tirsdag 28. oktober 2008

SEILERSANGEN BLE TIL I DØDENS GRENSELAND


Av Nils-Petter Enstad

På gravsteiner og i dødsannonser kan man iblant finne ordene "La ank'ret falle, jeg er i havn". De er hentet fra innledningen til det siste verset av salmen "Jeg er en seiler på livets hav", som frelsesoffiseren og poeten Henry A. Tandberg begynte å skrive på i 1907, og som fikk sin endelige form i 1909. Sangen ble skrevet under en alvorlig livskrise, og under inntrykket av en ung kvinnes sykdom og død.

Henry Albert Tandberg var bare 19 år gammel da han ble frelsesoffiser i 1889, bare ett år etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet i Norge. Som så mange av pionergenerasjonens menn og kvinner i Frelsesarmeen, fikk han tidlig store ansvar. Han startet armeens virksomhet en rekke steder, og han var bare så vidt 30 år gammel da han fikk i oppdrag å organisere Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid fra bunnen av.
I 1907 ble han syk. Nesten 20 års rovdrift på kropp og sinn krevde sin rett, og han ble lagt inn på Lysaker sanatorium. Her var den 37 år gamle frelsesoffiseren pasient i ett år, først og fremst for å hvile, men også for å få tatt knekken på det som kunne være begynnelsen til en alvorlig lungesykdom. Ved begynnelsen av århundret var tuberkulose den vanligste dødsårsaken i Norge.

Tandberg brukte månedene på sanatoriet til å skrive sanger og dikt, og det var i denne tiden han skrev de første utkastene til "Jeg er en seiler på livets hav".
På sanatoriet traff han en offiserskollega, den unge kaptein Ruth Øgrim. I løpet av de fire årene hun hadde vært frelsesoffiser hadde hun vært en nidkjær evangelist, og mange var blitt omvendt ved hennes virke. Så hadde sykdommen rammet henne, og nå visste både hun og familien at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun ville bli enda ett av tuberkulosens mange unge ofre. I sykdomstiden var Tandberg hennes sjelesørger, selv om han ble utskrevet kort etter at hun var lagt inn. En høstdag i 1909 sovnet hun stille inn, mens de siste strålene fra kveldssola lyste inn i rommet.

LYSSTRÅLEN
Noen dager senere ble hun begravd fra Templet i Pilestredet 22. Under minnesamværet kastet høstsola noen øyeblikk en lysstråle inn gjennom vinduet, slik at den falt over kisten. Oberst Johan Øgrim, Ruth Øgrims far og leder for Frelsesarmeen i Norge, lente seg mot Tandberg: - Ser De lysstrålen? hvisket han.
Under inntrykkene fra den unge frelsesoffiserens sykdom, død og siste ferd fant "seilersangen" sin endelige form.
Til tross for at den beskriver livet som en sjøreise, er det lyset og sollyset som er den bærende metaforen i de fleste av de seks versene i salmen. Vendinger som "jeg stevner fram mot de lyse strande....der evig sol og sommer er" (vers 1), "..og havet smiler og solen skinner..." (vers 2), "...jeg ser i solglans et annet hav..." (vers 5) og "evighetens lyse land" (vers 6) vitner alle om det sterke inntrykket "lysopplevelsene" hadde gjort på lyrikerens følsomme sanseapparat.

MELODIEN
Da Tandbergs venn, musikeren og frelsesoffiseren Klaus Østby, fikk se teksten til "Jeg er en seiler på livets hav", satte han seg straks ned for å lage en melodi til den. Han slet lenge før han var fornøyd, og har selv fortalt at han skrev - og forkastet - mellom 12 og 15 melodier før han fant den rette melodien til denne teksten. Det er den melodien som fremdeles brukes.
Tandbergs tekst og Østbys melodi grep mange, og sangen ble raskt oversatt til de andre nordiske språk.
Da salmebokkomiteen skulle revidere Landstads salmebok på 1920-tallet, kom den med i det som ble Landstads Reviderte Salmebok. Den ble plassert blant salmene for sjømannsmisjonen, men brukes også mye i begravelser. Det var første gang en tekst, skrevet av en frelsesoffiser, ble med i Den norske kirkes salmebok.
Mange av de sjøfolkene som møtte salmen på sjømannskirker rundt i verden, mente teksten måtte være skrevet av en som selv hadde vært sjømann. Men Tandberg selv skal ha svart med et lite smil at han hadde bare hadde til sjøs én dag i sitt liv, og det hadde vært nok for ham.

"SKRIV HJEM TIL MOR"
I mange år hang også en annen tekst av Tandberg oppslått i sjømannskirker og norske utestasjoner. Det var diktet "Skriv hjem til mor, husk hva du lovte den gang du fór". Diktet skrev han mens han var leder for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, og hadde hatt besøk av mange mødre og andre slektninger som lette etter sønner og brødre som ikke hadde gitt lyd fra seg på mange år. Diktet ble trykket opp i 50.000 eksemplarer, og ble sendt til nær sagt alle de steder man kunne tenke seg at norske sjøfolk kunne komme til å dukke opp. Det fortelles også at mang en sjømann tok kontakt med familien i Norge etter å ha lest diktet. I våre dager vil nok de fleste mene at dette diktet ikke er blant de aller beste Tandberg har skrevet. Det balanserer farlig nær det søtladne og sentimentale med sine strofer om at mens
"....andre kan hvile i søvnens fred,
ligger en moder på leiet og greter,
det er for sønnen hun våker og beder,
han som har glemt sin stakkars mor,
glemt hva han lovet den gang han fór".

I DØDENS KJØLVANN
Det er blitt fortalt mange gripende historier om hva "seilersangen" har betydd i ulike livssituasjoner. Den sterkeste opplevelsen hadde likevel den norske skipskapteinen Alf Malmberg under krigen. Noen hundre sjømil nordvest for Irland ble skipet hans torpedert og senket 22. desember 1941. Halvparten av den 36 mann store besetningen gikk ned med skipet, mens resten klarte å komme seg ombord i livbåten. Flere av dem var blitt såret, og i løpet av det første halvannet døgnet døde fire av de besetningsmedlemmene som hadde klart å komme ombord i livbåten.
Også den 17 år gamle jungmannen Kjell var blitt såret, og kapteinen hadde liten tro på at han ville overleve. Han hadde feber, og lå for det meste i en døs. Klokka tre på julaftens ettermiddag slo han øynene opp og ba kapteinen synge for seg.
- Hva vil du jeg skal synge for deg? spurte Malmberg.
- Jeg er en seiler på livets hav, svarte Kjell.
Til tross for mange års fartstid som sjømann, kjente Malmberg verken teksten eller melodien til denne sangen. Likevel åpnet han munnen og begynte å synge. Ord fulgte ord, linje fulgte linje og vers fulgte vers. Selv fortalte Malmberg at det var som om noen holdt en bok foran ham med både tekst og melodi, eller som om de ble rullet opp som en film for ham. Og mens kapteinen sang de seks versene av en sang han ikke kunne, døde den 17 år gamle jungmannen med et fredfullt smil rundt munnen.
Etter krigen møtte Malmberg Kjells mor. Før han fikk fortalt om guttens siste minutter, fortalte hun at hun i dagene rundt jul i 1941 hadde kjent seg så urolig for gutten sin, og forsto at han var i stor fare. Om ettermiddagen julaften hadde hun funnet fram gitaren sin og sunget en sang hun visste Kjell var glad i. Da hun hadde sunget ferdig, kjente hun en inderlig ro. - Da forsto jeg at Kjell var død, men jeg visste også at han hadde det godt, sa hun.
Malmberg forteller at selv om han visste svaret, spurte han likevel hvilken sang hun hadde sunget.
- Det var "Jeg er en seiler på livets hav", sa hun. - Kjell elsket den sangen helt fra han var en liten gutt.

Ingen kommentarer: