i hans egen gjeng, Simon, innser at monsteret bare er innbilning, blir han drept av de andre – de tror at det er han som er monsteret.<br /> Konflikten topper seg i en scene der også Gisgis blir drept, og konkylien blir knust. Symbolet på sameksistens og samarbeid blir ødelagt av brutaliteten. Mens denne kampen pågår, har et marinefartøy oppdaget at det er folk på øya. En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva det er disse guttene har lekt? Krig, kanskje?<br /><br /><span style="font-weight:bold;">ANTITESE TIL ROBINSON</span><br />”Fluenes herre” er blitt sammenliknet med ”Robinson Crusoe”, Daniel Defoes klassiker fra 1700-tallet. Den må i så fall leses som en antitese til denne. Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding er det stikk motsatte. Hos hans guttegjeng skrelles det kulturelle ferniss raskt av, og den rå brutalitet overtar. Tittelen ”Fluenes herre” er da også hentet fra ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul. Det betyr nettopp ”Fluenes herre”.<br /> Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse. Andre har bitt seg merke i at redningsmannen er en offiser fra et marinefartøy. Det kan også tolkes apokalyptisk, men de færreste ser nok for seg Kristus som en marineoffiser. Golding selv autoriserte ikke noen av disse fortolkningene. Han hadde levert en fortelling.<br /><br /><span style="font-weight:bold;">KLASSIKER</span><br />I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid. Men det er debutromanen han huskes for, og den er den som har gitt ham plass i litteraturhistorien. Den er for lengst etablert som en moderne klassiker, og er oversatt til en lang rekke språk. På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse.<br /> William Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur. Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-15313630115266963672009-05-30T08:27:00.000-07:002009-05-30T08:38:13.496-07:00"Barnetro" - fra Ibsen til Lapp-Lisa<a href="http://3.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SiFR8_YYavI/AAAAAAAAAPk/FxJltTAxbb4/s1600-h/5882_thumb_lapp-lisa1min.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5341640741285817074" style="FLOAT: right; MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 152px; CURSOR: hand; HEIGHT: 200px" alt="" src="http://3.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SiFR8_YYavI/AAAAAAAAAPk/FxJltTAxbb4/s200/5882_thumb_lapp-lisa1min.jpg" border="0" /></a> <strong>Av Nils-Petter Enstad<br /></strong><strong>Første gang ordet "barnetro" forekommer i norsk og nordisk kulturhistorie, er i Henrik Ibsens skuespill "Rosmersholm" fra 1886. Her faller replikken: "... så ikke Beate ganske klart, da hun sa 'at du vilde falde fra din barnetro'?" Det er imidlertid ikke Ibsens skuespill som har gjort at dette ordet er gått inn i vokabularet i samtlige nordiske språk. Det skyldes en forholdsvis enkel sangtekst som ble skrevet en sommernatt for 80 år siden</strong>.<br /><div><br />Han som skrev sangen, var en svensk "låtskriver" ved navn Ejner Westling (1896 - 1961). Som 13-åring ble han med i Frelsesarmeens musikkorps i Ljusdal, og alt året etter skrev han sin første sang, både tekst og melodi. Den het "O själ som vandrar din väg framåt". Etter skolegang og militærtjeneste, kom han bort fra det kristne miljøet, og hadde ingen kontakt med dette før han en sommerkveld i 1929 slengte tilfeldig innom et kveldsmøte i en av Frelsesarmeens menigheter i Stockholm. Møtet gikk mot slutten, og den kvinnelige korpslederen tok fram gitaren og sa hun ville synge en sang før de avsluttet. </div><div>Sangen hun hadde valgt, var den som Ejner Westling hadde skrevet som 14-åring! Denne konfrontasjonen med egen fortid ble naturlig nok en sterk opplevelse, og da sangen var slutt mer løp enn gikk den fremmede møtegjesten fra lokalet. Men neste morgen ringte han på frelsesoffiserens dør, sa hvem han var, fortalte om sin bakgrunn og at det var han som hadde skrevet sangen hun hadde sunget kvelden før. Gjenhøret med sangen hadde vakt til live mange minner, og disse hadde utkrystallisert seg i en ny sang, fortalte han, og ga frelsesoffiseren et ark med noter og en tekst. Teksten begynte slik: "Har du enn din barnetro...". </div><div></div><br /><div><strong>Lapp-Lisa</strong><br />I 1934 solgte Westling sangen til en noteforlegger for 50 kroner. Bakgrunnen var en akutt pengeknipe. Han ga beskjed om at den kunne publiseres under pseudonymet Gunnar Dahl. Dette navnet står gjerne oppført som forfatter i de sangbøkene der teksten står, og var et pseudonym Westling brukte fra tid til annen. I 1936 satte sangevangelisten Lapp-Lisa, som også hadde bakgrunn i Frelsesarmeen, sangen på sitt repertoar, og samme år spilte hun den inn på plate for første gang. Den ble en braksuksess, og i løpet av 20 år solgte den i 85.000 eksemplarer. </div><div>I 1954 spilte Lapp-Lisa inn den samme sangen for et annet plateselskap, og den solgte også bra. I alt skal hun ha laget fire plateinnspillinger av "Barnatro"; på en av dem sang hun duett med datteren Siv. </div><div>Lapp-Lisa, eller Anna Lisa Öst, som hun het, levde fra 1889 til 1974. Hun var fra Nord-Sverige, var ikke same selv, men brukte en selvkomponert, sameinspirert klesdrakt som ga henne tilnavnet som hele Norden kjente henne under. Hun var på 1940- og 50-tallet en av Sveriges mestselgende plateartister, og turnerte både i Norden og i USA. "Barnatro" ble hennes kjenningsmelodi. Da hun i 1958 ga ut sin selvbiografi, fikk den tittelen «Med Barnatro gennom världen». Også en rekke andre sangere har spilt den inn på plate. Arthur Eriksson, Rune Larsen, og Jailbird Singers er noen av disse. Den mest spesielle versjonen er kanskje den som den svenske hardrockgruppa Black Ingvars laget på albumet "Heaven Metal" fra 1999. </div><br /><div></div><div><strong>Begrepet ”barnetro”</strong> </div><div>På den svenske versjonen av nettleksikonet Wikipedia, er begrepet barnetro definert som "den religiösa övertygelse man bär med sig genom livet efter att ha förvärvat den som barn". Sånn sett er det ikke gitt at barnetroen behøver å ha et kristent innhold, men i folks bevissthet er nok "barnetro" et synonym for den enkle, tillitsfulle kristentroen. Da artisten Inger Lise Rypdal i 2002 ga ut en bok om sin egen, åndelige prosess, fikk den nettopp navnet "Barnetro".</div><div>Ifølge Norsk Språkråd er det ikke mulig å si når ordet "barnetro"/"barnatro" ble tatt i bruk i de nordiske språkene. I Svenska Akademiens Ordbok er ikke "barnatro" et eget oppslagsord, men "barndomstro" står der, med "barnatro" som synonym. Og "barndomstro" er brukt i "Samlade skrifter" av den svenske lyrikeren Erik Johan Stagnelius (1793-1823). I dagens språkvirkelighet er det liten tvil om at det er Lapp-Lisas slager som har definert ordets innhold - det samme innholdet som dukket opp i en svensk låtskrivers tanke en sommerkveld for 80 år siden. </div><div></div><br /><div><em><span style="font-size:85%;">(Publisert av KPK 29. mai 2009)</span></em></div>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-75103436052616334152008-11-17T08:18:00.001-08:002008-11-30T07:26:36.626-08:00Selma Lagerlöf 150 år: FRA KRISTUS-LEGENDER TIL SPØKELSESHISTORIER<a href="http://2.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SSGa2d4VG6I/AAAAAAAAANM/CzZCNWwJEHE/s1600-h/selma_lagerlof.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5269663299524696994" style="FLOAT: left; MARGIN: 0px 10px 10px 0px; WIDTH: 220px; CURSOR: hand; HEIGHT: 311px" alt="" src="http://2.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SSGa2d4VG6I/AAAAAAAAANM/CzZCNWwJEHE/s320/selma_lagerlof.jpg" border="0" /></a><br /><div><br /><strong><em>Av Nils-Petter Enstad</em><br />Mange av oss fikk våre første møter med Selma Lagerlöf sitt forfatterskap gjennom en eller flere av hennes ”Kristus-legender”. Ikke minst har novellen ”Den hellige natten” vært mye brukt til opplesning. Rammefortellingen er at lille Selma og hennes farmor er alene hjemme mens resten av familien er i kirken. Den ene var blitt for gammel til å være med, den andre var for ung, skriver hun. Og så forteller farmor legenden om den gamle, tverre gjeteren som var vitne til at en mann kom og ba ham om hjelp: Hans kone hadde nettopp fått et barn. Det er julefortellingen som formidles.<br /></strong><br />Hadde ikke Selma Lagerlöf skrevet annet enn disse novellene, ville det i seg selv ha sikret henne en plass i svensk og nordisk litteraturhistorie. For ettertiden er nok likevel disse fortellingene kommet en del i skyggen for mange av de andre bøkene hennes. Flere av romanene er blitt filmatisert både én og flere ganger. Det gjelder verk som ”Gösta Berlings Saga”, ”Keiseren av Portugalien” og Jerusalem”, og det gjelder bøker som ”Kjørekaren” og ”Nils Holgersons vidunderlige reise”.<br /><br /><strong>SKREMMENDE BILDER<br /></strong>Det finnes mange bilder av henne. De fleste er fra hennes eldre dager. De viser gjerne en hvithåret kvinne som sitter ved skrivebordet. Hun kunne være prototypen, enten på en bestemor eller på en pensjonert lærerinne. Litt innadvendt, men med et forsiktig smil rundt leppene.<br />Lærerinne hadde hun vært, og kjærligheten til fortellinger og fortellerkunsten var en arv fra farmoren. I time etter time hadde hun som barn sittet og hørt farmor fortelle. Men man kan fort bli lurt av det litt bestemoraktige utseendet hennes. Bak det milde blikket lå vulkaner og ulmet. Her ble dramatiske, noen ganger skremmende fortellinger skapt. Det var fortellinger om lidenskaper både i hat og kjærlighet, og det var fortellingen om både ondskap og galskap. Det var fortellinger som beveget seg i grenselandet mellom liv og død, mellom kristendom og folketro, mellom fantasi og okkultisme, mellom fromhet og fanatisme.<br />I storverket ”Jerusalem” er alle disse elementene på plass. Under arbeidet med dette verket reiste Selma Lagerlöf, sammen med hjertevenninnen Sophie Elkan til Det hellige land og besøkte kolonien med svenske immigranter som hadde reist for å vente på Jesu gjenkomst. Reisen fant sted akkurat i det 1800-tallet gikk over i 1900-tallet. Slike begivenheter har en viss evne til å trigge apokalyptiske forventninger.<br /><br /><strong>FRAFALL OG GALSKAP<br /></strong>I gjennombruddsromanen ”Gösta Berlings saga” er hovedpersonen en prest som har falt fra sin tro, og som samler en gruppe på 12 menn rundt seg. I ”Keiseren av Portugalien” er hovedpersonen en husmann som blir sinnssyk av sin kjærlighet til og beundring for sitt eneste barn, en datter som ble født da han og kona var et godt stykke oppe i årene. Han snakker om datteren som en helgen og prinsesse der hun bor i storbyen, mens hele lokalsamfunnet vet at hun forsørger seg ved hjelp av prostitusjon.<br />I ”Kjørekaren” – boka som begynner med setningen ”En liten slumsøster lå og skulle dø” – rulles det opp en dramatisk historie med gjengangere, hat, kjærlighet, skyld og ansvar. Det er kanskje denne romanen som i sterkest grad hat gitt Selma Lagerlöf ry som forfatter av ”spøkelseshistorier”. Det bærende motiv i romanen er en gjengangermyte som forfatteren kjente fra Bretange i Frankrike.<br />Nyttårsnatt ligger drukkenbolten og koneplageren David Holm døddrukken på kirkegården. En dyster vogn stanser ved siden av ham. Mannen med tømmene er ”dødens kjørekar”, og nå har han funnet sin avløser: Den som dør en usalig død på nyttårsaften må nemlig kjøre rundt og hente de døde det neste året. Blant de som skal hentes denne natten er den vesle slumsøsteren, som ble smittet av tuberkulose da hun reparerte David Holms frakk, men også ett av David Holms egne barn. Barnets død er en konsekvens av farens ville liv. Dette får David Holm til å våkne og angre, og dermed får han en ny sjanse til livet. Det er en dramatisk fortelling, og det er nesten som et antiklimaks når romanen munner ut i et fromt ”Gud, la min sjel modnes før den høstes”.<br /><strong><br />TREKANTDRAMA</strong><br />Også i Selmas eget liv var det dramatisk nok. Hun levde i et sterkt og underlig trekantforhold med to andre kvinner, nemlig Sophie Elkan og Valborg Olander. Sophie Elkan var nok den som fungerte som ”femte hjul på vogna” i dette forholdet. Da hun og Selma ble kjent, var det hun som var den mest kjente av de to. I mange år leste de hverandres manuskripter, og kom med råd og kommentarer. Men etter hvert som Selma ble verdensberømt og fikk nobelprisen, gikk Sophie i glemmeboken.<br />Da var forholdet mellom Selma og Valborg mer et forhold mellom to jevnbyrdige, om ikke som forfattere, så som mennesker. I brevene fra Selma til Valborg finnes det mange sterke, for ikke å si heftige, erklæringer av typen ”Jeg lengter etter deg på alle måter som det går an å lengte”, og ”Jeg har sagt det mange ganger, du er min eneste trøst og det er du som gjør at jeg holder ut. Du skal ikke være trist. Om man kan gjøre den lykkelig som man elsker mest av fullt hjerte, så skal du bli det….”.<br />Det var sterke følelser og det kunne gå heftig for seg når de tre kvinnene var samlet!<br /><br /><strong>KRISTEN?<br /></strong>Mange kristne som har fått sine første møter med Selma Lagerlöfs forfatterskap gjennom Kristus-legendene eller gjennom barneboka om Nils Holgerson, er blitt både forundret og forskrekket over "spøkelseshistoriene" i romaner som "Kjørekaren" og "Gösta Berlings saga". At det kristne Ansgar forlag i mange år sto som utgiver av Selma Lagerlöfs bøker i Norge, har også bidratt til oppfatningen av Selma Lagerlöf som "en kristen forfatter".<br />Men selv om hun fant mye inspirasjon i kristent tankegods og i kristne problemstillinger - "Jerusalem" kan være et stikkord! - var hennes kunstnerinstinkt altfor sterkt til at "forkynneren" noen gang klarte å overta for dikteren. Hennes biograf Elin Wägner konstaterer at selv om Selma Lagerlöfs ikke var noen troende selv, hadde hun "mer kristendom i sin idéverden enn hun visste selv".<br /><br /><strong>NOBELPRIS<br /></strong>I 1909 fikk hun som første kvinne Nobelprisen i litteratur. Bare 51 år gammel er hun fremdeles en av de yngste som har fått denne prestisjetunge litteraturpris. Flere av de mest kjente verkene hennes, som ”Kjørekaren” og ”Keiseren av Portugalien” er skrevet etter at hun fikk nobelprisen.<br />Selma Lagerlöf var født 20. november 1858. Hun døde 16. mars 1940, drøyt 81 år gammel.</div>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-32872656120471309312008-10-28T15:52:00.000-07:002014-11-30T14:49:57.025-08:00SEILERSANGEN BLE TIL I DØDENS GRENSELAND<a href="http://4.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SQeYu3rH6vI/AAAAAAAAALU/eAHzzQwM0PA/s1600-h/TANDBERG02.JPG"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5262342620591942386" style="FLOAT: right; MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 232px; CURSOR: hand; HEIGHT: 320px" alt="" src="http://4.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SQeYu3rH6vI/AAAAAAAAALU/eAHzzQwM0PA/s320/TANDBERG02.JPG" border="0" /></a><br />
<div><strong>Av Nils-Petter Enstad<br />
<br />
På gravsteiner og i dødsannonser kan man iblant finne ordene "La ank'ret falle, jeg er i havn". De er hentet fra innledningen til det siste verset av salmen "Jeg er en seiler på livets hav", som frelsesoffiseren og poeten Henry A. Tandberg begynte å skrive på i 1907, og som fikk sin endelige form i 1909. Sangen ble skrevet under en alvorlig livskrise, og under inntrykket av en ung kvinnes sykdom og død.<br />
</strong><br />
Henry Albert Tandberg var bare 19 år gammel da han ble frelsesoffiser i 1889, bare ett år etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet i Norge. Som så mange av pionergenerasjonens menn og kvinner i Frelsesarmeen, fikk han tidlig store ansvar. Han startet armeens virksomhet en rekke steder, og han var bare så vidt 30 år gammel da han fikk i oppdrag å organisere Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid fra bunnen av.<br />
I 1907 ble han syk. Nesten 20 års rovdrift på kropp og sinn krevde sin rett, og han ble lagt inn på Lysaker sanatorium. Her var den 37 år gamle frelsesoffiseren pasient i ett år, først og fremst for å hvile, men også for å få tatt knekken på det som kunne være begynnelsen til en alvorlig lungesykdom. Ved begynnelsen av århundret var tuberkulose den vanligste dødsårsaken i Norge.<br />
<br />
Tandberg brukte månedene på sanatoriet til å skrive sanger og dikt, og det var i denne tiden han skrev de første utkastene til "Jeg er en seiler på livets hav".<br />
På sanatoriet traff han en offiserskollega, den unge kaptein Ruth Øgrim. I løpet av de fire årene hun hadde vært frelsesoffiser hadde hun vært en nidkjær evangelist, og mange var blitt omvendt ved hennes virke. Så hadde sykdommen rammet henne, og nå visste både hun og familien at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun ville bli enda ett av tuberkulosens mange unge ofre. I sykdomstiden var Tandberg hennes sjelesørger, selv om han ble utskrevet kort etter at hun var lagt inn. En høstdag i 1909 sovnet hun stille inn, mens de siste strålene fra kveldssola lyste inn i rommet.<br />
</div><br />
<div><strong>LYSSTRÅLEN<br />
</strong>Noen dager senere ble hun begravd fra Templet i Pilestredet 22. Under minnesamværet kastet høstsola noen øyeblikk en lysstråle inn gjennom vinduet, slik at den falt over kisten. Oberst Johan Øgrim, Ruth Øgrims far og leder for Frelsesarmeen i Norge, lente seg mot Tandberg: - Ser De lysstrålen? hvisket han.<br />
Under inntrykkene fra den unge frelsesoffiserens sykdom, død og siste ferd fant "seilersangen" sin endelige form.<br />
Til tross for at den beskriver livet som en sjøreise, er det lyset og sollyset som er den bærende metaforen i de fleste av de seks versene i salmen. Vendinger som "jeg stevner fram mot de lyse strande....der evig sol og sommer er" (vers 1), "..og havet smiler og solen skinner..." (vers 2), "...jeg ser i solglans et annet hav..." (vers 5) og "evighetens lyse land" (vers 6) vitner alle om det sterke inntrykket "lysopplevelsene" hadde gjort på lyrikerens følsomme sanseapparat.<br />
<br />
<strong>MELODIEN<br />
</strong>Da Tandbergs venn, musikeren og frelsesoffiseren Klaus Østby, fikk se teksten til "Jeg er en seiler på livets hav", satte han seg straks ned for å lage en melodi til den. Han slet lenge før han var fornøyd, og har selv fortalt at han skrev - og forkastet - mellom 12 og 15 melodier før han fant den rette melodien til denne teksten. Det er den melodien som fremdeles brukes.<br />
Tandbergs tekst og Østbys melodi grep mange, og sangen ble raskt oversatt til de andre nordiske språk.<br />
Da salmebokkomiteen skulle revidere Landstads salmebok på 1920-tallet, kom den med i det som ble Landstads Reviderte Salmebok. Den ble plassert blant salmene for sjømannsmisjonen, men brukes også mye i begravelser. Det var første gang en tekst, skrevet av en frelsesoffiser, ble med i Den norske kirkes salmebok.<br />
Mange av de sjøfolkene som møtte salmen på sjømannskirker rundt i verden, mente teksten måtte være skrevet av en som selv hadde vært sjømann. Men Tandberg selv skal ha svart med et lite smil at han hadde bare hadde til sjøs én dag i sitt liv, og det hadde vært nok for ham. </div><div></div><br />
<div><strong>"SKRIV HJEM TIL MOR"</strong></div><div>I mange år hang også en annen tekst av Tandberg oppslått i sjømannskirker og norske utestasjoner. Det var diktet "Skriv hjem til mor, husk hva du lovte den gang du fór". Diktet skrev han mens han var leder for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, og hadde hatt besøk av mange mødre og andre slektninger som lette etter sønner og brødre som ikke hadde gitt lyd fra seg på mange år. Diktet ble trykket opp i 50.000 eksemplarer, og ble sendt til nær sagt alle de steder man kunne tenke seg at norske sjøfolk kunne komme til å dukke opp. Det fortelles også at mang en sjømann tok kontakt med familien i Norge etter å ha lest diktet. I våre dager vil nok de fleste mene at dette diktet ikke er blant de aller beste Tandberg har skrevet. Det balanserer farlig nær det søtladne og sentimentale med sine strofer om at mens<br />
"....andre kan hvile i søvnens fred,<br />
ligger en moder på leiet og greter,<br />
det er for sønnen hun våker og beder,<br />
han som har glemt sin stakkars mor,<br />
glemt hva han lovet den gang han fór".<br />
<br />
<strong>I DØDENS KJØLVANN<br />
</strong>Det er blitt fortalt mange gripende historier om hva "seilersangen" har betydd i ulike livssituasjoner. Den sterkeste opplevelsen hadde likevel den norske skipskapteinen Alf Malmberg under krigen. Noen hundre sjømil nordvest for Irland ble skipet hans torpedert og senket 22. desember 1941. Halvparten av den 36 mann store besetningen gikk ned med skipet, mens resten klarte å komme seg ombord i livbåten. Flere av dem var blitt såret, og i løpet av det første halvannet døgnet døde fire av de besetningsmedlemmene som hadde klart å komme ombord i livbåten.<br />
Også den 17 år gamle jungmannen Kjell var blitt såret, og kapteinen hadde liten tro på at han ville overleve. Han hadde feber, og lå for det meste i en døs. Klokka tre på julaftens ettermiddag slo han øynene opp og ba kapteinen synge for seg.<br />
- Hva vil du jeg skal synge for deg? spurte Malmberg.<br />
- Jeg er en seiler på livets hav, svarte Kjell.<br />
Til tross for mange års fartstid som sjømann, kjente Malmberg verken teksten eller melodien til denne sangen. Likevel åpnet han munnen og begynte å synge. Ord fulgte ord, linje fulgte linje og vers fulgte vers. Selv fortalte Malmberg at det var som om noen holdt en bok foran ham med både tekst og melodi, eller som om de ble rullet opp som en film for ham. Og mens kapteinen sang de seks versene av en sang han ikke kunne, døde den 17 år gamle jungmannen med et fredfullt smil rundt munnen.<br />
Etter krigen møtte Malmberg Kjells mor. Før han fikk fortalt om guttens siste minutter, fortalte hun at hun i dagene rundt jul i 1941 hadde kjent seg så urolig for gutten sin, og forsto at han var i stor fare. Om ettermiddagen julaften hadde hun funnet fram gitaren sin og sunget en sang hun visste Kjell var glad i. Da hun hadde sunget ferdig, kjente hun en inderlig ro. - Da forsto jeg at Kjell var død, men jeg visste også at han hadde det godt, sa hun.<br />
Malmberg forteller at selv om han visste svaret, spurte han likevel hvilken sang hun hadde sunget.<br />
- Det var "Jeg er en seiler på livets hav", sa hun. - Kjell elsket den sangen helt fra han var en liten gutt. </div>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-60627475253398112322008-09-04T03:29:00.000-07:002014-06-17T02:46:08.140-07:00WERGELANDS LITTERÆRE GUTTESTREK<a href="http://1.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SL-6CdIKqEI/AAAAAAAAAHg/XoDE9kQuJm8/s1600-h/Henrik_Wergeland.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5242113042623932482" style="FLOAT: right; MARGIN: 0px 0px 10px 10px; CURSOR: hand" alt="" src="http://1.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SL-6CdIKqEI/AAAAAAAAAHg/XoDE9kQuJm8/s320/Henrik_Wergeland.jpg" border="0" /></a><br />
<div><br />
<br />
<strong><em>Av Nils-Petter Enstad<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
</em></strong><b>Året 2008 har stått i Henrik Wergelands tegn. Det er 200 år siden han ble født, og selv om han bare ble 37 år gammel, klarte han å sette politiske og kulturelle spor etter seg som rett og slett ikke lar seg fjerne.</b><br />
<br />
Blant dem som har markert jubileumsåret, er Agder Teater. Der har man funnet fram et skuespill Henrik Wergeland skal ha skrevet da han var 16 år gammel. Det heter "Moses i Tønden", og er en tekst som fram til nå stort sett bare har vært kjent av litteraturforskere. Wergeland selv publiserte den aldri. Etter å ha fått innholdet i stykket referert, blant annet gjennom det materialet Agder Teater selv har utarbeidet til skolebruk i forbindelse med forestillingen, kan det ikke være tvil om at stykket har en sterkt antisemittisk tendens, og at det ukritisk formidler fordommer og stereotypier om jødene som blomstret den gang teksten ble skrevet, og som til dels lever den dag i dag.</div><div>Representanter for de jødiske miljøene i Norge har da også reagert sterkt på forestillingen, blant dem lederen for Jødisk Museum, Sissel Levin. Men mer enn på Wergelands tekst, reagerer hun på den omtalen teateret gir både stykket som sådan og oppfatningen av jødene den gang det ble skrevet.<br />
</div><br />
<div><strong>GUTTESTREK</strong></div><div>Stykket som sådan er det da heller ikke så mye å si om. Det er skrevet av en tenåring, og er lite mer enn en litterær guttestrek. At det ikke ble publisert mens forfatteren selv levde, tyder på at han ikke har oppfattet dette som noe betydningsfullt arbeid. Mye viktigere enn dette nesten litt pubertale arbeidet, er den innsatsen Henrik Wergeland gjorde senere i livet, ikke minst med tanke på å sikre jøder adgang til Norge. Sett i det perspektivet blir teksten i hvert fall noe mer interessant, som et uttrykk for den prosess dikteren selv gikk gjennom.<br />
For når en 16 år gammel gutt skriver et stykke som "Moses i Tønden", skjer ikke det i et vakuum. I dette tilfellet hadde 16-åringens far vært blant eidsvollsmennene fra 1814. Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for "jødeparagrafen" i Grunnloven, men hadde også talt sterkt for den. Både paragrafen og stykket ble til i en periode av Europas historie da antisemittiske holdninger var helt "comme il faut", og omtrent ikke ble problematisert av noen. At Nicolai Wergelands 16 år gamle sønn kunne skrive en tekst som "Moses i Tønden" er derfor like gjerne et uttrykk for en intellektuell slapphet i forhold til spørsmålet, som for en bevisst antisemittisme. Det fantes ikke jøder i Norge på denne tiden. "Jøden" eksisterte bare som en fordom, ja, nærmest en fiksjon for folk flest. Da Henrik Wergeland som voksen faktisk møtte mennesker som var jøder, endret han oppfatning både av dem og av jødeparagrafen i Grunnloven. Og han tok opp kampen mot denne bestemmelsen. En av dem han klarte å overbevise, var sin far, som tok offentlig selvkritikk på det han hadde vært med om i 1814. </div><div></div><br />
<div><strong>”JØDESAKEN”</strong></div><div>Fra 1839 til sin død seks år senere, brukte Henrik Wergeland nesten all sin tid på "jødesaken". To ganger leverte han inn forslag til endring av Grunnloven, han skrev artikler og ga ut bøker. Best kjent er de to diktsamlingene "Jøden – elleve blomstrende torneqviste" og "Jødinden – ni blomstrende torneqviste". Noen av reaksjonene mot særlig den siste, viser hvor betent og forgiftet debatten var: Wergeland ble kritisert for at han beskrev de jødiske kvinnene som bedre mødre enn kristne kvinner! Men han ga også ut det vi i dag ville kalle ”debattbøker”, og kan kanskje med en viss rett kalles far til norsk sakprosa.<br />
</div><br />
<div><strong>FRAMFØRING</strong></div><div>Men på samme måte som teksten ikke ble til i noe vakuum, framføres den heller ikke i et slikt. Agder Teater setter opp "Moses i Tønden" i en tid da antisemittiske strømninger er på frammarsj mange steder i verden, og bare et par år etter at det også i Norge var en heftig kulturdebatt, utløst av en kronikk mange av oss oppfattet nettopp som antisemittisk. At man i tillegg har laget et undervisningsopplegg som "forklarer" mange av de fordommene som jøder har vært utsatt for, bare bekrefter den dårlige magefølelsen man får med tanke på at stykket har vært satt opp i vår tid, med barn og ungdom som målgruppe.</div><div>"På den tiden trodde de fleste at jøder var pengegriske og skumle fordi de ofte jobbet som pengeutlånere og forretningsfolk", heter det i Agder Teater sitt skoleopplegg om stykket, som har vært vist et par ganger i forkant av Wergelands 200-årsdag, og skal framføres igjen ved åpne forestillinger i august. Men i tillegg til å være "skummel og pengegrisk", framstilles den jødiske hovedpersonen også som en som er ute etter å forgripe seg på kristne jenter. Kjernen i stykket er nemlig at den rike jøden Moses er så betatt av den unge jenta Lene at han er villig til å betale hva som helst for å få et kyss av henne. Lene og mannen hennes, Frans, legger dermed en plan for å lure penger fra Moses uten at Lene behøver å kysse ham. Moralen er grei og enkel å forstå: Det er greit å lure en jøde, for ellers lurer jøden deg. </div><div></div><br />
<div><strong>FOTNOTE</strong></div><div>"Så det var kanskje ikke så rart likevel at Henrik lot de dumme og griske personene i "Moses i Tønden" være jøder, når vi tenker på hvordan det var vanlig å framstille dem på hans tid," heter det litt snusfornuftig i skoleopplegget fra Agder Teater. I det samme opplegget brukes det bare noen få linjer på det som er blitt stående som Henrik Wergelands viktigste bidrag til norsk historie, nemlig hans kamp mot religiøs og etnisk diskriminering. Det er derfor vanskelig å se Agder Teater sitt bidrag til Wergeland-jubileet som noe annet enn en avsporing i forhold til hva mannen, dikteren og aktivisten Henrik Wergeland dypest sett sto for. ”Moses i Tønden” blir aldri noe annet enn en litterær guttestrek som til nød hører hjemme i litteraturhistoriens fotnoter.</div><div></div><div><em><span style="font-size:85%;">(Publisert som kronikk i Dagen-Magazinet mandag 29. september 2008)</span></em></div><br />
<div></div>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-51598258978266261662008-08-07T09:48:00.000-07:002008-09-30T02:09:34.423-07:00STIKLESTADMYTEN<a href="http://1.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SJspagAxmKI/AAAAAAAAAG0/jZTiDo3ej2g/s1600-h/313px-2006-05-04_Skedsmo_kirke_Olav_den_Hellige_002_-_b.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5231820927367485602" style="FLOAT: right; MARGIN: 0px 0px 10px 10px; CURSOR: hand" alt="" src="http://1.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/SJspagAxmKI/AAAAAAAAAG0/jZTiDo3ej2g/s320/313px-2006-05-04_Skedsmo_kirke_Olav_den_Hellige_002_-_b.jpg" border="0" /></a><br /><div><br /><strong><em>Av Nils-Petter Enstad<br />Forfatter</em><br />"Så skal borgerskapet til å feire Olav Digre igjen!" skal historieprofessor Edvard Bull ha sagt da man forberedte det store Stiklestad-jubileet i 1930. Slaget skal ha stått 29. juli 1030, og oppfattes av mange som en av de aller viktigste begivenheter i Norges-historien. Det har fått status som noe nær Norges fødselsøyeblikk, det være seg religiøst, kulturelt og politisk. Dette er det god grunn til å problematisere.</strong><br /><br />Bakgrunnen for slaget på Stiklestad var en rent politisk maktkamp. Kong Olav hadde i 1028 måttet flykte fra landet etter et opprør. Han hadde i lang tid møtt sterk opposisjon mot sitt harde styre. Slaget der den gamle høvdingen Erling Skjalgson ble hugget ned mens han var i ferd med å overgi seg til kongen, hadde satt enda mer fart i dette, og førte til at kongen måtte flykte til sin svoger i Sverige. Men etter to år vendte han tilbake, med ett mål for øye: Å gjenerobre makten i Norge.<br />Kongens viktigste politiske kampsak, kristningen av Norge, var på det tidspunktet gjennomført som politisk prosjekt. Det skjedde i 1024, gjennom vedtakene på tinget på Moster. Som politisk kamp var den saken avsluttet, og ingen ting som tyder på at disse vedtakene var truet fra noen kant. Den norrøne troen, som politisk prosjekt, hadde dødd sammen med Håkon Jarl under grisehuset på Rotmol 35 år tidligere. Faktum er at det store flertall av høvdinger i Norge var døpt i 1030. Det kampen nå gjaldt, var hvem som skulle ha den politiske makten i Norge!<br /><br />Etter å ha opplevd den brutale, uforutsigbare og mistenksomme kong Olavs regime gjennom 15 år, var flertallet av norske stormenn klare på at de foretrakk å bli fjernstyrt av den danske kongen, som dessuten var mer i England enn i sitt eget rike, enn av den alle steds nærværende kong Olav. Meldingene om at han var på vei tilbake for å gjenerobre makten, fikk derfor høvdingene til å mobilisere.<br />Når Per Sivle skriver i sitt dikt "Tord Foleson" at "Dei stod paa Stiklestad, fylka til Strid,/den gamla og so den nya Tid,/det, som skulde veksa, mod det, som skulde siga,/<br />det, som skulde falla, mot det, som skulde stiga", så er dette bare delvis rett. Det som er rett, er at slaget handlet om hvor vidt et gammelt regime skulle komme tilbake, eller om et nytt skulle overta. Derimot blir det ikke bare feil, men direkte meningsløst å hevde at kampen sto om hvorvidt Norge skulle være et kristent land eller ikke. Men det er denne oppfatningen som har fått feste seg. "Slaget på Stiklestad representerer et vendepunkt i norsk historie" leser man på <a href="http://www.stiklestad.no/">http://www.stiklestad.no/</a>, og "Slaget markerer overgangen fra hedendom til kristendom" (se <a href="http://www.pilgrim.info/">http://www.pilgrim.info/</a>). Begge disse postulatene er uttrykk for det man kan kalle "Stiklestad-myten". Det er en myte som først og fremst er historisk og politisk betinget, og bare i liten grad religiøst. Men den politiske myten fikk en religiøs form. Bare kort tid etter slaget der Olav falt, oppsto det en kult rundt den døde kongen som forholdsvis raskt spredte seg utover Norden, og senere til England og deler av kontinentet. Selv i Roma og Jerusalem er det funnet spor av Olavskulten. Senter for kulten ble det vi i dag kjenner som Nidarosdomen, mens det på selve slagstedet tidlig ble bygget en trekirke. Dagens steinkirke er fra 1100-tallet.<br /><br />Stiklestad kunne hatt potensial i seg til å bli et norsk "Golgata" med tanke på den betydning kongens død fikk i oppfatningen av hva som skapte det store trosskiftet i Norge for drøyt tusen år siden. Når det ikke ble slik i såkalt "katolsk tid" i Norge, hang nok dette for en stor del sammen med den sentrale plassen Nidaros fikk, både som kultsted og politisk maktsentrum. Men om ikke stedet Stiklestad ble så viktig, fikk symbolet Stiklestad stor betydning, og denne betydningen har snarere økt enn avtatt i de siste 150 årene. Bjørnson brukte den da han skrev "Ja, vi elsker" (”Olav på det landet malte/korset med sitt blod”). Per Sivles dikt må forstås i det samme perspektivet. Diktet er skrevet i 1901, i en atmosfære av økende, nasjonal selvbevissthet i Norge. Stiklestadmyten ble som en nasjonal skapelsesberetning som man varmet seg ved i nasjonale nedgangstider og i den lange perioden da Norge ble styrt av fremmede makter som Danmark og Sverige.<br />I middelalderen brukte Kirken Stiklestad-myten for alt hva den var verd for å erobre terreng i den politiske maktkampen mot kongen. Dette toppet seg med kroningen av guttekongen Magnus Erlingson i 1182. Den fem år gamle Magnus hadde ingen legitimitet som konge etter de gamle lovene. Dette forsøkte kirken å kompensere med å krone ham, som motytelse mot at han tok imot riket som len av Olav den Hellige. Dermed ble det etablert en situasjon der erkebiskopen var kongens overordede, en tankegang som hadde skapt århundrelange konflikter mellom pave og keiser på kontinentet.<br />Etter reformasjonen prøvde danskene å knuse Stiklestad-myten. Men de lyktes ikke. Og i hele unionstiden var den en av de kildene nordmenn hentet næring fra mens de ventet på at frihetens klokke skulle ringe. Stiklestad-myten ble en nasjonal grunnfortelling som både genererte nødvendig opprørs- og frihetstrang, men også grov og plump nasjonalisme, slik man eksempelvis så NS-regimet brukte den under krigen.<br /><br />Har Stiklestad-myten noen funksjon i dag? Er den relevant i et moderne, pluralistisk samfunn? Den kan den være, all den tid denne pluralismen ikke kan endre på det faktum at Norge i mer enn tusen år har hatt en kultur som var preget av kristen tro og tanke. Men det er en kristendom som henter sine impulser fra Jerusalem, Roma og Wittenberg, mer enn fra Stiklestad.<br /></div><br /><div><em>Offentliggjort i Dagbladet 28. juli 2008 - fulgt opp med debatt på NRK Trøndelag samme dag og med innslag i Dagsnytt 18 samme kveld.</em></div>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-52626248389275407482008-03-16T11:02:00.000-07:002008-12-09T17:57:15.563-08:00”MIO, MIN MIO” – OG REISEN TIL LANDET I DET FJERNE<a href="http://4.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/R91hMoz217I/AAAAAAAAAE8/Kx689YtwEDM/s1600-h/miobilde.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5178402016287184818" style="FLOAT: right; MARGIN: 0px 0px 10px 10px; CURSOR: hand" alt="" src="http://4.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/R91hMoz217I/AAAAAAAAAE8/Kx689YtwEDM/s320/miobilde.jpg" border="0" /></a><br /><div><strong><em>Av Nils-Petter Enstad</em><br />En oktoberdag forsvinner en ni år gammel gutt ved navn Bo Vilhelm Olsson fra sitt hjem i Upplandsgatan 13 i Stockholm. Han blir meldt savnet og etterlyst, men blir ikke funnet. Dette er utgangspunktet for Astrid Lindgrens svært betagende fortelling ”Mio, min Mio”. Den har fascinert barn og unge over hele verden i mer enn 50 år. Boka kom på svensk i 1954, og på norsk året etter.<br /></strong><br />”Mio, min mio” er en fortelling som er spekket med mystikk, magi og spenning. Den kan for eksempel leses som en lignelse om kampen mellom det gode og det onde. Det er lett å finne bibelske metaforer i teksten. Den kan også leses som et eventyr, og man finner de igjen de fleste av de funksjonene som eventyrforskningen opererer med i denne teksten. Men det finnes også andre lesemåter. Det følgende er et forsøk på å antyde en slik annerledes lesning av fortellingen.<br /><br /><strong>KULDE<br /></strong>Fortellingen begynner svært så realistisk. Bo Vilhelm Olsson, eller Bosse til daglig, bor hos sine fosterforeldre Edla og Sixten. Der har han bodd siden han var ett år. De hentet ham på et barnehjem. Moren døde da han ble født, og faren vet ingen hvem er. Fosterhjemsplasseringen virker ikke spesielt vellykket. Selv om han har bodd hos dem hele livet, kaller han bare fosterforeldrene ”tante” og ”onkel”, og ”tanten” har vært omtenksom nok til å fortelle ham at hun heller ville hatt en jente. Gutter bråker for mye og tar for mye plass, og de spiser for mye. Motviljen virker nokså gjensidig, og i den grad Bosse blir gjenstand for noe varme, får han det fra kjøpmannskona fru Lundin, og fra foreldrene til kameraten Benka.<br />Det er fru Lundin som formidler den beskjeden som fører Bosse vekk fra den kalde tilværelsen som fosterbarn i Stockholm til et liv som prins og kongesønn i Landet i det Fjerne. Hun ber ham poste et kort til kongen i dette landet. Som takk får han et eple. På kortet står det at han som kongen har lett så lenge etter, nå er på vei. Kjennetegnet er at han har et gulleple i hånden. I det samme oppdager Bosse at eplet han fikk av fru Lundin er blitt til et gulleple…<br /><br /><strong>DE FORELDRELØSE</strong><br />Bosse er bare én av flere foreldreløse barn i Astrid Lindgrens litterære univers. Pippi Langstrømpe er den best kjente av disse – barnet som på forunderlig vis er blitt økonomisk uavhengig, og som – trolig for det svenske folkhemmet ennå ikke er blitt det kunne eller burde – kan overleve i sin husokkupanttilværelse, mens hun prater om en pappa som er konge på en sydhavsøy, og en mamma som er engel i himmelen. At mammaen er død, er det eneste som er troverdig i den fortellingen Pippi forsøker å skape.<br />Rasmus er en tredje av disse foreldreløse barna. Han makter ikke å skape seg et illusjonsliv – han bor på barnehjem og der mistrives han. I motsetning til Bosse, er det ingen som vil ta ham til seg, ikke engang som en erstatning for ei jente de ikke fikk. Til slutt rømmer han, og slår seg sammen landstrykeren Oscar; en godhjertet mann som bare er landstryker om sommeren. Han har både et småbruk og en kone med et stort hjerte, både for sin døgenikt av en mann og for gutten han plutselig dukker opp med.<br />Fortellingen om ”Rasmus på loffen” er det nærmeste noen av disse fortellingene kommer en idyll. Men la oss nå vende blikket tilbake til Bosse som plutselig står der med et gulleple i hånden.<br /><br /><strong>OPPDRAGET</strong><br />I parken Tegnérlunden finner han dessuten en gammel ølflaske. I flasken er det en ånd, og etter at Bosse har sluppet den fri, hjelper ånden ham av gårde til Landet i det Fjerne, der kongen venter på ham. Kommet vel fram dit får Bosse – som nå er blitt prins Mio – nye venner som minner ham om de få han hadde i Stockholm.<br />Gutten Jum-Jum minner ham om Benka, og den hvite hesten Miramis er like snill og trofast som bryggerihesten Kalle Punt, som Bosse pleide å gi brødskroper og sukkerbiter. Også fru Lundin har sitt motstykke i Landet i det Fjerne, og alle hjelper prins Mio i det som blir det store oppdraget hans: Å få tatt livet av den onde ridder Kato.<br /><br /><strong>BIBELSK<br /></strong>Det er interessant å se hvor tydelig den bibelske påvirkningen er i denne fortellingen. Om den onde ridder Kato heter det at han er så ond fordi han har et hjerte av stein. Dette skal forstås helt bokstavelig, men det peker samtidig mot en metafor som brukes i Bibelen: "Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dem et kjøtthjerte isteden" (Esek 11, 19).<br />En annen klar, bibelsk referanse er at det er kongens sønn som må gripe inn - med fare for sitt eget liv - for å berge landet og alle som bor der fra ondskapen som råder. Dette er rett og slett en Kristus-metafor.<br /><br /><strong>PARADIS</strong><br />Når dette oppdraget er fullført, blir Landet i det Fjerne et godt land å være i. Det blir som det paradis man hører om i de fleste religioner. Prins Mio vender ikke tilbake til Upplandsgatan og tante Edla og onkel Sixten og livet som Bo Vilhelm Olsson.<br />”Jeg har vært i Landet i det Fjerne temmelig lenge nå. Det er svært sjelden jeg tenker på den tiden da jeg bodde i Upplandsgatan,” skriver han, og fortsetter: ”Tante Edla tror kanskje at hvis hun bare går ned i Tegnérlunden og leter, så vil hun finne meg på en benk der. Hun tror kanskje jeg sitter på benken under lykten og gnager på et eple og leker litt med en tom pilsflaske eller noe annet rask. (…) Men hun tar så feil! Å, tante Edla tar så feil! Det sitter ingen Bosse på noen benk i Tegnérlunden. Han er i Landet i det Fjerne, sier jeg. (…) Ja, slik er det. Bo Vilhelm Olsson er i Landet i det Fjerne, og han har det så godt hos sin far kongen.”<br /><br /><strong>NØKKEL<br /></strong>Det er i disse avslutningslinjene man finner nøkkelen til hvordan denne romanen skal leses og forstås. Dette er ikke fortellingen om den stygge andungen som viste seg å være en svane. Det er heller ikke fortellingen om den bortkomne prinsen som fant tilbake til sin rette arv og posisjon. Det er ikke engang fortellingen om barnehjemsbarnet som viste seg å være et rikmannsbarn. Det er fortellingen om det ulykkelige barnet som foretok den store flukten og den definitive reisen, enten inn i psykosen eller inn i døden.<br />At barn som ikke kjenner sin egen opprinnelse fantaserer om at de er barn av konger, grever eller prinsesser, er ikke nytt, verken i litteraturen eller livet. Bo Vilhelm Olsson er bare ett av mange slike barn. Fordi han vantrives i fosterhjemmet, og fordi kjemien mellom ham og fosterforeldrene er så dårlig som den er, oppstår det et sterkt ønske i det ulykkelige barnet om å fantasere seg en bedre og lykkeligere tilværelse. Denne finner han i Landet i det fjerne.<br />Mye tyder altså på at Bo Vilhelm Olsson er rett og slett i ferd med å miste fotfestet, rent mentalt. Kulden i hjemmet og alle de uvennlige ordene fører til at han melder seg ut av virkeligheten. Kortet han skulle poste og eplet han fikk av fru Lundin, blir de magiske midlene som hjelper ham til dette. En melding han ikke skjønner og et eple som blir til gull. En ølflaske med litt grums i bunnen blir en flaskeånd som – i tråd med eventyrets dynamikk – kan føre ham vekk fra den traurige virkeligheten og til den deilige fantasien.<br />Hele reisen og alle opplevelsene og den deilige tilværelsen i Landet i det Fjerne, er noe som skjer i Bosses tanke i de timene han sitter på benken i Tegnérlunden. Kanskje er etterlysningen i radioen bare de siste klare tankene hans før han skifter identitet, eller kanskje har han forlatt benken og funnet en forlatt bod eller kjeller der han legger seg til å sove.<br />Det kan være kaldt i oktober. Kanskje var det i søvnen Bo Wilhelm Olsson, ni år, foretok den definitive reisen til Landet i det Fjerne.<br /><a name="comments"></a></div>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-666117167284034681.post-4412402285971472012008-03-05T08:31:00.000-08:002008-12-09T17:57:15.782-08:00Wergeland-året: HENRIK WERGELAND SØRGET OVER KRISTENFOLKETS JØDEHAT<a href="http://1.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/R87Lz5DNCDI/AAAAAAAAAEA/UC4ZU_29QuY/s1600-h/wergelandgrav.jpg"><img id="BLOGGER_PHOTO_ID_5174297114243303474" style="FLOAT: right; MARGIN: 0px 0px 10px 10px; CURSOR: hand" alt="" src="http://1.bp.blogspot.com/_4PSYeSkwZ9Y/R87Lz5DNCDI/AAAAAAAAAEA/UC4ZU_29QuY/s200/wergelandgrav.jpg" border="0" /></a><br /><div><strong>Av Nils-Petter Enstad<br />(Tekst og foto)</strong></div><br /><div><strong>Det norske kristenfolkets jødehat var det som smertet Henrik Wergeland mest da han tok opp sin kamp for å få endret den "jødeparagrafen" som var blitt vedtatt på Eidsvoll i 1814. Da paragrafen omsider ble fjernet, hadde Wergeland vært død i seks år</strong>. </div><br /><div></div><br /><div>Henrik Wergeland følte at han hadde et helt spesielt forhold til Grunnloven. Hans far, presten Nicolai Wergeland, hadde vært blant Eidsvollsmennene i 1814, og i 1817 ble han sogneprest i Eidsvoll. Henrik var stolt av farens rolle i 1814, og omtalte seg selv som "Grunnlovens storebror". Men han ble tidlig kritisk til bestemmelsene i grunnlovens paragraf to, som for det første slo fast at "Den Evangelisk-Lutherske Bekiendelse forbliver Statens offentlige Religion", og for det andre at jøder fremdeles skulle være utelukket fra riket. Også forbundet mot munkeordener var han kritisk til, men det var "jødeparagrafen" som ble hans kampsak. </div><div>Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er et lite, historisk paradoks. Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han selv hadde tatt feil. </div><div> </div><div><strong>12 års kamp</strong> </div><div>Det var i 1839 Henrik Wergeland første gang leverte et forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Forslaget ble ikke behandlet før i 1842, og i disse tre årene skrev Wergeland en lang rekke artikler og bøker der han argumenterte for forslaget. Han brukte både religionsfrihet og næringsutvikling som argument, og ikke minst gikk han til felts mot religiøs intoleranse. Dette var Grunnlovens mørke side, skrev han, til tross for at religionsfrihet var noe som var i grunnlovens ånd. Dette var en kristen plikt, slo han fast. </div><div>Kort før stortingsbehandlingen ga han ut diktsamlingen "Jøden – Ni blomstrende Tornequiste", som rommer noe av det ypperste han skrev. </div><div> </div><div><strong>Manglet 11 stemmer</strong> </div><div>Wergelands forslag manglet 11 stemmer på å bli vedtatt da Stortinget stemte over det 9. september 1842. Det fikk flertall, men ikke det nødvendige to tredjedels flertall. Wergeland fulgte hele debatten fra stortingsgalleriet. Det var mange sterke følelser. Stortingspresident Sørensen ble så grepet under sitt innlegg for Wergelands forslag at han måtte ta en pause. Wergeland selv satt på galleriet og gråt da presidenten talte. </div><div>Gråt gjorde han også under flere av presterepresentantenes innlegg, men det var over deres kulde og hjerteløshet. </div><div>Han skrev: </div><div><em>Christenfolkets Hjerter skulde </em></div><div><em>være varme Julebrød, </em></div><div><em>honningfulde, </em></div><div><em>Nok for hele Verdens Nød (....) </em></div><div><em>Iis de ere, </em></div><div><em>Klumper Sne, </em></div><div><em>Stene, i hvis Rivter sprukne </em></div><div><em>boer så fæl en Mørkets Vrimmel.... </em></div><div> </div><div><strong>Nytt forslag</strong> </div><div>Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland et nytt, som ble levert omgående. Det skulle behandles i 1845. I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen "Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste". Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han. I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne! </div><div>Wergeland var svært aktiv i tida fram til forslaget skulle behandles, og drev en intens lobbyvirksomhet. Men heller ikke denne gang fikk forslaget kvalifisert flertall. </div><div>Da meldingen om dette nådde Wergeland, lå han på dødsleiet. Natt til 12. juli døde han, 37 år gammel.</div><div>Først i 1851 ble jødeparagrafen tatt ut av grunnloven. De måtte derfor få spesiell tillatelse til å komme inn i landet, de som reiste minnesmerket som fremdeles står på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Der står det: "Takknemmelige jøder udenfor norriges grænser reiste ham dette minde". </div><div> </div><div><em>(Publisert av Kristelig Pressekontor 3. mars 2008)</em></div>Nils-Petter Enstadhttp://www.blogger.com/profile/11388401722301350579noreply@blogger.com0