Bibelske guttenavn på topp

Filip var det mest populære guttenavnet i Norge i 2013. Bildet viser apostelen Filip slik han framstår på Nidarosdomens vegg.

Av Nils-Petter Enstad


De bibelske navnene befester sin posisjon i Statistisk Sentralbyrå sin oversikt over de mest brukte navnene i 2013, i hvert fall når det gjelder gutter.

Man finner fem bibelske navn blant de ti mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i fjoråret. Filip er det mest populære navnet på gutter av 2013-årgangen. Filip var en av Jesu disipler, og huskes blant annet fra beretningen i Apostlenes gjerninger som han som døpte den første hedningen som ble omvendt – en etiopisk hoffmann.
Navnene til evangelisten Lukas, apostelen Mattias og apostelen/patriarken Jakob kommer så på tredje, fjerde og femte plass. Patriarken Isak er blitt oppkalt mange nok ganger til at dette navnet går inn på en tiende plass blant de mest populære guttenavn i 2013.
Blant de mest populære jentenavnene, kommer Sara inn som det nest-mest populære jentenavnet. Sara var gift med Abraham og mor til Isak.

Publisert av KPK 29. januar 2014

Gryta og grana

Av Nils-Petter Enstad

Tradisjonen tro ble første søndag i advent i mange norske byer markert med tenning av julegrana, og med at Frelsesarmeens julegryter ble satt ut. Begge disse faste innslagene i den norske førjulsmarkeringen er en arv fra frelsesoffiseren og sosialpioneren Othilie Tonning.

Othilie Tonning levde fra 1865 til 1931. Hun var opprinnelig fra Stavanger, der hun var en profilert deltaker i samfunnsdebatten, blant annet i kampen for kvinners stemmerett. Ved å gå kledd i bukser, klippe håret kort, røyke sigar og bruke skalk og spaserstokk viste hun også sitt opprør mot det rådende kjønnstollemønsteret. Da hun i 1890 bøyde seg ved Frelsesarmeens botsbenk og ble en kristen, ble det skrevet om det i byens aviser. Året etter ble hun frelsesoffiser, og i 1898 ble hun sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid.
Sigaren, buksene, skalken og spaserstokken la hun vekk, men det korte håret beholdt hun resten av livet. Det ble et slags kjennetegn på henne.

Julegryta
I desember 1901 tok hun initiativet til å få satt ut den første julegryta på norsk jord. Ideen hadde hun fått fra USA, der den første julegryta ble satt ut i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse. Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: «Keep the kettle boiling» – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.
Denne var det Othilie Tonning flyttet over til Norge. Det var i forbindelse med valgdagen 10. desember 1901 at hun fikk tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen «Norske Intelligenssedler» beskrev slik: «..gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige». Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte «de mest befærdede steder i Kr.ania».
Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager, dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.
«Men for det meste kommer bidragene ind i smaat», kunne man lese i Krigsropets siste nummer for 1901. At mange av bidragene kommer inn «i smått», er ellers en erfaring frelsessoldatene har gjort i samtlige av de mer enn 110 år julegrytene har vært satt ut. Innsamlingen setter år for år nye rekorder. Målsettingen for 2013 er 20 millioner, som er en nøktern målsetting med tanke på at man i tidligere år har fått mer enn 26 millioner i grytene. Og har man ikke kontanter, finnes det andre løsninger, som det å legge «pantelappen» fra en flaskeautomat i gryta…

Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. Klær som barna i én familie hadde vokst fra, ville være kjærkomment i en annen. Othilie Tonning forsto betydningen av «gjenbruk» som ressurspolitisk virkemiddel mange tiår før alle andre.

De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre. Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, men musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for offentlige myndigheter. I dag er tradisjonen med julegryta og julegrana blitt én felles tradisjon i mange byer.

Solidaritet
Frelsesarmeens julegryter kan man støte på over hele verden. Også i litteraturen dukker den opp. Erik Bye forteller i sin første bok om sitt møte med frelsesoffiseren ved julegryta i Midtvesten i USA, der han jobbet som journalist. Den vesle, kvinnelige majoren var den eneste opprøreren i den søvnige byen, og den eneste som våget å sette ord på det faktum at det fantes fattige mennesker også i denne prærieidyllen. «You can quote me», sier hun bestemt.

Forfatteren Alfred Hauges barndomsopplevelse ved julegryta i Stavanger, og som han forteller om i barneboka «Stor kar», er av et litt annet slag, men med det samme, solidariske budskapet: At den som har, plikter å gi til den som ikke har. Det er denne tanken som fremdeles ligger bak når frelsessoldater og andre frivillige stiller seg opp som «grytevakter» i dagene fram til jul.

Publisert i Agderposten 9. desember 2013

Grunnspråket

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Join the Army and see the world», skal det visstnok hete. Langt på vei stemmer det om den eneste armeen denne penn har tjenestegjort i.

Høsten 1974 ble jeg som 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen beordret til Isafjördur i Island som pastor for en menighet og bestyrer for et sjømannshjem. De to årene på «Sagaøya» ble en opplevelse for livet. Mye tid til å se fjernsyn ble det ikke, men var det norsk film eller fjernsynsteater på programmet, fikk jeg med meg det. Jeg sa til meg selv at det var for å høre språket.
Nesten 40 år senere har jeg det på samme måte, men med omvendt fortegn: Er det en islandsk film eller et stykke på norsk fjernsyn, prøver jeg å få det med meg – for språkets skyld.
For islandsk er et flott språk der de fonetiske nytelsene står i kø. Om det så er navnet på det islandske kommunistpartiet, er det som et dikt i seg selv. Det er et språk der man lager nye, logiske ord i stedet for slapt å adoptere anglisismer eller fansismer. En frisør er en hårskjærer; kort og greit. Film er «raske bilder». Moderne islandsk er så nærme språket Snorre Sturlason skrev på som man kan komme. Ikke bare Snorre, men også Sigvard skald og de andre skaldene man leser om i sagaen – to ord som fremdeles gir aktiv, moderne mening på islandsk. En dikter er en skald; en fortelling er en saga.
Island har kanskje den største forfattertetthet i verden, selv om bare én nobelpris i litteratur har blitt tildelt en islending. Det var Halldór Laxness. Min eneste forberedelse før jeg flyttet til Island, var å lese hans roman «Salka Valka», der deler av handlingen er lagt til det som kan ha vært Frelsesarmeens menighet og sjømannshjem i nettopp Isafjördur.
Det er et land der den nasjonale identiteten er preget av historie og kultur. Blant landets forholdsvis korte rekke av presidenter finner man både en professor i arkeologi og en teatersjef. Da Vigdís Finnbogadóttir ble president i 1980, ble hun spurt hva Island hadde å forsvare seg med, siden landet ikke har noen hær. «Vi har vårt språk», svarte hun.
Jeg kan fremdeles framsi både mitt Fadervår og «Den lille bibel» på islandsk. Hver gang jeg gjør det, styrkes jeg i min overbevisning om at hvis vi noen gang skal snakke sammen i himmelen, blir det på dette språket.

Publisert i Klassekampen 28. november 2013

Diktning og dokumentar

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ole Bjørn Rognen har en interessant artikkel i Vårt Land 22. november om forholdet mellom dikting, dokumentasjon og plagiat i en bok som kom for snart 30 år siden. Eksemplet er interessant og debatten er viktig, ikke minst som bidrag til det som bør være en enda større debatt: Hva gjør en forfatter og/eller journalist som vet med seg selv at her sitter man med et spennende stoff som i hvert fall fortjener en artikkel; kanskje også ei bok.

Harald Stene Dehlin, som skrev boka Rognen tar for seg, valgte samme løsning som også andre har gjort: Han skrev i en hybridsjanger som dels er blitt kalt «halvdokumentarisk», del «dokumentar-roman». Det tror jeg de fleste forstår når de leser boka.
Jeg leste boka da den kom ut og intervjuet også forfatteren i nærradiostasjonen «Radio Sentrum» i Oslo, der jeg den gang var nyhetsredaktør. Verken journalist eller intervjuobjekt problematiserte i noen særlig grad kildesituasjonen. I stedet fokuserte vi på fortellingen som sådan.
Det Rognen skriver om Stene Dehlins kreative bruk av kilder og eksisterende litteratur, er nytt for meg. Men så leste jeg heller aldri boka som noe annet enn en forholdsvis velskrevet fortelling om to misjonspionerer. Når forfatteren i boka – riktignok bare i en bisetning – skriver om Sophie Reuters glede over den erotiske siden ved ekteskapet med sin misjonærkollega, forstår alle at dette finnes det verken dokumentasjon eller kilder på. Det måtte da være det ene barnet som ble født i dette ekteskapet.
Dersom boka har vært brukt som kilde og referanse i mer vitenskapelige framstillinger, er det ille, men enn så lenge sitter jeg med en følelse av at Rognen, som amanuensis i journalistikk, her kommer i skade for å måle melk med metermål (denne metaforen er for øvrig et plagiat; jeg har stjålet den fra Odd Eidem). Jeg tror det er forholdsvis mye misjonslitteratur som er blitt til i den hybridsjangeren som også Stene Dehlin valgte for sin bok. De som skrev dem, hadde ikke vitenskapelige ambisjoner, de ville formidle en fortelling fra misjonsmarken, og der hvor arkene var i blankeste laget, lånte de noen fargestifter fra andre.

Publisert som debattinnlegg i Vårt Land 27. november 2013

Fra Island til Norge med omsorg

Av Nils-Petter Enstad

Tirsdag 22. oktober er det 150 år siden den islandske kvinnesaksaktivisten og sosialreformatoren Ólafia Jóhannsdóttir ble født. Sin viktigste innsats gjorde hun blant prostituerte og rusmisbrukere i Kristiania.

Hun var prestedatter, men vokste opp hos sin tante i Reykjavík. Tanten var leder for kvinnesaksforeningen i Island, og en onkel av henne var alltingspresident. Det politiske og samfunnsmessige engasjementet hos disse slektningene preget henne hele livet.
Hun tok lærerutdannelse, etter som den første kvinne i Island å ha tatt studenteksamen. Hun drømte om å starte en folkehøyskole i Island, og i 1892 reiste hun til Danmark for å studere dette skoleslaget. Her ble hun grepet av Grundtvigs ideer om å være «menneske først, kristen så». Tanken hennes var å studere videre i England, men under en «mellomlanding» i Kristiania ble hun grepet av avholdssaken, og meldte seg inn i den verdensomspennende, kristne avholdsbevegelsen for kvinner, «Det hvite bånd».
Hun ble også engasjert i arbeidet for å få et eget universitet i Island, og da hun var kommet tilbake til hjemlandet, agiterte hun sterkt for dette. Hun tok også med seg ideen om en kristen avholdsbevegelse for kvinner til Island, og grunnla en islandsk gren av denne.

Til Norge igjen
I 1900 besøkte hun Norge igjen, og i 1903 flyttet hun hit. Fra da av ble Norge hennes andre hjemland. Hun bodde først i Trøndelag, hvor hun ble syk og var gjennom en åndelig krise. Da hun ble frisk nok, reiste hun til Kristiania fast bestemt på å gjøre en innsats for de aller dårligst stilte i samfunnet. Hun fikk seg en liten leilighet på Grønland og drev oppsøkende virksomhet blant prostituerte og rusmisbrukere. Hun hjalp dem på mange ulike måter, blant annet ved å la dem overnatte hjemme hos seg selv. Hun engasjerte seg sterkt i kampen mot kjønnssykdommer, først og fremst syfilis, som var svært utbredt blant hovedstadens prostituerte.
I 1912 fikk hun og hennes to medarbeidere, sykepleierne Marie Bagger og Louise Salvesen, kjøpt en bygård og startet et herberge for unge kvinner. Fram til da hadde de tre kvinnene bodd og arbeidet i et nokså nedslitt hus i Smalgangen 4. Ólafia ble bestyrer for hjemmet, men på grunn av svak helse trakk hun seg fra bestyrerstillingen allerede i 1915.

Artikler og foredrag
I 1916 kom boka «De ulykkeligste», som for ettertiden er blitt stående som et slags testamente fra henne. Arbeidet hennes fra nå av besto hovedsakelig i å holde foredrag og skrive brev og artikler. I et av foredragene sa hun det slik: «Det er meget kan gjøres med penger, men, det største gjøres uten penger. Det ulykkelige mennesker trenger aller mest, er et annet menneske. Man trenger ikke være så forsiktig og taktfull overfor en dronning som overfor en gatepike.»
Ólafias engasjement var tuftet på en dyp kristen overbevisning som hun utviklet gjennom mange år. Etter hennes død, ble det sagt om henne: «Hun så lys hvor andre kun så mørke, hun hadde håp der andre kun så håpløshet, hun så en dyrekjøpt, elskelig og udødelig sjel der andre bare så synd, skam og vanære».
Hun var høyt elsket av dem hun arbeidet blant, og dypt respektert av samfunnet rundt seg. Blant de prostituerte gikk hun bare under navnet «Island». Hun døde 24. februar 1924, knapt 60 år gammel. Da meldingen om hennes død ble kjent i hjemlandet, sørget den islandske regjeringen for å få bragt kisten hjem, og hun ble gravlagt på statens bekostning. Da fangene i kvinnefengslet i Oslo hørte dette, laget de et blomsterbed i fengselsgården som skulle være Ólafias minnegrav i Norge. Denne ble stelt og holdt ved like til fengslet ble nedlagt og revet på 1930-tallet. I 1930 ble det også avduket en byste over henne ved Vaterland Bro i Oslo, utført av den islandske kunstneren Kristinn Petursson. Bysten ble i 2004 plassert i Vaterlandsparken.
Navnet hennes lever videre i gatenavnet Olafiagangen på Grønland i Oslo og i Olafiaklinikken, som er Oslo kommunes senter for rådgivning, undersøkelse og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner og hiv.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor - bildet viser bysten på Vaterland i Oslo (Foto: Nils-Petter Enstad)

Østfold KrF: EN UBRUTT TRADISJON

Av Nils-Petter Enstad

Etter årets stortingsvalg, er Østfold fremdeles det eneste østlandsfylket som har en ubrutt tradisjon med KrF-representasjon på Løvebakken siden 1945. De til sammen fem stortingsrepresentantene som vært valgt, har alle hatt forholdsvis lange perioder som representanter. KrF-representasjonen fra Østfold har dermed vært preget av kontinuitet og stabilitet.

Navnet «Kristelig Folkeparti» er eldre i Østfold enn ellers i landet. Allerede i 1913 ble navnet brukt på en liste ved kommunevalget i Sarpsborg. Listen fikk valgt inn seks representanter, og stilte ved flere kommunevalg etter hverandre. I 1939 gjenoppsto partinavnet lokalt ved at den kommunestyregruppa som var valgt inn på «Kristen- og Avholdsfolkets liste» tok navnet «Sarpsborg Kristelig Folkeparti». Da var det gått seks år siden man i Hordaland hadde stilt opp «Kristeleg Folkeparti» med bibelskolerektor Nils Lavik på topp. Han kom inn i 1933, og ved valget i 1936 fikk lista enda en representant i Hans Svarstad. I disse årene ble det dannet lokallag av det nye partiet flere steder på østlandet.

Asbjørn Solberg
Østfold Kristelig Folkeparti ble ikke dannet før sensommeren 1945. Ved stortingsvalget i desember samme år var Østfold ett av de 11 fylkene som stilte lister fra KrF, og partiets førstekandidat, bonden Asbjørn Solberg fra Degernes, ble valgt inn som en av partiets åtte representanter. Han hadde da i noen måneder vært ordfører i Degernes kommune. Solberg var en godt voksen mann på 52 år da han ble valgt inn på Stortinget. Under krigen hadde han vært sentral i det lokale motstandsarbeidet. Han møtte på Stortinget fram til 1961, og døde i 1977.

Lars Korvald
Også den neste KrF-representanten fra Østfold kom fra landbruksnæringen: Lars Korvald, opprinnelig fra Nedre Eiker, var rektor på Tomb Landbruksskole da han lot seg overtale til å stille som KrFs førstekandidat. Fram til da hadde han ikke engasjert seg nevneverdig i politikk, og hadde etter eget utsagn heller ikke vært interessert i politikk. Han hadde konsentrert seg om 4H-arbeid, indremisjonen og jobben på Tomb. Det som skal ha gjort ham til politisk aktiv, var en utfordring fra programkomiteen i Østfold KrF om å skrive noe om landbrukspolitikk til partiets valgkampbrosjyre. Det fortelles at allerede etter Korvalds første innlegg i Stortinget, skal Venstre-høvdingen Bernt Røiseland ha lent seg mot sin sidekamerat og hvisket: - Han der skal me få høyra meir te…
I 1965 ble han partileder og parlamentarisk leder, og i 1972 ble han statsminister i den første sentrumsregjeringen i Norge. Korvald var partileder i to omganger, og satt på Stortinget til 1981. Deretter ble han fylkesmann i Østfold. Han døde i 2006, kort etter at han hadde fylt 90 år.
Lars Korvald er en av tre statsministre i Norge som har kommet fra Østfold. De andre to var Peder Kolstad fra Bondepartiet (1931-32) og Oscar Torp fra Arbeiderpartiet (1951-55). Da Korvalds regjering tiltrådte etter folkeavstemningen om EF i 1972, skal en annen tidligere statsminister, John Lyng, ha kommentert: - Den regjeringen får en bedre statsminister enn den fortjener…

Odd Holøs
Rakstingen Odd Holøs er den som har hatt den korteste fartstida som «fast» KrF-representant fra Østfold, med de to periodene 1981-85 og 1985-89. Dessuten møtte han fast mens Lars Korvald var statsminister. Han var første vara for Korvald gjennom hele hans stortingstid, og møtte fra tid til annen også i disse årene.
I det sivile liv var Odd Holøs sosialsjef i Rakkestad kommune, og som stortingsrepresentant møtte han i det som den gang het sosialkomiteen. I den siste perioden var han nestleder i komiteen. Da Kjell Bondevik var sosialminister i Lyng-regjeringen i 1963, var Odd Holøs hans statssekretær. Odd Holøs døde i 2001, 79 år gammel.

Odd Holten
I 1989 var det duket for en ny «odd fellow» på østfoldbenken; denne gang med etternavnet Holten og adresse Fredrikstad. Den diakonutdannede Odd Holten hadde mange års yrkesliv i Blå Kors bak seg da han i 1985 ble generalsekretær i KrF. Det var fra denne stillingen han ble nominert til Stortinget og valgt inn. I de neste 16 årene var han en meget synlig og tydelig Østfold-representant, i to perioder som partiets finanspolitiske talsmann, en som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen og den siste som medlem av samferdselskomiteen.
Odd Holten var den som mer enn noen andre bidro til at Evangeliesenterets arbeid fikk plass på statsbudsjettet, og bidro dermed til at dette arbeidet fikk vokse sterkt. Da den fjerde stortingsperioden var over i 2005, følte Odd Holten, i en alder av 65 år, at tida var inne for et generasjonsskifte på Østfold-benken.

Line Henriette Holten Hjemdal
Det har nok skjedd før at barn av stortingsrepresentanter har inntatt foreldrenes plass, men ikke at de har vekslet stafettpinnen direkte. Det skjedde imidlertid da Odd Holtens datter, Line Henriette Holten Hjemdal, ble valgt inn i 2005. Den 36 år gamle teologen og småbarnsmoren kom da fra en stilling som rådgiver i stortingsgruppa. Tidligere hadde hun vært politisk rådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet, og i Arbeids- og sosialdepartementet. Hun hadde også vært generalsekretær i KrFU og bystyremedlem i Askim.
Mange vil huske at det var en viss dramatikk rundt nominasjonen av henne, blant annet fordi krefter utenfor fylket ønsket at Østfold skulle nominere partileder Dagfinn Høybråten som sin førstekandidat. Men fylkespartiets egne organer var klare nok: De ville ha Line, og hun berget mandatet både i 2005, 2009 og 2013.
En ubrutt tradisjon kunne dermed føres videre.

Publisert i Dagen onsdag 18. september 2013

REGJERINGERS LEVETID

Når Jens Stoltenberg etter årets valg går av som statsminister, kan han notere seg for en bragd: Han er den statsminister som har sittet nest lengst sammenhengende i stillingen siden 1945.

Bare Einar Gerhardsen har sittet noe lenger sammenhengende, i og med at hans tredje regjering satt fra januar 1955 til august 1963, da den ble felt i Stortinget. Johan Nygaardsvold satt i drøyt ti år som statsminister, fra 1935 til 1945. Men fem av disse årene var han og regjeringen i eksil i London.
Også Gro Harlem Brundtland var statsminister i mer enn ti år, men disse årene fordelte seg på tre regjeringer.
De 31 som har statsministrer i Norge, har regjert i perioder som har vart fra noen uker til forholdsvis mange år. De to korteste periodene sto henholdsvis Christoffer Hornsrud (Ap) og John Lyng (H) for, med henholdsvis 18 og 28 dager. I tillegg har seks statsministre sittet mindre enn ett år. Seks statsministre har sittet mellom ett og tre år, og ytterligere seks mellom tre og fem år. De siste 11 har sittet fra fem år og oppover. Men for flere av dem har disse regjeringsårene fordelt seg på flere perioder.
Da Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av i 2005, var det første gang siden 1989 at en regjering satt en hel periode.

Nils-Petter Enstad