torsdag 22. januar 2015

Da Gerhardsen var uthvilt – et 60 årsminne

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Torsdag 22. januar er det 60 år siden et uverdig, politisk spill fikk sin avslutning. Da overtok Einar Gerhardsen som statsminister igjen, etter at Oscar Torp hadde hatt denne stillingen siden høsten 1951.


De to hovedpersonene i dette drama har fått svært ulike posisjoner i den historiske og politiske hukommelse. Einar Gerhardsen er fremdeles et ikon for mange; Oscar Torp er og blir en skygge. Dette til tross for at Torps faktisk var formann i Arbeiderpartiet like lenge som Gerhardsen, og var også statsråd i mange år. Hadde ikke krigen kommet og regjeringen Nygaardsvold – der Torp var forsvarsminister – reist til London, ville han uten tvil ha blitt statsminister tidlig på 1940-tallet.
Da regjeringen Nygaardsvold kom tilbake i mai 1945, måtte partiformann Torp avfinne seg med at hans nestformann hadde overtatt hans plass, hans funksjon og hans klubbe, og ikke hadde til hensikt å gi fra seg noen av delene. Dermed ble det også han som dannet den nye regjeringen.
I 1951 bestemte Einar Gerhardsen for å gå av som statsminister. Han pekte selv ut sin etterfølger. Deretter informerte han kongen, partiet, regjeringen og Stortinget, og overlot taburetten til Oscar Torp. Begrunnelsen var at han var «trett». Men han fortsatte som partiformann, lot seg velge til gruppeleder i Stortinget og overtok dessuten Torps stilling som stortingspresident, til tross for at han på dette tidspunkt ikke hadde én dags erfaring som stortingsrepresentant. Man kan saktens spørre seg: Hvor sliten går det an å bli?

Politisk «tretthet»
De fleste historikere er enige om at Gerhardsens «tretthet» var en skinnbegrunnelse. «Trettheten» var politisk betinget. Det var mange konflikter innad i partiet og arbeiderbevegelsen, og regjeringen ble skyteskive for mange av disse. Det kalles «regjeringsslitasje» i vår tid. Da var det greit å ha en vikar å skyve foran seg ut i minefeltet til de verste konfliktene hadde roet seg.
Dersom Oscar Torp hadde hatt statsministerambisjoner tidligere, var disse for lengst lagt vekk i 1951. I stedet hadde han, i pakt med partitradisjonen, gjort sin sure plikt der han ble plassert. I de første årene etter krigen hadde han, som en av de ytterst få fra London-regjeringen, tatt på seg regjeringens verste uriaspost som forsynings- og gjenreisningsminister. Kritikken hadde haglet fra alle kanter fra folk og miljøer som var misfornøyd med at ikke akkurat deres felt ble prioritert høyere, og støtten fra resten av kollegiet, og ikke minst statsministeren, både burde og kunne vært større.
I 1947 søkte han stillingen som fylkesmann i Vestfold, tiltrådte i 1948, men allerede i 1949 var han tilbake i politikken som stortingsrepresentant fra sitt nye fylke. Tidligere hadde han representert Oslo på Stortinget.

Populær
Oscar Torp var en meget populær statsminister de to første av de tre årene han satt i stillingen. Valget i 1953 ble en suksess for Arbeiderpartiet, som beholdt sitt rene flertall i Stortinget. Oscar Torp selv hadde vært engstelig for å bli stående som den som tapte det flertallet Einar Gerhardsen hadde vunnet i 1949. I stedet sikret han det, og så ingen grunn til at han ikke skulle kunne fortsette som regjeringssjef enda en tid.
At han trivdes med å være statsminister, er det ingen tvil om. Men her gjorde Torp opp regning uten vert. For etter valgseieren ville Einar tilbake i rollen som landsfader. Han var uthvilt, for å si det slik. Og siden Torp ikke tok instruksjon, begynte en nokså sjofel prosess for å presse ham ut og Gerhardsen tilbake. Om det var andre – les: partisekretær Haakon Lie og LO-leder Konrad Nordahl – som gjorde grovarbeidet, var prosessen initiert av Gerhardsen.

I romjula 1954 ga partilederen klar beskjed til statsministeren: Han burde trekke seg. «Dette kunne jeg si så mye lettere hadde det ikke vært for jeg vet at jeg selv er på tale som ny statsminister,» som han formulerte seg.
Behandlingen av Oscar Torp er en skamplett som alltid vil klebe ved Einar Gerhardsens minne. For andre gang hadde han presset Torp ut av en stilling i det politiske liv.
Fra skiftet 22. januar 1955 og fram til sin brå død 1. mai 1958 var Oscar Torp stortingspresident. Det er ingen tvil om at han døde som en skuffet, såret og ikke så lite bitter mann.



Litteratur:

Heradstveit, Per Øyvind: Einar Gerhardsen og hans menn (Oslo, 1981)
Lahlum, Hans Olav: Oscar Torp. En politisk biografi (Oslo, 2007)
Lahlum, Hans Olav: Noen av oss har snakket sammen. Personskifter i Arbeiderpartiet 1945 – 1975 (Oslo, 2010)

Publisert i Dagen 19. januar 2015

lørdag 2. august 2014

Flyturen


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det vil alltid være ulike meninger om hvilke av populærmusikkens artister som har «den beste stemmen». Countrysangeren Jim Reeves vil uansett komme høyt på ei slik liste.


Som nesten alle amerikanske countryartister, hadde også han gospelsanger på sitt repertoar. Og som nesten alle andre amerikanske countryartister, laget han egne album med gospelsanger. Gospelmusikk var – og er – regnet som en integrert del av countrymusikken i USA.
Jim Reeves sang gjerne gospelklassikere som «In the Garden», «Take my hand, precious Lord» og «I’d rather have Jesus». Men han skrev også gospelsanger selv. Tittelsporet til den ene gospel-LP-en hans – «We thank Thee» - hadde han skrevet og komponert selv.
Da han døde 31. juli 1964, bare 40 år gammel, etterlot han seg en mengde innspillinger han hadde gjort i sitt eget hjemmestudio. En av disse var antikrigssangen «Distant Drums», som ble en kjempehit i 1966. Den ville neppe hatt den sammen appellen to år tidligere.
Den irskættede Jim Reeves vant en sangkonkurranse allerede da han var 12 år, og der og da skal han ha bestemt seg for å bli countrysanger. Men det var først i 1953, da han nærmet seg 30 år, at drømmen ble realisert. I mellomtiden hadde han hatt en idrettskarriere innen baseball, men etter en skade tok han sangen fram igjen. Sin første platesuksess hadde han med sangene «Bimbo» og «Mexican Joe».
I april 1964 var han på sitt eneste Norgesbesøk, og sang blant annet den sangen som mange senere har forbundet med ham: «I love you because». Den solgte så bra at man måtte innføre to nye kategorier for hederstegn for godt salg, både «Diamantplate» og «Platinaplate».
Blant gospelsangene hans, var også «I’ll fly away» - en sang fra 1929 som skal være den mest innspilte gospelsang i verden. Det er en sang om det kristne himmelhåpet, og om Bibelens løfte om at alle troende en dag skal bli hentet i skyene – vi skal «fly away».
I disse dager er det 50 år siden Jim Reeves satte seg bak spakene i sitt eget fly etter en spillejobb. Sammen med ham var hans pianist og manager. Rett før landing kom de inn i et uvær, og flyet styrtet. Begge omkom. Slik delte Jim Reeves skjebne med artister som Buddy Holly, Patsy Cline og – noen år senere – Otis Redding.

Publisert i Klassekampen lørdag 2. august 2014

torsdag 8. mai 2014

Fra pave til helgen


Av Nils-Petter Enstad


Søndag 27. april ble to tidligere paver «kanonisert», det vil si tatt opp blant den katolske kirkes helgener. De to pavene bidro begge til å bringe den katolske kirke nærmere den vår egen tid gjennom sine pontifikater; det ene forholdsvis kort, det andre ett av de lengste i kirkehistorien.


Det var mange som ble forskrekket da den folkelige, 76 år gamle kardinal Angelo Giuseppe Roncalli (bildet) ble valgt til pave i 1958 etter den alt annet enn folkelige Pius XII. Den nye paven tok navnet «Johannes», og fikk ordenstallet 23. Johannes hadde ikke vært i bruk som pavenavn siden 1400-tallet. Den siste som brukte det hadde også vært den 23., men den katolske kirke regner ikke ham som «skikkelig» pave – han levde i en turbulent tid da det kunne være både to og tre paver samtidig.
- Dette klarer vår Angelo aldri, var den spontane kommentaren fra en av pavens søstre da meldingen om valget ble kjent. De fleste tenkte da også at den gamle og – skulle det vise seg – kreftsyke paven ville bli en overgangsfigur. Men da han kalte inn til Det annet vatikankonsil i 1962, forsto man at paven var en kirkeleder som tenkte framover. Konsilet arbeidet helt fram til 1965, selv om paven døde allerede i 1963. Men da hadde han rukket å melde kirken inn i det 20. århundre. Han ble kjent for sitt varme smil, sitt enkle vesen og sine lune replikker. Som da han ble spurt av en gjest hvor mange som egentlig arbeidet i Vatikanet. – Halvparten, tenker jeg, svarte paven.
I år 2000 ble han saligkåret av den daværende pave Johannes Paul II. Det er nest-siste trinn før man helligkåres. I Johannes Pauls eget tilfellet, har prosessen gått mye raskere. Mindre enn et år etter hans død i 2005 var prosessen i gang, og når han nå er blitt helligkåret, er det bare ni år siden han døde. Han var den første ikke-italienske pave på 450 år. At han var polsk, fikk mange til å ta fram igjen Morris Wests roman «Fiskerens sko». Som pave var han en globetrotter som besøkte både Norge og Island.
Av de 265 menn som har bekledd St. Peters Stol i Roma, er nå 83 blitt kanonisert. De fleste av dem levde i de første århundrene av kirkens historie, og av de 50 første pavene, er 49 kanonisert. Den siste paven i moderne tid som er blitt helgen, var Pius X, som døde i 1914, og ble helligkåret i 1954.

Publisert i Klassekampen 8. mai 2014

torsdag 1. mai 2014

Kristne Arbeidere 75 år: Fra evangelisering til spydspiss

Av Nils-Petter Enstad


Da Norges Kristne Arbeideres Forbund ble stiftet i februar 1939, var målsettingen å forkynne evangeliet blant kamerater på arbeidsplassene. Stiftelsesmøtet ble holdt i Folkets Hus en lørdag, og søndag formiddag gikk deltakerne i tog fra Folkets Hus til Domkirken for å markere at man hadde en fot i så vel kirken som arbeiderbevegelsen. 75 år senere ønsker forbundet først og fremst å være en ideologisk spydspiss inn i parti og fagbevegelse for å skape større forståelse for kristne verdier.

Forbundet ble ikke stiftet i noe vakuum. Etter at Arbeiderpartiet hadde sittet med regjeringsmakten i fire år, var det gått opp for folk flest at partiet slett ikke var den farlige, revolusjonære bevegelsen mange hadde trodd – og som partiet også til tider hadde markedsført seg som. Det var et ansvarlig parti som tok ett skritt om gangen – en prosess som er blitt beskrevet som «den langsomme revolusjonen».
Likevel var det både dype kløfter og høye murer mellom kristen-Norge og arbeiderbevegelsen – i hvert fall på topplanet. En av dem som led under dette, var gartneren og lekpredikanten Hans Lindal. Han ønsket at indremisjonsselskapet, som han var ansatt i, skulle starte et eget arbeid, rettet mot industriarbeidere. Visjonen var å komme inn på arbeidsplassene og holde bedriftsandakter. Lindal argumenterte for denne tanken både i bokform og et tidsskrift han begynte å gi ut i 1938. Da han forsto at indremisjonsselskapet ikke ville ta opp et slikt arbeid, ønsket han å starte ny organisasjon: Et forbund av kristne arbeidere.
Stiftelsesmøtet ble holdt i februar 1939 og journalist Th. Bellisøen ble valgt til formann. Han trakk seg etter bare noen måneder, og sokneprest Alf Bastiansen i Kampen kirke i Oslo overtok. Hans Lindal, som hadde brutt med indremisjonsselskapet, ble ansatt som sekretær.

Vekst og tilbakegang
Etter bare ett år hadde den nye organisasjonen etablert ti solide avdelinger rundt om i landet. Slik var situasjonen da krigen kom. Forunderlig nok kunne Norges Kristne Arbeideres Forbund fortsette sin virksomhet også under okkupasjonen, og organisasjonen vokste. I 1945 hadde man 170 avdelinger og 7000 medlemmer. Bladet, som nå fikk navnet Brorskap, hadde et opplag på 7500.
Selv om det skjedde avskallinger i etterkrigsårene, hadde forbundet et stabilt medlemstall på flere tusen. I perioden 1957-61 var ikke mindre enn åtte av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter medlemmer av forbundet, blant dem Magnhild Hagelia, den første kvinnen i Stortingets presidentskap, og presten Kolbjørn Varmann, som også ble samferdselsminister. Man hadde også flere stortingsrepresentanter som lederne i forbundet. Den Den siste var sokneprest Olav Totland, som representerte Hordaland Arbeiderparti på Stortinget fra 1967 til 1973.
På 1970-tallet dalte oppslutningen om forbundet sterkt. Det er liten tvil om at abortdebatten bidro sterkt til dette. Første gang spørsmålet om fri abort var tema i partidebatten, gikk Olav Totland sterkt ut mot et slikt forslag. Det bidro nok også til å svekke interessen for Kristne Arbeideres Forbund at det på 1970-tallet sto fram mange kristne med et radikalt politisk syn som heller engasjerte seg i SV enn i Arbeiderpartiet.

Ny rolle
På slutten av 1990-tallet ble det satt i gang en prosess der forbundet arbeidet med å finne en ny rolle for seg selv som en del av arbeiderbevegelsen. Bedriftsandaktenes tid var så definitivt forbi, og man ønsket å være en «spydspiss» inn i den politiske arbeiderbevegelsen, der man kunne være en premissleverandør for å påvirke prosesser og beslutninger i parti og bevegelse i pakt med kristne verdier.
Fra 2002 kom det fortgang i denne utviklingen, med regelmessige dialogmøter mellom arbeiderbevegelsen og representanter for kristen-Norge. Bindeleddet her har vært forbundet, som i 2004 endret navn til Kristne Arbeidere. I de senere årene har det vært regelmessige samråd med det forbundsleder Jan Rudy Kristensen kaller «det organiserte kristen-Norge» på partikontoret.
Forbundet holder fast ved sin kristne profil, men arbeider samtidig med religionsdialog, og er med i den tverreligiøse bevegelsen «International Leauge of Religious Socialists», der Maria Hevzy (kristen) og Josef Hæier (muslim) er norske representanter i styret som henholdsvis styremedlem og varamedlem.
Forbundet har også en samarbeidsavtale med Fagforbundet og god dialog også med resten av LO.

Fakta:
Kristne Arbeidere
Stiftet i februar 1939
Medlemstall: ca. 400
Organ: Magasinet Kristne Arbeidere
Opplag: 1500 – kommer ut fire ganger i året
Forbundsleder: Jan Rudy Kristensen (Arendal) – valgt i 1999


Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2014

onsdag 29. januar 2014

Bibelske guttenavn på topp



Filip var det mest populære guttenavnet i Norge i 2013. Bildet viser apostelen Filip slik han framstår på Nidarosdomens vegg.

Av Nils-Petter Enstad


De bibelske navnene befester sin posisjon i Statistisk Sentralbyrå sin oversikt over de mest brukte navnene i 2013, i hvert fall når det gjelder gutter.


Man finner fem bibelske navn blant de ti mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i fjoråret. Filip er det mest populære navnet på gutter av 2013-årgangen. Filip var en av Jesu disipler, og huskes blant annet fra beretningen i Apostlenes gjerninger som han som døpte den første hedningen som ble omvendt – en etiopisk hoffmann.
Navnene til evangelisten Lukas, apostelen Mattias og apostelen/patriarken Jakob kommer så på tredje, fjerde og femte plass. Patriarken Isak er blitt oppkalt mange nok ganger til at dette navnet går inn på en tiende plass blant de mest populære guttenavn i 2013.
Blant de mest populære jentenavnene, kommer Sara inn som det nest-mest populære jentenavnet. Sara var gift med Abraham og mor til Isak.

Publisert av KPK 29. januar 2014

mandag 9. desember 2013

Gryta og grana

Av Nils-Petter Enstad

Tradisjonen tro ble første søndag i advent i mange norske byer markert med tenning av julegrana, og med at Frelsesarmeens julegryter ble satt ut. Begge disse faste innslagene i den norske førjulsmarkeringen er en arv fra frelsesoffiseren og sosialpioneren Othilie Tonning.


Othilie Tonning levde fra 1865 til 1931. Hun var opprinnelig fra Stavanger, der hun var en profilert deltaker i samfunnsdebatten, blant annet i kampen for kvinners stemmerett. Ved å gå kledd i bukser, klippe håret kort, røyke sigar og bruke skalk og spaserstokk viste hun også sitt opprør mot det rådende kjønnstollemønsteret. Da hun i 1890 bøyde seg ved Frelsesarmeens botsbenk og ble en kristen, ble det skrevet om det i byens aviser. Året etter ble hun frelsesoffiser, og i 1898 ble hun sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid.
Sigaren, buksene, skalken og spaserstokken la hun vekk, men det korte håret beholdt hun resten av livet. Det ble et slags kjennetegn på henne.

Julegryta
I desember 1901 tok hun initiativet til å få satt ut den første julegryta på norsk jord. Ideen hadde hun fått fra USA, der den første julegryta ble satt ut i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse. Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: «Keep the kettle boiling» – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.
Denne var det Othilie Tonning flyttet over til Norge. Det var i forbindelse med valgdagen 10. desember 1901 at hun fikk tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen «Norske Intelligenssedler» beskrev slik: «..gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige». Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte «de mest befærdede steder i Kr.ania».
Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager, dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.
«Men for det meste kommer bidragene ind i smaat», kunne man lese i Krigsropets siste nummer for 1901. At mange av bidragene kommer inn «i smått», er ellers en erfaring frelsessoldatene har gjort i samtlige av de mer enn 110 år julegrytene har vært satt ut. Innsamlingen setter år for år nye rekorder. Målsettingen for 2013 er 20 millioner, som er en nøktern målsetting med tanke på at man i tidligere år har fått mer enn 26 millioner i grytene. Og har man ikke kontanter, finnes det andre løsninger, som det å legge «pantelappen» fra en flaskeautomat i gryta…

Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. Klær som barna i én familie hadde vokst fra, ville være kjærkomment i en annen. Othilie Tonning forsto betydningen av «gjenbruk» som ressurspolitisk virkemiddel mange tiår før alle andre.

De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre. Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, men musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for offentlige myndigheter. I dag er tradisjonen med julegryta og julegrana blitt én felles tradisjon i mange byer.

Solidaritet
Frelsesarmeens julegryter kan man støte på over hele verden. Også i litteraturen dukker den opp. Erik Bye forteller i sin første bok om sitt møte med frelsesoffiseren ved julegryta i Midtvesten i USA, der han jobbet som journalist. Den vesle, kvinnelige majoren var den eneste opprøreren i den søvnige byen, og den eneste som våget å sette ord på det faktum at det fantes fattige mennesker også i denne prærieidyllen. «You can quote me», sier hun bestemt.

Forfatteren Alfred Hauges barndomsopplevelse ved julegryta i Stavanger, og som han forteller om i barneboka «Stor kar», er av et litt annet slag, men med det samme, solidariske budskapet: At den som har, plikter å gi til den som ikke har. Det er denne tanken som fremdeles ligger bak når frelsessoldater og andre frivillige stiller seg opp som «grytevakter» i dagene fram til jul.

Publisert i Agderposten 9. desember 2013

torsdag 28. november 2013

Grunnspråket


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Join the Army and see the world», skal det visstnok hete. Langt på vei stemmer det om den eneste armeen denne penn har tjenestegjort i.

Høsten 1974 ble jeg som 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen beordret til Isafjördur i Island som pastor for en menighet og bestyrer for et sjømannshjem. De to årene på «Sagaøya» ble en opplevelse for livet. Mye tid til å se fjernsyn ble det ikke, men var det norsk film eller fjernsynsteater på programmet, fikk jeg med meg det. Jeg sa til meg selv at det var for å høre språket.
Nesten 40 år senere har jeg det på samme måte, men med omvendt fortegn: Er det en islandsk film eller et stykke på norsk fjernsyn, prøver jeg å få det med meg – for språkets skyld.
For islandsk er et flott språk der de fonetiske nytelsene står i kø. Om det så er navnet på det islandske kommunistpartiet, er det som et dikt i seg selv. Det er et språk der man lager nye, logiske ord i stedet for slapt å adoptere anglisismer eller fansismer. En frisør er en hårskjærer; kort og greit. Film er «raske bilder». Moderne islandsk er så nærme språket Snorre Sturlason skrev på som man kan komme. Ikke bare Snorre, men også Sigvard skald og de andre skaldene man leser om i sagaen – to ord som fremdeles gir aktiv, moderne mening på islandsk. En dikter er en skald; en fortelling er en saga.
Island har kanskje den største forfattertetthet i verden, selv om bare én nobelpris i litteratur har blitt tildelt en islending. Det var Halldór Laxness. Min eneste forberedelse før jeg flyttet til Island, var å lese hans roman «Salka Valka», der deler av handlingen er lagt til det som kan ha vært Frelsesarmeens menighet og sjømannshjem i nettopp Isafjördur.
Det er et land der den nasjonale identiteten er preget av historie og kultur. Blant landets forholdsvis korte rekke av presidenter finner man både en professor i arkeologi og en teatersjef. Da Vigdís Finnbogadóttir ble president i 1980, ble hun spurt hva Island hadde å forsvare seg med, siden landet ikke har noen hær. «Vi har vårt språk», svarte hun.
Jeg kan fremdeles framsi både mitt Fadervår og «Den lille bibel» på islandsk. Hver gang jeg gjør det, styrkes jeg i min overbevisning om at hvis vi noen gang skal snakke sammen i himmelen, blir det på dette språket.

Publisert i Klassekampen 28. november 2013