Av Nils-Petter Enstad
(Tekst og foto)
(Tekst og foto)
Det norske kristenfolkets jødehat var det som smertet Henrik Wergeland mest da han tok opp sin kamp for å få endret den "jødeparagrafen" som var blitt vedtatt på Eidsvoll i 1814. Da paragrafen omsider ble fjernet, hadde Wergeland vært død i seks år.
Henrik Wergeland følte at han hadde et helt spesielt forhold til Grunnloven. Hans far, presten Nicolai Wergeland, hadde vært blant Eidsvollsmennene i 1814, og i 1817 ble han sogneprest i Eidsvoll. Henrik var stolt av farens rolle i 1814, og omtalte seg selv som "Grunnlovens storebror". Men han ble tidlig kritisk til bestemmelsene i grunnlovens paragraf to, som for det første slo fast at "Den Evangelisk-Lutherske Bekiendelse forbliver Statens offentlige Religion", og for det andre at jøder fremdeles skulle være utelukket fra riket. Også forbundet mot munkeordener var han kritisk til, men det var "jødeparagrafen" som ble hans kampsak.
Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er et lite, historisk paradoks. Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han selv hadde tatt feil.
12 års kamp
Det var i 1839 Henrik Wergeland første gang leverte et forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Forslaget ble ikke behandlet før i 1842, og i disse tre årene skrev Wergeland en lang rekke artikler og bøker der han argumenterte for forslaget. Han brukte både religionsfrihet og næringsutvikling som argument, og ikke minst gikk han til felts mot religiøs intoleranse. Dette var Grunnlovens mørke side, skrev han, til tross for at religionsfrihet var noe som var i grunnlovens ånd. Dette var en kristen plikt, slo han fast.
Kort før stortingsbehandlingen ga han ut diktsamlingen "Jøden – Ni blomstrende Tornequiste", som rommer noe av det ypperste han skrev.
Manglet 11 stemmer
Wergelands forslag manglet 11 stemmer på å bli vedtatt da Stortinget stemte over det 9. september 1842. Det fikk flertall, men ikke det nødvendige to tredjedels flertall. Wergeland fulgte hele debatten fra stortingsgalleriet. Det var mange sterke følelser. Stortingspresident Sørensen ble så grepet under sitt innlegg for Wergelands forslag at han måtte ta en pause. Wergeland selv satt på galleriet og gråt da presidenten talte.
Gråt gjorde han også under flere av presterepresentantenes innlegg, men det var over deres kulde og hjerteløshet.
Han skrev:
Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
honningfulde,
Nok for hele Verdens Nød (....)
Iis de ere,
Klumper Sne,
Stene, i hvis Rivter sprukne
boer så fæl en Mørkets Vrimmel....
Nytt forslag
Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland et nytt, som ble levert omgående. Det skulle behandles i 1845. I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen "Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste". Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han. I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!
Wergeland var svært aktiv i tida fram til forslaget skulle behandles, og drev en intens lobbyvirksomhet. Men heller ikke denne gang fikk forslaget kvalifisert flertall.
Da meldingen om dette nådde Wergeland, lå han på dødsleiet. Natt til 12. juli døde han, 37 år gammel.
Først i 1851 ble jødeparagrafen tatt ut av grunnloven. De måtte derfor få spesiell tillatelse til å komme inn i landet, de som reiste minnesmerket som fremdeles står på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Der står det: "Takknemmelige jøder udenfor norriges grænser reiste ham dette minde".
(Publisert av Kristelig Pressekontor 3. mars 2008)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar