torsdag 7. august 2008

STIKLESTADMYTEN



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

"Så skal borgerskapet til å feire Olav Digre igjen!" skal historieprofessor Edvard Bull ha sagt da man forberedte det store Stiklestad-jubileet i 1930. Slaget skal ha stått 29. juli 1030, og oppfattes av mange som en av de aller viktigste begivenheter i Norges-historien. Det har fått status som noe nær Norges fødselsøyeblikk, det være seg religiøst, kulturelt og politisk. Dette er det god grunn til å problematisere.


Bakgrunnen for slaget på Stiklestad var en rent politisk maktkamp. Kong Olav hadde i 1028 måttet flykte fra landet etter et opprør. Han hadde i lang tid møtt sterk opposisjon mot sitt harde styre. Slaget der den gamle høvdingen Erling Skjalgson ble hugget ned mens han var i ferd med å overgi seg til kongen, hadde satt enda mer fart i dette, og førte til at kongen måtte flykte til sin svoger i Sverige. Men etter to år vendte han tilbake, med ett mål for øye: Å gjenerobre makten i Norge.
Kongens viktigste politiske kampsak, kristningen av Norge, var på det tidspunktet gjennomført som politisk prosjekt. Det skjedde i 1024, gjennom vedtakene på tinget på Moster. Som politisk kamp var den saken avsluttet, og ingen ting som tyder på at disse vedtakene var truet fra noen kant. Den norrøne troen, som politisk prosjekt, hadde dødd sammen med Håkon Jarl under grisehuset på Rotmol 35 år tidligere. Faktum er at det store flertall av høvdinger i Norge var døpt i 1030. Det kampen nå gjaldt, var hvem som skulle ha den politiske makten i Norge!

Etter å ha opplevd den brutale, uforutsigbare og mistenksomme kong Olavs regime gjennom 15 år, var flertallet av norske stormenn klare på at de foretrakk å bli fjernstyrt av den danske kongen, som dessuten var mer i England enn i sitt eget rike, enn av den alle steds nærværende kong Olav. Meldingene om at han var på vei tilbake for å gjenerobre makten, fikk derfor høvdingene til å mobilisere.
Når Per Sivle skriver i sitt dikt "Tord Foleson" at "Dei stod paa Stiklestad, fylka til Strid,/den gamla og so den nya Tid,/det, som skulde veksa, mod det, som skulde siga,/
det, som skulde falla, mot det, som skulde stiga", så er dette bare delvis rett. Det som er rett, er at slaget handlet om hvor vidt et gammelt regime skulle komme tilbake, eller om et nytt skulle overta. Derimot blir det ikke bare feil, men direkte meningsløst å hevde at kampen sto om hvorvidt Norge skulle være et kristent land eller ikke. Men det er denne oppfatningen som har fått feste seg. "Slaget på Stiklestad representerer et vendepunkt i norsk historie" leser man på http://www.stiklestad.no/, og "Slaget markerer overgangen fra hedendom til kristendom" (se http://www.pilgrim.info/). Begge disse postulatene er uttrykk for det man kan kalle "Stiklestad-myten". Det er en myte som først og fremst er historisk og politisk betinget, og bare i liten grad religiøst. Men den politiske myten fikk en religiøs form. Bare kort tid etter slaget der Olav falt, oppsto det en kult rundt den døde kongen som forholdsvis raskt spredte seg utover Norden, og senere til England og deler av kontinentet. Selv i Roma og Jerusalem er det funnet spor av Olavskulten. Senter for kulten ble det vi i dag kjenner som Nidarosdomen, mens det på selve slagstedet tidlig ble bygget en trekirke. Dagens steinkirke er fra 1100-tallet.

Stiklestad kunne hatt potensial i seg til å bli et norsk "Golgata" med tanke på den betydning kongens død fikk i oppfatningen av hva som skapte det store trosskiftet i Norge for drøyt tusen år siden. Når det ikke ble slik i såkalt "katolsk tid" i Norge, hang nok dette for en stor del sammen med den sentrale plassen Nidaros fikk, både som kultsted og politisk maktsentrum. Men om ikke stedet Stiklestad ble så viktig, fikk symbolet Stiklestad stor betydning, og denne betydningen har snarere økt enn avtatt i de siste 150 årene. Bjørnson brukte den da han skrev "Ja, vi elsker" (”Olav på det landet malte/korset med sitt blod”). Per Sivles dikt må forstås i det samme perspektivet. Diktet er skrevet i 1901, i en atmosfære av økende, nasjonal selvbevissthet i Norge. Stiklestadmyten ble som en nasjonal skapelsesberetning som man varmet seg ved i nasjonale nedgangstider og i den lange perioden da Norge ble styrt av fremmede makter som Danmark og Sverige.
I middelalderen brukte Kirken Stiklestad-myten for alt hva den var verd for å erobre terreng i den politiske maktkampen mot kongen. Dette toppet seg med kroningen av guttekongen Magnus Erlingson i 1182. Den fem år gamle Magnus hadde ingen legitimitet som konge etter de gamle lovene. Dette forsøkte kirken å kompensere med å krone ham, som motytelse mot at han tok imot riket som len av Olav den Hellige. Dermed ble det etablert en situasjon der erkebiskopen var kongens overordede, en tankegang som hadde skapt århundrelange konflikter mellom pave og keiser på kontinentet.
Etter reformasjonen prøvde danskene å knuse Stiklestad-myten. Men de lyktes ikke. Og i hele unionstiden var den en av de kildene nordmenn hentet næring fra mens de ventet på at frihetens klokke skulle ringe. Stiklestad-myten ble en nasjonal grunnfortelling som både genererte nødvendig opprørs- og frihetstrang, men også grov og plump nasjonalisme, slik man eksempelvis så NS-regimet brukte den under krigen.

Har Stiklestad-myten noen funksjon i dag? Er den relevant i et moderne, pluralistisk samfunn? Den kan den være, all den tid denne pluralismen ikke kan endre på det faktum at Norge i mer enn tusen år har hatt en kultur som var preget av kristen tro og tanke. Men det er en kristendom som henter sine impulser fra Jerusalem, Roma og Wittenberg, mer enn fra Stiklestad.

Offentliggjort i Dagbladet 28. juli 2008 - fulgt opp med debatt på NRK Trøndelag samme dag og med innslag i Dagsnytt 18 samme kveld.

Ingen kommentarer: