Grunnspråket

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Join the Army and see the world», skal det visstnok hete. Langt på vei stemmer det om den eneste armeen denne penn har tjenestegjort i.

Høsten 1974 ble jeg som 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen beordret til Isafjördur i Island som pastor for en menighet og bestyrer for et sjømannshjem. De to årene på «Sagaøya» ble en opplevelse for livet. Mye tid til å se fjernsyn ble det ikke, men var det norsk film eller fjernsynsteater på programmet, fikk jeg med meg det. Jeg sa til meg selv at det var for å høre språket.
Nesten 40 år senere har jeg det på samme måte, men med omvendt fortegn: Er det en islandsk film eller et stykke på norsk fjernsyn, prøver jeg å få det med meg – for språkets skyld.
For islandsk er et flott språk der de fonetiske nytelsene står i kø. Om det så er navnet på det islandske kommunistpartiet, er det som et dikt i seg selv. Det er et språk der man lager nye, logiske ord i stedet for slapt å adoptere anglisismer eller fansismer. En frisør er en hårskjærer; kort og greit. Film er «raske bilder». Moderne islandsk er så nærme språket Snorre Sturlason skrev på som man kan komme. Ikke bare Snorre, men også Sigvard skald og de andre skaldene man leser om i sagaen – to ord som fremdeles gir aktiv, moderne mening på islandsk. En dikter er en skald; en fortelling er en saga.
Island har kanskje den største forfattertetthet i verden, selv om bare én nobelpris i litteratur har blitt tildelt en islending. Det var Halldór Laxness. Min eneste forberedelse før jeg flyttet til Island, var å lese hans roman «Salka Valka», der deler av handlingen er lagt til det som kan ha vært Frelsesarmeens menighet og sjømannshjem i nettopp Isafjördur.
Det er et land der den nasjonale identiteten er preget av historie og kultur. Blant landets forholdsvis korte rekke av presidenter finner man både en professor i arkeologi og en teatersjef. Da Vigdís Finnbogadóttir ble president i 1980, ble hun spurt hva Island hadde å forsvare seg med, siden landet ikke har noen hær. «Vi har vårt språk», svarte hun.
Jeg kan fremdeles framsi både mitt Fadervår og «Den lille bibel» på islandsk. Hver gang jeg gjør det, styrkes jeg i min overbevisning om at hvis vi noen gang skal snakke sammen i himmelen, blir det på dette språket.

Publisert i Klassekampen 28. november 2013