torsdag 15. september 2011

"Fluenes herre" - en moderne apokalypse?


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er for lengst etablert som en klassiker. Mandag 19. september er det 100 år siden William Golding, han som skrev ”Fluenes herre”, ble født.


Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934: ”Poems”. I 1939 giftet han seg, året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde der hele krigen. Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet.
Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok. En av årsakene var rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen ”Lord of the Flies”.
”Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel,”. sto det i ett av de 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.

KONKYLIEN OG GRISEHODET
Romanen handler om noen gutter som strander på en øde øy etter et forlis. Øya er et paradis, og guttene liker den godt, men vil likevel hjem igjen. Mens de venter på å bli reddet, må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på. De velger en leder, Ralph, og han lager regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken og komme og redde dem. Noen må derfor til enhver tid passe på at ikke bålet slukner.
Men Ralphs system slår snart sprekker. Det blir for passivt for de i flokken som mer actionorienterte. De samler seg derfor rundt Jack, en annen av guttene. Han tar noen av disse med seg for å jakte på griser, som det finnes en del av på øya. Dermed har man to partier eller to stammer som sloss mot hverandre. Det blir en klassisk sivilisasjonskamp. Den andre verdenskrig lå ennå ikke ti år unna da boka kom ut, og den ble da også lest i det perspektivet.
Et viktig symbol i fortellingen er konkylien. Den blir brukt for å kalle sammen til allmøter. Det er Ralph som kaller sammen til disse møtene ved å blåse i konkylien. Den som har ordet under allmøtene, har konkylien i hendene mens han snakker. Konkylien blir dermed også et symbol på makt, autoritet og prestisje.

KONTRASTER
Kontrasten til konkylien er det grisehodet som Jack og hans flokk plasserer på en staur. Det er hodet av en av de første grisene de klarte å jakte og drepe. Den vakre konkylien opp mot det heslige grisehodet – det siviliserte samfunn opp mot barbariet.
Det som i utgangspunktet kunne virke som en litt avansert speidertur der kjekke gutter må klare seg som best de kan, utvikler seg raskt til en brutal krig og en kamp på liv og død – bokstavelig talt.
Det er mange kontraster i denne romanen. Konkylien contra grisehodet er nevnt. Ralph contra Jack er en annen. Ralph er høy, lys og dannet. Jack er liten, mørk og brutal. Ralphs nærmeste støttespiller er den intellektuelle Gisgis, en litt fet, astmatisk gutt med sterke briller. Jacks ”løytnant” er den brutale Robert, som utfører det Jack ønsker, like til det å drepe andre gutter.
En tredje kontrast er fornuften contra frykten. Jegerpartiet hevder det finnes et monster ute i skogen et sted. Grisehodet på staken er en offergave til monsteret. Jack bruker denne frykten til å sveise sin gjeng sammen: Bare han kan beskytte dem mot det. Da en av guttene i hans egen gjeng, Simon, innser at monsteret bare er innbilning, blir han drept av de andre – de tror at det er han som er monsteret.
Konflikten topper seg i en scene der også Gisgis blir drept, og konkylien blir knust. Symbolet på sameksistens og samarbeid blir ødelagt av brutaliteten. Mens denne kampen pågår, har et marinefartøy oppdaget at det er folk på øya. En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva det er disse guttene har lekt? Krig, kanskje?

ANTITESE TIL ROBINSON
”Fluenes herre” er blitt sammenliknet med ”Robinson Crusoe”, Daniel Defoes klassiker fra 1700-tallet. Den må i så fall leses som en antitese til denne. Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding er det stikk motsatte. Hos hans guttegjeng skrelles det kulturelle ferniss raskt av, og den rå brutalitet overtar. Tittelen ”Fluenes herre” er da også hentet fra ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul. Det betyr nettopp ”Fluenes herre”.
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse. Andre har bitt seg merke i at redningsmannen er en offiser fra et marinefartøy. Det kan også tolkes apokalyptisk, men de færreste ser nok for seg Kristus som en marineoffiser. Golding selv autoriserte ikke noen av disse fortolkningene. Han hadde levert en fortelling.

KLASSIKER
I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid. Men det er debutromanen han huskes for, og den er den som har gitt ham plass i litteraturhistorien. Den er for lengst etablert som en moderne klassiker, og er oversatt til en lang rekke språk. På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse.
William Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur. Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.