torsdag 28. november 2013

Grunnspråket


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Join the Army and see the world», skal det visstnok hete. Langt på vei stemmer det om den eneste armeen denne penn har tjenestegjort i.

Høsten 1974 ble jeg som 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen beordret til Isafjördur i Island som pastor for en menighet og bestyrer for et sjømannshjem. De to årene på «Sagaøya» ble en opplevelse for livet. Mye tid til å se fjernsyn ble det ikke, men var det norsk film eller fjernsynsteater på programmet, fikk jeg med meg det. Jeg sa til meg selv at det var for å høre språket.
Nesten 40 år senere har jeg det på samme måte, men med omvendt fortegn: Er det en islandsk film eller et stykke på norsk fjernsyn, prøver jeg å få det med meg – for språkets skyld.
For islandsk er et flott språk der de fonetiske nytelsene står i kø. Om det så er navnet på det islandske kommunistpartiet, er det som et dikt i seg selv. Det er et språk der man lager nye, logiske ord i stedet for slapt å adoptere anglisismer eller fansismer. En frisør er en hårskjærer; kort og greit. Film er «raske bilder». Moderne islandsk er så nærme språket Snorre Sturlason skrev på som man kan komme. Ikke bare Snorre, men også Sigvard skald og de andre skaldene man leser om i sagaen – to ord som fremdeles gir aktiv, moderne mening på islandsk. En dikter er en skald; en fortelling er en saga.
Island har kanskje den største forfattertetthet i verden, selv om bare én nobelpris i litteratur har blitt tildelt en islending. Det var Halldór Laxness. Min eneste forberedelse før jeg flyttet til Island, var å lese hans roman «Salka Valka», der deler av handlingen er lagt til det som kan ha vært Frelsesarmeens menighet og sjømannshjem i nettopp Isafjördur.
Det er et land der den nasjonale identiteten er preget av historie og kultur. Blant landets forholdsvis korte rekke av presidenter finner man både en professor i arkeologi og en teatersjef. Da Vigdís Finnbogadóttir ble president i 1980, ble hun spurt hva Island hadde å forsvare seg med, siden landet ikke har noen hær. «Vi har vårt språk», svarte hun.
Jeg kan fremdeles framsi både mitt Fadervår og «Den lille bibel» på islandsk. Hver gang jeg gjør det, styrkes jeg i min overbevisning om at hvis vi noen gang skal snakke sammen i himmelen, blir det på dette språket.

Publisert i Klassekampen 28. november 2013

onsdag 27. november 2013

Diktning og dokumentar


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Ole Bjørn Rognen har en interessant artikkel i Vårt Land 22. november om forholdet mellom dikting, dokumentasjon og plagiat i en bok som kom for snart 30 år siden. Eksemplet er interessant og debatten er viktig, ikke minst som bidrag til det som bør være en enda større debatt: Hva gjør en forfatter og/eller journalist som vet med seg selv at her sitter man med et spennende stoff som i hvert fall fortjener en artikkel; kanskje også ei bok.


Harald Stene Dehlin, som skrev boka Rognen tar for seg, valgte samme løsning som også andre har gjort: Han skrev i en hybridsjanger som dels er blitt kalt «halvdokumentarisk», del «dokumentar-roman». Det tror jeg de fleste forstår når de leser boka.
Jeg leste boka da den kom ut og intervjuet også forfatteren i nærradiostasjonen «Radio Sentrum» i Oslo, der jeg den gang var nyhetsredaktør. Verken journalist eller intervjuobjekt problematiserte i noen særlig grad kildesituasjonen. I stedet fokuserte vi på fortellingen som sådan.
Det Rognen skriver om Stene Dehlins kreative bruk av kilder og eksisterende litteratur, er nytt for meg. Men så leste jeg heller aldri boka som noe annet enn en forholdsvis velskrevet fortelling om to misjonspionerer. Når forfatteren i boka – riktignok bare i en bisetning – skriver om Sophie Reuters glede over den erotiske siden ved ekteskapet med sin misjonærkollega, forstår alle at dette finnes det verken dokumentasjon eller kilder på. Det måtte da være det ene barnet som ble født i dette ekteskapet.
Dersom boka har vært brukt som kilde og referanse i mer vitenskapelige framstillinger, er det ille, men enn så lenge sitter jeg med en følelse av at Rognen, som amanuensis i journalistikk, her kommer i skade for å måle melk med metermål (denne metaforen er for øvrig et plagiat; jeg har stjålet den fra Odd Eidem). Jeg tror det er forholdsvis mye misjonslitteratur som er blitt til i den hybridsjangeren som også Stene Dehlin valgte for sin bok. De som skrev dem, hadde ikke vitenskapelige ambisjoner, de ville formidle en fortelling fra misjonsmarken, og der hvor arkene var i blankeste laget, lånte de noen fargestifter fra andre.

Publisert som debattinnlegg i Vårt Land 27. november 2013