lørdag 2. august 2014

Flyturen


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det vil alltid være ulike meninger om hvilke av populærmusikkens artister som har «den beste stemmen». Countrysangeren Jim Reeves vil uansett komme høyt på ei slik liste.


Som nesten alle amerikanske countryartister, hadde også han gospelsanger på sitt repertoar. Og som nesten alle andre amerikanske countryartister, laget han egne album med gospelsanger. Gospelmusikk var – og er – regnet som en integrert del av countrymusikken i USA.
Jim Reeves sang gjerne gospelklassikere som «In the Garden», «Take my hand, precious Lord» og «I’d rather have Jesus». Men han skrev også gospelsanger selv. Tittelsporet til den ene gospel-LP-en hans – «We thank Thee» - hadde han skrevet og komponert selv.
Da han døde 31. juli 1964, bare 40 år gammel, etterlot han seg en mengde innspillinger han hadde gjort i sitt eget hjemmestudio. En av disse var antikrigssangen «Distant Drums», som ble en kjempehit i 1966. Den ville neppe hatt den sammen appellen to år tidligere.
Den irskættede Jim Reeves vant en sangkonkurranse allerede da han var 12 år, og der og da skal han ha bestemt seg for å bli countrysanger. Men det var først i 1953, da han nærmet seg 30 år, at drømmen ble realisert. I mellomtiden hadde han hatt en idrettskarriere innen baseball, men etter en skade tok han sangen fram igjen. Sin første platesuksess hadde han med sangene «Bimbo» og «Mexican Joe».
I april 1964 var han på sitt eneste Norgesbesøk, og sang blant annet den sangen som mange senere har forbundet med ham: «I love you because». Den solgte så bra at man måtte innføre to nye kategorier for hederstegn for godt salg, både «Diamantplate» og «Platinaplate».
Blant gospelsangene hans, var også «I’ll fly away» - en sang fra 1929 som skal være den mest innspilte gospelsang i verden. Det er en sang om det kristne himmelhåpet, og om Bibelens løfte om at alle troende en dag skal bli hentet i skyene – vi skal «fly away».
I disse dager er det 50 år siden Jim Reeves satte seg bak spakene i sitt eget fly etter en spillejobb. Sammen med ham var hans pianist og manager. Rett før landing kom de inn i et uvær, og flyet styrtet. Begge omkom. Slik delte Jim Reeves skjebne med artister som Buddy Holly, Patsy Cline og – noen år senere – Otis Redding.

Publisert i Klassekampen lørdag 2. august 2014

torsdag 8. mai 2014

Fra pave til helgen


Av Nils-Petter Enstad


Søndag 27. april ble to tidligere paver «kanonisert», det vil si tatt opp blant den katolske kirkes helgener. De to pavene bidro begge til å bringe den katolske kirke nærmere den vår egen tid gjennom sine pontifikater; det ene forholdsvis kort, det andre ett av de lengste i kirkehistorien.


Det var mange som ble forskrekket da den folkelige, 76 år gamle kardinal Angelo Giuseppe Roncalli (bildet) ble valgt til pave i 1958 etter den alt annet enn folkelige Pius XII. Den nye paven tok navnet «Johannes», og fikk ordenstallet 23. Johannes hadde ikke vært i bruk som pavenavn siden 1400-tallet. Den siste som brukte det hadde også vært den 23., men den katolske kirke regner ikke ham som «skikkelig» pave – han levde i en turbulent tid da det kunne være både to og tre paver samtidig.
- Dette klarer vår Angelo aldri, var den spontane kommentaren fra en av pavens søstre da meldingen om valget ble kjent. De fleste tenkte da også at den gamle og – skulle det vise seg – kreftsyke paven ville bli en overgangsfigur. Men da han kalte inn til Det annet vatikankonsil i 1962, forsto man at paven var en kirkeleder som tenkte framover. Konsilet arbeidet helt fram til 1965, selv om paven døde allerede i 1963. Men da hadde han rukket å melde kirken inn i det 20. århundre. Han ble kjent for sitt varme smil, sitt enkle vesen og sine lune replikker. Som da han ble spurt av en gjest hvor mange som egentlig arbeidet i Vatikanet. – Halvparten, tenker jeg, svarte paven.
I år 2000 ble han saligkåret av den daværende pave Johannes Paul II. Det er nest-siste trinn før man helligkåres. I Johannes Pauls eget tilfellet, har prosessen gått mye raskere. Mindre enn et år etter hans død i 2005 var prosessen i gang, og når han nå er blitt helligkåret, er det bare ni år siden han døde. Han var den første ikke-italienske pave på 450 år. At han var polsk, fikk mange til å ta fram igjen Morris Wests roman «Fiskerens sko». Som pave var han en globetrotter som besøkte både Norge og Island.
Av de 265 menn som har bekledd St. Peters Stol i Roma, er nå 83 blitt kanonisert. De fleste av dem levde i de første århundrene av kirkens historie, og av de 50 første pavene, er 49 kanonisert. Den siste paven i moderne tid som er blitt helgen, var Pius X, som døde i 1914, og ble helligkåret i 1954.

Publisert i Klassekampen 8. mai 2014

torsdag 1. mai 2014

Kristne Arbeidere 75 år: Fra evangelisering til spydspiss

Av Nils-Petter Enstad


Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet i februar 1939, var målsettingen å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassene. Stiftelsesmøtet ble holdt i Folkets Hus en lørdag, og søndag formiddag gikk deltakerne i tog fra Folkets Hus til Domkirken for å markere at man hadde en fot i så vel kirken som arbeiderbevegelsen. 75 år senere ønsker forbundet først og fremst å være en ideologisk spydspiss inn i parti og fagbevegelse for å skape større forståelse for kristne verdier.

Forbundet ble ikke stiftet i noe vakuum. Etter at Arbeiderpartiet hadde sittet med regjeringsmakten i fire år, var det gått opp for folk flest at partiet slett ikke var den farlige, revolusjonære bevegelsen mange hadde trodd – og som partiet også til tider hadde markedsført seg som. Det var et ansvarlig parti som tok ett skritt om gangen – en prosess som er blitt beskrevet som «den langsomme revolusjonen».
Likevel var det både dype kløfter og høye murer mellom kristen-Norge og arbeiderbevegelsen – i hvert fall på topplanet. En av dem som led under dette, var gartneren og lekpredikanten Hans Lindal. Han ønsket at indremisjonsselskapet, som han var ansatt i, skulle starte et eget arbeid, rettet mot industriarbeidere. Visjonen var å komme inn på arbeidsplassene og holde bedriftsandakter. Lindal argumenterte for denne tanken både i bokform og et tidsskrift han begynte å gi ut i 1938. Da han forsto at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, ønsket han å starte ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere.
Stiftelsesmøtet ble holdt i februar 1939 og journalist Th. Bellisøen ble valgt til formann. Han trakk seg etter bare noen måneder, og sokneprest Alf Bastiansen i Kampen kirke i Oslo overtok. Hans Lindal, som hadde brutt med indremisjonsselskapet, ble ansatt som sekretær.

Vekst og tilbakegang
Etter bare ett år hadde den nye organisasjonen etablert ti solide avdelinger rundt om i landet. Slik var situasjonen da krigen kom. Forunderlig nok kunne Norges Kristne Arbeideres Forbund fortsette sin virksomhet også under okkupasjonen, og organisasjonen vokste. I 1945 hadde man 170 avdelinger og 7000 medlemmer. Bladet, som nå fikk navnet Brorskap, hadde et opplag på 7500.
Selv om det skjedde avskallinger i etterkrigsårene, hadde forbundet et stabilt medlemstall på flere tusen. I perioden 1957-61 var ikke mindre enn åtte av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter medlemmer av forbundet, blant dem Magnhild Hagelia, den første kvinnen i Stortingets presidentskap, og presten Kolbjørn Varmann, som også ble samferdselsminister. Man hadde også flere stortingsrepresentanter som lederne i forbundet. Den Den siste var sokneprest Olav Totland, som representerte Hordaland Arbeiderparti på Stortinget fra 1967 til 1973.
På 1970-tallet dalte oppslutningen om forbundet sterkt. Det er liten tvil om at abortdebatten bidro sterkt til dette. Første gang spørsmålet om fri abort var tema i partidebatten, gikk Olav Totland sterkt ut mot et slikt forslag. Det bidro nok også til å svekke interessen for Kristne Arbeideres Forbund at det på 1970-tallet sto fram mange kristne med et radikalt politisk syn som heller engasjerte seg i SV enn i Arbeiderpartiet.

Ny rolle
På slutten av 1990-tallet ble det satt i gang en prosess der forbundet arbeidet med å finne en ny rolle for seg selv som en del av arbeiderbevegelsen. Bedriftsandaktenes tid var så definitivt forbi, og man ønsket å være en «spydspiss» inn i den politiske arbeiderbevegelsen, der man kunne være en premissleverandør for å påvirke prosesser og beslutninger i parti og bevegelse i pakt med kristne verdier.
Fra 2002 kom det fortgang i denne utviklingen, med regelmessige dialogmøter mellom arbeiderbevegelsen og representanter for kristen-Norge. Bindeleddet her har vært forbundet, som i 2004 endret navn til Kristne Arbeidere. I de senere årene har det vært regelmessige samråd med det forbundsleder Jan Rudy Kristensen kaller «det organiserte kristen-Norge» på partikontoret.
Forbundet holder fast ved sin kristne profil, men arbeider samtidig med religionsdialog, og er med i den tverreligiøse bevegelsen «International Leauge of Religious Socialists», der Maria Hevzy (kristen) og Josef Hæier (muslim) er norske representanter i styret som henholdsvis styremedlem og varamedlem.
Forbundet har også en samarbeidsavtale med Fagforbundet og god dialog også med resten av LO.

Fakta:
Kristne Arbeidere
Stiftet i februar 1939
Medlemstall: ca. 400
Organ: Magasinet Kristne Arbeidere
Opplag: 1500 – kommer ut fire ganger i året
Forbundsleder: Jan Rudy Kristensen (Arendal) – valgt i 1999


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2014

onsdag 29. januar 2014

Bibelske guttenavn på topp



Filip var det mest populære guttenavnet i Norge i 2013. Bildet viser apostelen Filip slik han framstår på Nidarosdomens vegg.

Av Nils-Petter Enstad


De bibelske navnene befester sin posisjon i Statistisk Sentralbyrå sin oversikt over de mest brukte navnene i 2013, i hvert fall når det gjelder gutter.


Man finner fem bibelske navn blant de ti mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i fjoråret. Filip er det mest populære navnet på gutter av 2013-årgangen. Filip var en av Jesu disipler, og huskes blant annet fra beretningen i Apostlenes gjerninger som han som døpte den første hedningen som ble omvendt – en etiopisk hoffmann.
Navnene til evangelisten Lukas, apostelen Mattias og apostelen/patriarken Jakob kommer så på tredje, fjerde og femte plass. Patriarken Isak er blitt oppkalt mange nok ganger til at dette navnet går inn på en tiende plass blant de mest populære guttenavn i 2013.
Blant de mest populære jentenavnene, kommer Sara inn som det nest-mest populære jentenavnet. Sara var gift med Abraham og mor til Isak.

Publisert av KPK 29. januar 2014