WERGELANDS LITTERÆRE GUTTESTREK

Av Nils-Petter Enstad





Året 2008 har stått i Henrik Wergelands tegn. Det er 200 år siden han ble født, og selv om han bare ble 37 år gammel, klarte han å sette politiske og kulturelle spor etter seg som rett og slett ikke lar seg fjerne.

Blant dem som har markert jubileumsåret, er Agder Teater. Der har man funnet fram et skuespill Henrik Wergeland skal ha skrevet da han var 16 år gammel. Det heter "Moses i Tønden", og er en tekst som fram til nå stort sett bare har vært kjent av litteraturforskere. Wergeland selv publiserte den aldri. Etter å ha fått innholdet i stykket referert, blant annet gjennom det materialet Agder Teater selv har utarbeidet til skolebruk i forbindelse med forestillingen, kan det ikke være tvil om at stykket har en sterkt antisemittisk tendens, og at det ukritisk formidler fordommer og stereotypier om jødene som blomstret den gang teksten ble skrevet, og som til dels lever den dag i dag.

Representanter for de jødiske miljøene i Norge har da også reagert sterkt på forestillingen, blant dem lederen for Jødisk Museum, Sissel Levin. Men mer enn på Wergelands tekst, reagerer hun på den omtalen teateret gir både stykket som sådan og oppfatningen av jødene den gang det ble skrevet.

GUTTESTREK

Stykket som sådan er det da heller ikke så mye å si om. Det er skrevet av en tenåring, og er lite mer enn en litterær guttestrek. At det ikke ble publisert mens forfatteren selv levde, tyder på at han ikke har oppfattet dette som noe betydningsfullt arbeid. Mye viktigere enn dette nesten litt pubertale arbeidet, er den innsatsen Henrik Wergeland gjorde senere i livet, ikke minst med tanke på å sikre jøder adgang til Norge. Sett i det perspektivet blir teksten i hvert fall noe mer interessant, som et uttrykk for den prosess dikteren selv gikk gjennom.
For når en 16 år gammel gutt skriver et stykke som "Moses i Tønden", skjer ikke det i et vakuum. I dette tilfellet hadde 16-åringens far vært blant eidsvollsmennene fra 1814. Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for "jødeparagrafen" i Grunnloven, men hadde også talt sterkt for den. Både paragrafen og stykket ble til i en periode av Europas historie da antisemittiske holdninger var helt "comme il faut", og omtrent ikke ble problematisert av noen. At Nicolai Wergelands 16 år gamle sønn kunne skrive en tekst som "Moses i Tønden" er derfor like gjerne et uttrykk for en intellektuell slapphet i forhold til spørsmålet, som for en bevisst antisemittisme. Det fantes ikke jøder i Norge på denne tiden. "Jøden" eksisterte bare som en fordom, ja, nærmest en fiksjon for folk flest. Da Henrik Wergeland som voksen faktisk møtte mennesker som var jøder, endret han oppfatning både av dem og av jødeparagrafen i Grunnloven. Og han tok opp kampen mot denne bestemmelsen. En av dem han klarte å overbevise, var sin far, som tok offentlig selvkritikk på det han hadde vært med om i 1814.

”JØDESAKEN”

Fra 1839 til sin død seks år senere, brukte Henrik Wergeland nesten all sin tid på "jødesaken". To ganger leverte han inn forslag til endring av Grunnloven, han skrev artikler og ga ut bøker. Best kjent er de to diktsamlingene "Jøden – elleve blomstrende torneqviste" og "Jødinden – ni blomstrende torneqviste". Noen av reaksjonene mot særlig den siste, viser hvor betent og forgiftet debatten var: Wergeland ble kritisert for at han beskrev de jødiske kvinnene som bedre mødre enn kristne kvinner! Men han ga også ut det vi i dag ville kalle ”debattbøker”, og kan kanskje med en viss rett kalles far til norsk sakprosa.

FRAMFØRING

Men på samme måte som teksten ikke ble til i noe vakuum, framføres den heller ikke i et slikt. Agder Teater setter opp "Moses i Tønden" i en tid da antisemittiske strømninger er på frammarsj mange steder i verden, og bare et par år etter at det også i Norge var en heftig kulturdebatt, utløst av en kronikk mange av oss oppfattet nettopp som antisemittisk. At man i tillegg har laget et undervisningsopplegg som "forklarer" mange av de fordommene som jøder har vært utsatt for, bare bekrefter den dårlige magefølelsen man får med tanke på at stykket har vært satt opp i vår tid, med barn og ungdom som målgruppe.

"På den tiden trodde de fleste at jøder var pengegriske og skumle fordi de ofte jobbet som pengeutlånere og forretningsfolk", heter det i Agder Teater sitt skoleopplegg om stykket, som har vært vist et par ganger i forkant av Wergelands 200-årsdag, og skal framføres igjen ved åpne forestillinger i august. Men i tillegg til å være "skummel og pengegrisk", framstilles den jødiske hovedpersonen også som en som er ute etter å forgripe seg på kristne jenter. Kjernen i stykket er nemlig at den rike jøden Moses er så betatt av den unge jenta Lene at han er villig til å betale hva som helst for å få et kyss av henne. Lene og mannen hennes, Frans, legger dermed en plan for å lure penger fra Moses uten at Lene behøver å kysse ham. Moralen er grei og enkel å forstå: Det er greit å lure en jøde, for ellers lurer jøden deg.

FOTNOTE

"Så det var kanskje ikke så rart likevel at Henrik lot de dumme og griske personene i "Moses i Tønden" være jøder, når vi tenker på hvordan det var vanlig å framstille dem på hans tid," heter det litt snusfornuftig i skoleopplegget fra Agder Teater. I det samme opplegget brukes det bare noen få linjer på det som er blitt stående som Henrik Wergelands viktigste bidrag til norsk historie, nemlig hans kamp mot religiøs og etnisk diskriminering. Det er derfor vanskelig å se Agder Teater sitt bidrag til Wergeland-jubileet som noe annet enn en avsporing i forhold til hva mannen, dikteren og aktivisten Henrik Wergeland dypest sett sto for. ”Moses i Tønden” blir aldri noe annet enn en litterær guttestrek som til nød hører hjemme i litteraturhistoriens fotnoter.

(Publisert som kronikk i Dagen-Magazinet mandag 29. september 2008)