Grunnspråket

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Join the Army and see the world», skal det visstnok hete. Langt på vei stemmer det om den eneste armeen denne penn har tjenestegjort i.

Høsten 1974 ble jeg som 21 år gammel løytnant i Frelsesarmeen beordret til Isafjördur i Island som pastor for en menighet og bestyrer for et sjømannshjem. De to årene på «Sagaøya» ble en opplevelse for livet. Mye tid til å se fjernsyn ble det ikke, men var det norsk film eller fjernsynsteater på programmet, fikk jeg med meg det. Jeg sa til meg selv at det var for å høre språket.
Nesten 40 år senere har jeg det på samme måte, men med omvendt fortegn: Er det en islandsk film eller et stykke på norsk fjernsyn, prøver jeg å få det med meg – for språkets skyld.
For islandsk er et flott språk der de fonetiske nytelsene står i kø. Om det så er navnet på det islandske kommunistpartiet, er det som et dikt i seg selv. Det er et språk der man lager nye, logiske ord i stedet for slapt å adoptere anglisismer eller fansismer. En frisør er en hårskjærer; kort og greit. Film er «raske bilder». Moderne islandsk er så nærme språket Snorre Sturlason skrev på som man kan komme. Ikke bare Snorre, men også Sigvard skald og de andre skaldene man leser om i sagaen – to ord som fremdeles gir aktiv, moderne mening på islandsk. En dikter er en skald; en fortelling er en saga.
Island har kanskje den største forfattertetthet i verden, selv om bare én nobelpris i litteratur har blitt tildelt en islending. Det var Halldór Laxness. Min eneste forberedelse før jeg flyttet til Island, var å lese hans roman «Salka Valka», der deler av handlingen er lagt til det som kan ha vært Frelsesarmeens menighet og sjømannshjem i nettopp Isafjördur.
Det er et land der den nasjonale identiteten er preget av historie og kultur. Blant landets forholdsvis korte rekke av presidenter finner man både en professor i arkeologi og en teatersjef. Da Vigdís Finnbogadóttir ble president i 1980, ble hun spurt hva Island hadde å forsvare seg med, siden landet ikke har noen hær. «Vi har vårt språk», svarte hun.
Jeg kan fremdeles framsi både mitt Fadervår og «Den lille bibel» på islandsk. Hver gang jeg gjør det, styrkes jeg i min overbevisning om at hvis vi noen gang skal snakke sammen i himmelen, blir det på dette språket.

Publisert i Klassekampen 28. november 2013

Diktning og dokumentar

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ole Bjørn Rognen har en interessant artikkel i Vårt Land 22. november om forholdet mellom dikting, dokumentasjon og plagiat i en bok som kom for snart 30 år siden. Eksemplet er interessant og debatten er viktig, ikke minst som bidrag til det som bør være en enda større debatt: Hva gjør en forfatter og/eller journalist som vet med seg selv at her sitter man med et spennende stoff som i hvert fall fortjener en artikkel; kanskje også ei bok.

Harald Stene Dehlin, som skrev boka Rognen tar for seg, valgte samme løsning som også andre har gjort: Han skrev i en hybridsjanger som dels er blitt kalt «halvdokumentarisk», del «dokumentar-roman». Det tror jeg de fleste forstår når de leser boka.
Jeg leste boka da den kom ut og intervjuet også forfatteren i nærradiostasjonen «Radio Sentrum» i Oslo, der jeg den gang var nyhetsredaktør. Verken journalist eller intervjuobjekt problematiserte i noen særlig grad kildesituasjonen. I stedet fokuserte vi på fortellingen som sådan.
Det Rognen skriver om Stene Dehlins kreative bruk av kilder og eksisterende litteratur, er nytt for meg. Men så leste jeg heller aldri boka som noe annet enn en forholdsvis velskrevet fortelling om to misjonspionerer. Når forfatteren i boka – riktignok bare i en bisetning – skriver om Sophie Reuters glede over den erotiske siden ved ekteskapet med sin misjonærkollega, forstår alle at dette finnes det verken dokumentasjon eller kilder på. Det måtte da være det ene barnet som ble født i dette ekteskapet.
Dersom boka har vært brukt som kilde og referanse i mer vitenskapelige framstillinger, er det ille, men enn så lenge sitter jeg med en følelse av at Rognen, som amanuensis i journalistikk, her kommer i skade for å måle melk med metermål (denne metaforen er for øvrig et plagiat; jeg har stjålet den fra Odd Eidem). Jeg tror det er forholdsvis mye misjonslitteratur som er blitt til i den hybridsjangeren som også Stene Dehlin valgte for sin bok. De som skrev dem, hadde ikke vitenskapelige ambisjoner, de ville formidle en fortelling fra misjonsmarken, og der hvor arkene var i blankeste laget, lånte de noen fargestifter fra andre.

Publisert som debattinnlegg i Vårt Land 27. november 2013

Fra Island til Norge med omsorg

Av Nils-Petter Enstad

Tirsdag 22. oktober er det 150 år siden den islandske kvinnesaksaktivisten og sosialreformatoren Ólafia Jóhannsdóttir ble født. Sin viktigste innsats gjorde hun blant prostituerte og rusmisbrukere i Kristiania.

Hun var prestedatter, men vokste opp hos sin tante i Reykjavík. Tanten var leder for kvinnesaksforeningen i Island, og en onkel av henne var alltingspresident. Det politiske og samfunnsmessige engasjementet hos disse slektningene preget henne hele livet.
Hun tok lærerutdannelse, etter som den første kvinne i Island å ha tatt studenteksamen. Hun drømte om å starte en folkehøyskole i Island, og i 1892 reiste hun til Danmark for å studere dette skoleslaget. Her ble hun grepet av Grundtvigs ideer om å være «menneske først, kristen så». Tanken hennes var å studere videre i England, men under en «mellomlanding» i Kristiania ble hun grepet av avholdssaken, og meldte seg inn i den verdensomspennende, kristne avholdsbevegelsen for kvinner, «Det hvite bånd».
Hun ble også engasjert i arbeidet for å få et eget universitet i Island, og da hun var kommet tilbake til hjemlandet, agiterte hun sterkt for dette. Hun tok også med seg ideen om en kristen avholdsbevegelse for kvinner til Island, og grunnla en islandsk gren av denne.

Til Norge igjen
I 1900 besøkte hun Norge igjen, og i 1903 flyttet hun hit. Fra da av ble Norge hennes andre hjemland. Hun bodde først i Trøndelag, hvor hun ble syk og var gjennom en åndelig krise. Da hun ble frisk nok, reiste hun til Kristiania fast bestemt på å gjøre en innsats for de aller dårligst stilte i samfunnet. Hun fikk seg en liten leilighet på Grønland og drev oppsøkende virksomhet blant prostituerte og rusmisbrukere. Hun hjalp dem på mange ulike måter, blant annet ved å la dem overnatte hjemme hos seg selv. Hun engasjerte seg sterkt i kampen mot kjønnssykdommer, først og fremst syfilis, som var svært utbredt blant hovedstadens prostituerte.
I 1912 fikk hun og hennes to medarbeidere, sykepleierne Marie Bagger og Louise Salvesen, kjøpt en bygård og startet et herberge for unge kvinner. Fram til da hadde de tre kvinnene bodd og arbeidet i et nokså nedslitt hus i Smalgangen 4. Ólafia ble bestyrer for hjemmet, men på grunn av svak helse trakk hun seg fra bestyrerstillingen allerede i 1915.

Artikler og foredrag
I 1916 kom boka «De ulykkeligste», som for ettertiden er blitt stående som et slags testamente fra henne. Arbeidet hennes fra nå av besto hovedsakelig i å holde foredrag og skrive brev og artikler. I et av foredragene sa hun det slik: «Det er meget kan gjøres med penger, men, det største gjøres uten penger. Det ulykkelige mennesker trenger aller mest, er et annet menneske. Man trenger ikke være så forsiktig og taktfull overfor en dronning som overfor en gatepike.»
Ólafias engasjement var tuftet på en dyp kristen overbevisning som hun utviklet gjennom mange år. Etter hennes død, ble det sagt om henne: «Hun så lys hvor andre kun så mørke, hun hadde håp der andre kun så håpløshet, hun så en dyrekjøpt, elskelig og udødelig sjel der andre bare så synd, skam og vanære».
Hun var høyt elsket av dem hun arbeidet blant, og dypt respektert av samfunnet rundt seg. Blant de prostituerte gikk hun bare under navnet «Island». Hun døde 24. februar 1924, knapt 60 år gammel. Da meldingen om hennes død ble kjent i hjemlandet, sørget den islandske regjeringen for å få bragt kisten hjem, og hun ble gravlagt på statens bekostning. Da fangene i kvinnefengslet i Oslo hørte dette, laget de et blomsterbed i fengselsgården som skulle være Ólafias minnegrav i Norge. Denne ble stelt og holdt ved like til fengslet ble nedlagt og revet på 1930-tallet. I 1930 ble det også avduket en byste over henne ved Vaterland Bro i Oslo, utført av den islandske kunstneren Kristinn Petursson. Bysten ble i 2004 plassert i Vaterlandsparken.
Navnet hennes lever videre i gatenavnet Olafiagangen på Grønland i Oslo og i Olafiaklinikken, som er Oslo kommunes senter for rådgivning, undersøkelse og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner og hiv.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor - bildet viser bysten på Vaterland i Oslo (Foto: Nils-Petter Enstad)

Østfold KrF: EN UBRUTT TRADISJON

Av Nils-Petter Enstad

Etter årets stortingsvalg, er Østfold fremdeles det eneste østlandsfylket som har en ubrutt tradisjon med KrF-representasjon på Løvebakken siden 1945. De til sammen fem stortingsrepresentantene som vært valgt, har alle hatt forholdsvis lange perioder som representanter. KrF-representasjonen fra Østfold har dermed vært preget av kontinuitet og stabilitet.

Navnet «Kristelig Folkeparti» er eldre i Østfold enn ellers i landet. Allerede i 1913 ble navnet brukt på en liste ved kommunevalget i Sarpsborg. Listen fikk valgt inn seks representanter, og stilte ved flere kommunevalg etter hverandre. I 1939 gjenoppsto partinavnet lokalt ved at den kommunestyregruppa som var valgt inn på «Kristen- og Avholdsfolkets liste» tok navnet «Sarpsborg Kristelig Folkeparti». Da var det gått seks år siden man i Hordaland hadde stilt opp «Kristeleg Folkeparti» med bibelskolerektor Nils Lavik på topp. Han kom inn i 1933, og ved valget i 1936 fikk lista enda en representant i Hans Svarstad. I disse årene ble det dannet lokallag av det nye partiet flere steder på østlandet.

Asbjørn Solberg
Østfold Kristelig Folkeparti ble ikke dannet før sensommeren 1945. Ved stortingsvalget i desember samme år var Østfold ett av de 11 fylkene som stilte lister fra KrF, og partiets førstekandidat, bonden Asbjørn Solberg fra Degernes, ble valgt inn som en av partiets åtte representanter. Han hadde da i noen måneder vært ordfører i Degernes kommune. Solberg var en godt voksen mann på 52 år da han ble valgt inn på Stortinget. Under krigen hadde han vært sentral i det lokale motstandsarbeidet. Han møtte på Stortinget fram til 1961, og døde i 1977.

Lars Korvald
Også den neste KrF-representanten fra Østfold kom fra landbruksnæringen: Lars Korvald, opprinnelig fra Nedre Eiker, var rektor på Tomb Landbruksskole da han lot seg overtale til å stille som KrFs førstekandidat. Fram til da hadde han ikke engasjert seg nevneverdig i politikk, og hadde etter eget utsagn heller ikke vært interessert i politikk. Han hadde konsentrert seg om 4H-arbeid, indremisjonen og jobben på Tomb. Det som skal ha gjort ham til politisk aktiv, var en utfordring fra programkomiteen i Østfold KrF om å skrive noe om landbrukspolitikk til partiets valgkampbrosjyre. Det fortelles at allerede etter Korvalds første innlegg i Stortinget, skal Venstre-høvdingen Bernt Røiseland ha lent seg mot sin sidekamerat og hvisket: - Han der skal me få høyra meir te…
I 1965 ble han partileder og parlamentarisk leder, og i 1972 ble han statsminister i den første sentrumsregjeringen i Norge. Korvald var partileder i to omganger, og satt på Stortinget til 1981. Deretter ble han fylkesmann i Østfold. Han døde i 2006, kort etter at han hadde fylt 90 år.
Lars Korvald er en av tre statsministre i Norge som har kommet fra Østfold. De andre to var Peder Kolstad fra Bondepartiet (1931-32) og Oscar Torp fra Arbeiderpartiet (1951-55). Da Korvalds regjering tiltrådte etter folkeavstemningen om EF i 1972, skal en annen tidligere statsminister, John Lyng, ha kommentert: - Den regjeringen får en bedre statsminister enn den fortjener…

Odd Holøs
Rakstingen Odd Holøs er den som har hatt den korteste fartstida som «fast» KrF-representant fra Østfold, med de to periodene 1981-85 og 1985-89. Dessuten møtte han fast mens Lars Korvald var statsminister. Han var første vara for Korvald gjennom hele hans stortingstid, og møtte fra tid til annen også i disse årene.
I det sivile liv var Odd Holøs sosialsjef i Rakkestad kommune, og som stortingsrepresentant møtte han i det som den gang het sosialkomiteen. I den siste perioden var han nestleder i komiteen. Da Kjell Bondevik var sosialminister i Lyng-regjeringen i 1963, var Odd Holøs hans statssekretær. Odd Holøs døde i 2001, 79 år gammel.

Odd Holten
I 1989 var det duket for en ny «odd fellow» på østfoldbenken; denne gang med etternavnet Holten og adresse Fredrikstad. Den diakonutdannede Odd Holten hadde mange års yrkesliv i Blå Kors bak seg da han i 1985 ble generalsekretær i KrF. Det var fra denne stillingen han ble nominert til Stortinget og valgt inn. I de neste 16 årene var han en meget synlig og tydelig Østfold-representant, i to perioder som partiets finanspolitiske talsmann, en som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen og den siste som medlem av samferdselskomiteen.
Odd Holten var den som mer enn noen andre bidro til at Evangeliesenterets arbeid fikk plass på statsbudsjettet, og bidro dermed til at dette arbeidet fikk vokse sterkt. Da den fjerde stortingsperioden var over i 2005, følte Odd Holten, i en alder av 65 år, at tida var inne for et generasjonsskifte på Østfold-benken.

Line Henriette Holten Hjemdal
Det har nok skjedd før at barn av stortingsrepresentanter har inntatt foreldrenes plass, men ikke at de har vekslet stafettpinnen direkte. Det skjedde imidlertid da Odd Holtens datter, Line Henriette Holten Hjemdal, ble valgt inn i 2005. Den 36 år gamle teologen og småbarnsmoren kom da fra en stilling som rådgiver i stortingsgruppa. Tidligere hadde hun vært politisk rådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet, og i Arbeids- og sosialdepartementet. Hun hadde også vært generalsekretær i KrFU og bystyremedlem i Askim.
Mange vil huske at det var en viss dramatikk rundt nominasjonen av henne, blant annet fordi krefter utenfor fylket ønsket at Østfold skulle nominere partileder Dagfinn Høybråten som sin førstekandidat. Men fylkespartiets egne organer var klare nok: De ville ha Line, og hun berget mandatet både i 2005, 2009 og 2013.
En ubrutt tradisjon kunne dermed føres videre.

Publisert i Dagen onsdag 18. september 2013

REGJERINGERS LEVETID

Når Jens Stoltenberg etter årets valg går av som statsminister, kan han notere seg for en bragd: Han er den statsminister som har sittet nest lengst sammenhengende i stillingen siden 1945.

Bare Einar Gerhardsen har sittet noe lenger sammenhengende, i og med at hans tredje regjering satt fra januar 1955 til august 1963, da den ble felt i Stortinget. Johan Nygaardsvold satt i drøyt ti år som statsminister, fra 1935 til 1945. Men fem av disse årene var han og regjeringen i eksil i London.
Også Gro Harlem Brundtland var statsminister i mer enn ti år, men disse årene fordelte seg på tre regjeringer.
De 31 som har statsministrer i Norge, har regjert i perioder som har vart fra noen uker til forholdsvis mange år. De to korteste periodene sto henholdsvis Christoffer Hornsrud (Ap) og John Lyng (H) for, med henholdsvis 18 og 28 dager. I tillegg har seks statsministre sittet mindre enn ett år. Seks statsministre har sittet mellom ett og tre år, og ytterligere seks mellom tre og fem år. De siste 11 har sittet fra fem år og oppover. Men for flere av dem har disse regjeringsårene fordelt seg på flere perioder.
Da Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av i 2005, var det første gang siden 1989 at en regjering satt en hel periode.

Nils-Petter Enstad

KrF - et parti i hundre...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter





Onsdag 4. september kan Østfold KrF markere et dobbelt jubileum. Det ene er at landspartiet er 80 år, men samtidig er det 100 år siden partinavnet «Kristelig Folkeparti» ble brukt første gang på en politisk valgliste. Det skjedde i Sarpsborg ved kommunevalget i 1913. Men tanken om egne, politiske partier eller lister for kristenfolket er eldre enn Kristelig Folkeparti både i den første og den neste utgaven.

Det var kampen mot rusmidler som ble saken som fikk kristenfolket til å engasjere seg i lokalpolitikk. Allerede i 1898 ble det stilt opp egne «Avholdslister» flere steder i landet. Betegnelsene kunne variere. I hovedstaden het listen «Afholdsfolkets liste», og blant dem som ble valgt inn fra den i 1898 var metodistpresten Thomas Ball Barratt. Han ble senere mest kjent som pinsebevegelsens «far» i Norge. Listen ble en gjenganger ved kommunevalgene i hovedstaden i årene rundt århundreskiftet, og i 1908 ble Frelsesarmeens «slumsjef» Othilie Tonning valgt inn. Hun fikk også plass i formannskapet. I Bergen stilte «Fråhaldspartiet» liste i 1898, og fikk valgt inn åtte representanter.

Avholdslister
I 1901 stilte avholdsfolket egne lister i 27 byer og i sju valgkretser utenfor byene. I 1905 ble et landsdekkende parti – «Det Norske Afholdparti» – stiftet, med Sven Aarrestad som leder.
Avholdslistene fikk nok støtte fra langt flere enn bare det organiserte kristenfolket. Sammensetningen av kommunestyret i Bergen etter valget i 1898 viser dette: De åtte som var valgt inn på avholdspartiets liste, utgjorde bare en tredjedel av det totale antall «totalister» i bystyret i den perioden. Dette gjorde også at strategien med egne avholdslister var omstridt flere steder.
Det var mange aktive kirke- og bedehusfolk som engasjerte seg politisk gjennom avholdslistene i tiårene rundt forrige hundreårsskifte. Men noen mente at det også var behov for politiske fora som var opptatt av andre ting enn alkoholpolitikk. I 1907 ble «Det norske Kirkeparti» stiftet. Drivende kraft i denne bevegelsen var professor Absalon Taranger (1858–1930), en fargerik akademiker som hadde begynt som snekkerlærling, vært innom både teologien og historien, før han endte opp som jurist.
Kirkepartiet hadde et kirkepolitisk program, men stilte ikke egne lister til stortingsvalgene. I stedet forsøkte de å verve sympatisører for sin sak i de ulike partiene. Etter stortingsvalget i 1909 ble en gruppe med 27 «kirkepartister» konstituert i februar 1910. Det ser imidlertid ut til at gruppa gikk i oppløsning i løpet av denne perioden, og man vet ikke noe særlig mer om dem. Flertallet av medlemmene kom fra Høyre, men det var også noen fra Venstre.

Sarpsborg
Men professor Tarangers engasjement ga minst ett konkret og forholdsvis varig utslag i lokalpolitikken i Sarpsborg. 13. oktober 1913 holdt han nemlig et foredrag på Betania forsamlingshus i Sarpsborg over temaet «Bør de Kristeligsindede ta mer aktivt del i den kommunale og statsborgerligere Politik?» På dette møtet ble det vedtatt å danne et kommunalt kirkeparti. Etter mye diskusjon om navnet, ble man til slutt enige om at navnet skulle være «Kristelig folkeparti». Et styre på fem ble også valgt.
En uke senere, under et møte i Frikirken, ble det vedtatt å stille egen liste. Kampen mot privat kinodrift og brennevinshandel var to av merkesakene for det nye partiet, som ved valget fikk seks representanter valgt inn i bystyret.
Partiet var på mange måter en regnbueallianse, med ulike politiske grunnholdninger blant medlemmene. «De enkelte medlemmers politiske farge er forskjellig,» slo en av talsmennene fast.
Et annet interessant trekk ved Sarpsborg KrF er at flere kvinner engasjerte seg i partiet, både i styret og i ved å la seg nominere. En av disse var Jenny Marie Lie, som i 1913 var 34 år gammel. Hun hadde en lang artikkel på trykk i avisa Sarpen 8. november det året, der hun særlig appellerte til kvinnene om å stemme på det nye partiet.

Flere valg
Sarpsborg Kristelig Folkeparti stilte til valg både i 1913, 1916 og 1919. Ved hvert av valgene fikk partiet valgt inn seks representanter. Men utover på 1920-tallet gled partiet over i Venstre. De to viktigste kampsakene fra 1913 var ikke lenger like aktuelle.
Det var ellers Arbeiderpartiet som dominerte det politiske liv i Sarpsborg allerede den gang. Men i 1937 vedtok partiet formuleringer i alkoholpolitikken som verken kristenfolket eller avholdsfolket var fornøyd med. Det ble derfor dannet et «Avholds- og kristenfolkets parti» det året, som fikk et par representanter inn i bystyret.
I mellomtida hadde et parti som var blitt dannet på Vestlandet i 1933 tatt navnet Kristelig Folkeparti, og på slutten av 1930-tallet ble det dannet både lokallag og fylkeslag av dette partiet også på Østlandet. I 1939 ble «dagens» Sarpsborg Kristelig Folkeparti dannet. Det skjedde ved at «Avholds- og kristenfolkets parti» endret navn til Sarpsborg Kristelig Folkeparti.
Fylkeslaget Østfold kristelig Folkeparti ble dannet på et konstituerende møte i Sarpsborg 11. august 1945, og i løpet av «fredshøsten» ble det dannet rekke lokallag i fylket. Mange av dem stilte liste ved kommunevalget, som ble holdt i desember. Partiet stilte også liste til stortingsvalget, og Asbjørn Solberg fra Degernes ble valgt. Siden 1945 har Kristelig Folkeparti alltid vært representert på Østfold-benken i Stortinget. Østfold er dermed det eneste østlandsfylket som har en slik sammenhengende representasjon.

Litteratur:
Helland, Kristian:
PIETIST I KULTURKAMP
Nils Lavik og framveksten av Kristelig Folkeparti
(Bergen, 2003)

Frelseskadett Ellen: ER DER JEG SKAL VÆRE

Av Nils-Petter Enstad

Onsdag 21. august inntok Ellen Thorstensen Brorson (36) fra Arendal Frelsesarmeens skoleanlegg på Jeløy sammen med 13 andre kadetter for å begynne en toårig utdannelse der målet er å bli frelsesoffiser. – Jeg er der jeg skal være nå, sier hun selv.

Det var ingenting i barndommen som tilsa at Frelsesarmeen skulle bli stedet der Ellen skulle være. Frelsesarmeen var de menneskene som sto og sang i gågata i Arendal, og som hun hørte på før de gikk og drakk kakao med krem, sammen med morfar. Familien er aktiv i Den norske kirke og Norges KFUK/KFUM, der også Ellen har vært både speiderleder og ettåring. Så da hun begynte på kateketseminaret på Menighetsfakultet i 1998, var det med tanke på å arbeide i Den norske kirke.
Da hun en dag sto uten jobb, var det en venninne som foreslo at hun kunne søke jobben som barne- og ungdomsarbeider i Frelsesarmeens menighet i Drammen. Da hadde hun akkurat avsluttet et vikariat som kateket i Lier. – Jeg ringte, og da hun som var oppgitt som kontaktperson forsto at jeg var nokså fremmed for Frelsesarmeen, ba hun meg komme til en samtale, forteller Ellen, som den gang bodde i Hønefoss. Samtalen førte til at hun ble ansatt i et tidsbestemt engasjement i menigheten.
- Allerede da følte jeg meg hjemme, og tenkte at det var her jeg skulle være. Jeg ble veldig godt mottatt, forteller hun. – I det møtet der jeg ble satt inn i stillingen og bedt for, opplevde jeg det som en sterk bekreftelse også, legger hun til. Allerede da ante det henne at hun hadde et kall til å bli frelsesoffiser.

SOLDAT
I juni 2008 ble hun innvidd til frelsessoldat, og i ordinasjonsmøtet i Frelsesarmeens årskongress uka etter ble kallet til å bli frelsesoffiser bekreftet gjennom forkynnelsen.
Da hun senere kom inn i en krise i forbindelse med et samlivsbrudd, stilte vennene i Frelsesarmeen sterkt opp og støttet henne. Likevel valgte hun å flytte til hjembyen Arendal i 2011, der hun hadde forskjellige jobber, fram til hun fra siste årsskifte ble ansatt som «korpsmedarbeider» i Frelsesarmeen i Arendal.
- Stor overgang fra Den norske kirke til Frelsesarmeen?
- Det er overganger jeg har sans for, både teologisk og organisasjonsmessig. Jeg liker at det er litt struktur og disiplin. At det er klare linjer. Ingen behøver å lure på hva Frelsesarmeen står for, og som frelsesoffiser er man lojal overfor det som er armeens linje, og driver ikke solospill.

MASTERGRAD
Som frelseskadett skal Ellen også skrive ferdig sin masteroppgave om «Trosopplæring for voksne i en flerkulturell virkelighet med utgangspunkt i deres religiøse erfaringer».
- Det var litt av en munnfull…
- Det kan du si. Jeg vil sikte den inn mot gruppen «unge voksne», i alderen fra 25 til 35 år, sier hun.
Med 14 nye kadetter er den gruppen Ellen tilhører den største på flere år. Hun har imidlertid godt håp om at det vil bli flere slike grupper i årene som kommer. – I møter med unge mennesker snakkes det veldig tydelig og direkte om kallet til tjeneste i dag, og det synes jeg er bra. Det gjelder ikke bare kallet til å bli frelsesoffiser, men også andre tjenester, som lærere og sykepleiere. Det er viktig at hver enkelt finner sin plass, sier hun til slutt: - Jeg har funnet min!

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor