Frelseskadett Ellen: ER DER JEG SKAL VÆRE

Av Nils-Petter Enstad

Onsdag 21. august inntok Ellen Thorstensen Brorson (36) fra Arendal Frelsesarmeens skoleanlegg på Jeløy sammen med 13 andre kadetter for å begynne en toårig utdannelse der målet er å bli frelsesoffiser. – Jeg er der jeg skal være nå, sier hun selv.

Det var ingenting i barndommen som tilsa at Frelsesarmeen skulle bli stedet der Ellen skulle være. Frelsesarmeen var de menneskene som sto og sang i gågata i Arendal, og som hun hørte på før de gikk og drakk kakao med krem, sammen med morfar. Familien er aktiv i Den norske kirke og Norges KFUK/KFUM, der også Ellen har vært både speiderleder og ettåring. Så da hun begynte på kateketseminaret på Menighetsfakultet i 1998, var det med tanke på å arbeide i Den norske kirke.
Da hun en dag sto uten jobb, var det en venninne som foreslo at hun kunne søke jobben som barne- og ungdomsarbeider i Frelsesarmeens menighet i Drammen. Da hadde hun akkurat avsluttet et vikariat som kateket i Lier. – Jeg ringte, og da hun som var oppgitt som kontaktperson forsto at jeg var nokså fremmed for Frelsesarmeen, ba hun meg komme til en samtale, forteller Ellen, som den gang bodde i Hønefoss. Samtalen førte til at hun ble ansatt i et tidsbestemt engasjement i menigheten.
- Allerede da følte jeg meg hjemme, og tenkte at det var her jeg skulle være. Jeg ble veldig godt mottatt, forteller hun. – I det møtet der jeg ble satt inn i stillingen og bedt for, opplevde jeg det som en sterk bekreftelse også, legger hun til. Allerede da ante det henne at hun hadde et kall til å bli frelsesoffiser.

SOLDAT
I juni 2008 ble hun innvidd til frelsessoldat, og i ordinasjonsmøtet i Frelsesarmeens årskongress uka etter ble kallet til å bli frelsesoffiser bekreftet gjennom forkynnelsen.
Da hun senere kom inn i en krise i forbindelse med et samlivsbrudd, stilte vennene i Frelsesarmeen sterkt opp og støttet henne. Likevel valgte hun å flytte til hjembyen Arendal i 2011, der hun hadde forskjellige jobber, fram til hun fra siste årsskifte ble ansatt som «korpsmedarbeider» i Frelsesarmeen i Arendal.
- Stor overgang fra Den norske kirke til Frelsesarmeen?
- Det er overganger jeg har sans for, både teologisk og organisasjonsmessig. Jeg liker at det er litt struktur og disiplin. At det er klare linjer. Ingen behøver å lure på hva Frelsesarmeen står for, og som frelsesoffiser er man lojal overfor det som er armeens linje, og driver ikke solospill.

MASTERGRAD
Som frelseskadett skal Ellen også skrive ferdig sin masteroppgave om «Trosopplæring for voksne i en flerkulturell virkelighet med utgangspunkt i deres religiøse erfaringer».
- Det var litt av en munnfull…
- Det kan du si. Jeg vil sikte den inn mot gruppen «unge voksne», i alderen fra 25 til 35 år, sier hun.
Med 14 nye kadetter er den gruppen Ellen tilhører den største på flere år. Hun har imidlertid godt håp om at det vil bli flere slike grupper i årene som kommer. – I møter med unge mennesker snakkes det veldig tydelig og direkte om kallet til tjeneste i dag, og det synes jeg er bra. Det gjelder ikke bare kallet til å bli frelsesoffiser, men også andre tjenester, som lærere og sykepleiere. Det er viktig at hver enkelt finner sin plass, sier hun til slutt: - Jeg har funnet min!

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor

Nye frelsesoffiserer: Fra standup til talerstol

Av Nils-Petter Enstad

Han kom fra standup, revy og begravelsesbyrå, hun er fjerde generasjon frelsesoffiser i sin familie. Kallet til tjeneste som frelsesoffiserer førte dem også sammen som kjærestepar, og i november gifter de seg, Marie Saue Marti (22) og Tommy M. Høgset (26). Under Frelsesarmeens jubileumskongress ble begge ordinert som frelsesoffiserer og utnevnt til løytnanter.

- Jeg har alltid vært interessert i revy, og drev med dette alle i skoledagene, forteller Tommy Høgset. I flere år underholdt han på firmafester og i selskaper som standupkomiker, og deltok også i Norgesmesterskapet i revy. Finaleplass og tredje pris for beste vise er noe av det han har tatt med seg videre. Ved siden av artistlivet, jobbet han både som selger og begravelsesagent.
- Begravelsesbyrået er kanskje ”min mørke fortid”, sier han med et glimt i øyet.
- Er veien lang fra revy og standup til talerstolen i en menighet?
- Ikke så lang som man kanskje tror. Det er mye av det jeg lærte som revyartist som jeg har nytte av i forkynnelsen og presentasjonen av budskapet. Forskjellen er bare at vi snakker om et helt annet budskap – verdens beste, sier han.

Frelst i krønikerbøkene
Tommy Høgset er den første kristne i sin familie på flere generasjoner. Da han skulle gå på folkehøyskolen, valgte han bevisst en frilynt skole. – Jeg hadde jo hørt om de kristne stereotypiene som jeg regnet med å møte på en kristen skole, forteller han. Men til den frilynte skolen kom en gruppe fra Frelsesarmeen og fortalte om Armeens arbeid. – Plutselig framsto kristendom som noe annet enn det jeg hadde trodd. Dette handlet om liv, om tjeneste og gjerninger – om en praktisk tro. Det interesserte meg, og så begynte jeg å lese i Bibelen. Begynte forfra, og i Krønikerbøkene ble jeg møtt av Gud.
- Sa du krønikerbøkene?
- Ja. Jeg kom til Jabes bønn: «Å, om du ville velsigne meg, utvide mitt landområde og støtte meg med din hånd! Om du ville lage det så at jeg slipper ulykke og smerte!» Dette var i 2007, forteller Tommy, som begynte å engasjere seg i Frelsesarmeens arbeid på hjemstedet Åndalsnes da han var ferdig på folkehøyskolen. I 2010 ble han med i Frelsesarmeens evangeliseringsteam Dynamo. Og der traff han Marie.

Brudd som 13-åring
Marie vokste opp som barn, barnebarn og oldebarn av frelsesoffiserer. Hennes farfar, kommandør Paul Marti, var leder av Frelsesarmeen i Sveits da han døde i aktiv tjeneste, og farmor Åse Marti var den som grunnla behandlingsstedet P22. Som barn var Marie fast bestemt på å bli frelsesoffiser. Men 13 år gammel brøt hun både med Gud og Frelsesarmeen. – Fram til jeg var 19 år holdt jeg helt unna alt dette, forteller hun. Da reiste hun til Paraguay for å arbeide et år sammen med et norsk ektepar som var misjonærer for Frelsesarmeen. – Og der møtte jeg Gud igjen.
- Så det var i Paraguay han var?
- Det kan du godt si. Og da jeg var blitt frelst igjen, kom også tankene om å bli frelsesoffiser tilbake.

Team
Marie og Tommy fikk god kontakt som kolleger i evangeliseringsteamet, og senere som kadetter ved offisersskolen. Det utviklet seg fra kameratskap til vennskap og etter hvert til enda mer. Påsken 2013 bestemte de at ”dette går vi for”, som Marie uttrykker det, og i mai forlovet de seg.
Etter bryllupet i november går ferden til Måløy i Nordfjord. – Vi gleder oss, sier de, og mener både ekteskapet og arbeidet som pastorteam i menigheten.

Publisert gjennom KPK

Tegnspråket - synlige ord

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter av boka «Tegnet i hendene.
Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde»
(Genesis, 2001).

Det hender fremdeles at noen bruker betegnelsen «døvespråk» om denne unike kommunikasjonsformen som skjer ved at mennesker kommuniserer uten lyd. Men selv om det stort sett er døve eller sterkt hørselshemmede som benytter seg av denne kommunikasjonsformen, er det noe stigmatiserende ved uttrykket «døvespråk». Det er derfor både saklig og praktisk riktigere å kalle språket ved dets rette navn: «Tegnspråk». Man har en parallell til punktskriften eller «braille», som det også kalles etter han som oppfant dette alfabetet. Likevel er det fremdeles noen som kaller det «blindeskrift».

Det har antakelig alltid vært døve mennesker. Allerede i 2 Mos 4,11 er døvhet omtalt som en del av skaperverkets mangfold. I det gamle Egypt mente man de døve var særskilt utvalgt av gudene, og det egyptiske skriftspråket – hieroglyfene – hadde mange likhetstrekk med nettopp tegnspråk. Men det rant mye vann i havet fra de gamle egypteres tid og fram mot moderne tid. Respekten for de døve som en utvalgt gruppe ble svakere, og etter hvert festet det seg en oppfatning i flere antikke kulturer av de døve, ikke som utvalgte, men som fordømte. Aristoteles mente for eksempel at kunnskap var noe man ervervet seg gjennom hørselen, og derfor var døve pr. definisjon å betrakte som mer tungnemme enn for eksempel blinde. Augustin tok dette med seg inn i oldkirken. For ham var øret «frelsens port», men samtidig oppfattet han tegnspråk som «synlige ord» som også kunne formidle evangeliet. Derfor kunne døve bli døpt – nå er vi på 400-tallet. Først på 1000-tallet kunne døve få gifte seg, og på 1500-tallet kunne døve menn tre inn i kirken som munker.
Den første man kjenner fra historien som ga systematisk opplæring av døve, var den engelske erkebiskopen, og senere helgen i den katolske kirke, John av Beverley. Han levde på 700-tallet. Ifølge legenden fikk biskopen en dag besøk av en døv gutt som ba om en almisse. Biskopen oppfattet gutten som våken og intelligent og bestemte seg for å lære ham å snakke. På kort tid kunne gutten gjøre seg forstått. Fortellingen kan godt ha en historisk kjerne. På artikkelen om John av Beverley på den katolske kirkens hjemmesider, er gutten bare omtalt som stum, ikke døv.
Mens biskopen fra 700-tallet lærte en døv gutt å snakke, valgte en annen geistlig, Charles-Michel de l’Épée (1712-89) en annen strategi. Han var abbed i et kloster, men en kveld han var ute på vandring og lette etter et sted å overnatte, kom han til et hus som lå nokså avsides. Det var lys i vinduene, men da han banket på, var det ingen som åpnet. Siden døra var åpen, gikk han inn, og der satt det to unge jenter og sydde. Han snakket til både en og to ganger, uten at de svarte. Først da han satte seg ned slik at de så ham, ble de oppmerksomme på ham. Like etterpå kom en voksen kvinne inn i rommet. Det var jentenes mor, og hun kunne fortelle at begge døtrene hennes var døve.
Den kvelden fikk abbeden det som må kalles hans livskall: Det var å undervise døve barn. Men for å gjøre det, måtte han skape en kommunikasjonsform som ikke var basert på lyd, men på tegn. Slik ble ideen om et tegnspråk født, ifølge myten.
Abbed de l’Épée er en historisk person. Han var både jurist og teolog av utdannelse, og da foreldrene hans døde, arvet han en forholdsvis stor formue. Denne brukte han til å grunnlegge den første skolen for døve i Frankrike. At han «skapte» tegnspråket, er imidlertid ikke korrekt. Det fantes ulike former for tegnspråk allerede, noe de l’Épée også skriver om i en av sine bøker. Hans historiske bragd er derfor ikke å finne opp tegnspråket, men å fremme forståelse og aksept for å bruke det.
Her lå han langt forut for sin tid. Men samtidig med de l’Épée levde det en tysk pedagog, Samuel Heinicke, og han gikk inn for en mer oral metode ved å lære de døve munnavlesing og artiklueringstrening. Metoden tok ikke høyde for de mange feilkildene som ligger i munnavlesing ved at mange ord blir svært like når man bare skal lese på leppene (eksempler: vi, ni, ti, de, si). I Norge ble det etter hvert den tyske metoden som ble den dominerende, og var det helt fram til 1960- og 70-tallet.
Noen få, blant dem medarbeiderne i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde, insisterte på å kommunisere på tegnspråk med de døve, men i mange miljøer var dette ikke regnet som «god tone», for å bruke en forsiktig formulering.
I dag er tegnspråket anerkjent som et minoritetsspråk, og det finnes utdannelse på masternivå i dette språket. Selv en som bare behersker noen få tegn på dette språket må erkjenne den skjønnheten og poesien som ligger i de vakre og meningsfulle håndbevegelsene som brukes i denne formen for kommunikasjon.

INGEN FELLES, BORGERLIG VISJON

Av Nils-Petter Enstad

Borgerlig samling har vært en del av Høyres språkbruk i lang tid, men de borgerlige partiene har egentlig ikke hatt mye felles, og de har ikke hatt noen felles visjon. Det mener historikeren Hallvard Notaker, som har skrevet det fjerde bindet i ”Høyres historie”. Boka heter ”Opprør og moderasjon”, og dekker perioden fra 1975 til 2005, og ble lansert på en pressekonferanse og miniseminar i Oslo tirsdag 4. september.

- Høyre har funnet sammen med andre partier når de har trengt hverandre, og hatt en stor gevinst i sikte, mener historikeren, og sikter til regjeringsmakt som den store gevinsten.
Notaker beskriver Høyre som et parti med store, indre spenninger, så som sentrum/periferi, konservatisme/liberalisme og program/praktisk politikk. Partiet har derfor hele tiden vært dømt til å inngå kompromisser med seg selv. For å få regjeringsmakt, har det dessuten vært dømt til å inngå kompromisser med andre partier. I utgangspunktet er det lite som binder de borgerlige partiene sammen, både politisk og ideologisk. Prosjektet må defineres konkret i den enkelte situasjon, sier Notaker og legger til: – Fellesskapet blir til fordi man må.
Det er også en seiglivet myte at Høyre og Arbeiderpartiet utgjør motpolene i norsk politikk. Notaker viser i sin bok hvordan de to partiene i den perioden han behandler har nærmet seg hverandre og samarbeidet om store endringer i samfunnet.
Fellingen av sentrumsregjeringen var et slikt prosjekt, noe Notaker har førstehånds dokumentasjon på fra Jan Petersen selv. Det eneste som glapp for Høyre-lederen i den saken, var det lille narrespillet han hadde lagt opp til der Bondevik skulle lures til å forsøke å utvide regjeringen også med representanter for Høyre. Dette torpederte Bondevik allerede på Stortingets talerstol da han erklærte at han ville be kongen henvende seg til Jens Stoltenberg for å danne ny regjering.

Erik Solheim vil ha et bedre forhold til KrF

Av Nils-Petter Enstad

- Jeg synes det er leit, og politisk dumt, at den rødgrønne alliansen ikke har klart å bygge et bedre forhold til Kristelig Folkeparti. Det mener tidligere SV-leder og utviklingsminister Erik Solheim, og det ga han uttrykk for i et møte i Oslo torsdag 30. august.

Erik Solheim var invitert av fylkeslaget til Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus til å snakke om ”Gjør Gud comeback?” I foredraget mente han å kunne påvise at religion vil være den mest sentrale retningsviser for politisk tenking i det 21. århundre.
- De store religionene har mange felles verdier knyttet til fredsbudskapet, miljøbudskapet og menneskeverdet, slo Solheim fast, som mener at i et land som Norge må det være en selvsagt ting at kjennskap til det kristne budskapet er en del av det generelle kunnskapsgrunnlaget. Dette er et nasjonalt fellesgods som må tydeliggjøres, sa han, og fortalte om en partileder som ikke hadde ett ord å si korsfestelsen og oppstandelsen da hun ble spurt om hvorfor man feirer påske.
- Man kan tro på det religiøse budskapet eller ikke, men at Jesus fra Nasaret døde i Jerusalem rundt år 30, er den viktigste begivenheten i verdenshistorien, slo han fast.

Utstrakt hånd
Erik Solheim er opptatt av at det er såpass mange felles standpunkter mellom den rødgrønne alliansen og KrF at det er ”politisk dumt” at man ikke har klart å rekke en utstrakt hånd til dette partiet. – Det bør være viktigere å lete etter det man kan samarbeide om, enn det man er uenige om, sa han, og refererte til en av sine partifeller, som hadde sagt at det ville være umulig å samarbeide med KrF på grunn av synet på Israel. – Det er minst 50 andre konflikter rundt om i verden! Og konflikten i Midtøsten er faktisk en av de minst blodige. Konfliktene i land som Kongo og Sudan har krevd mange flere liv og er vært langt grusommere. Det er ingen som bruker disse konfliktene som avgjørende for om man kan samarbeide eller ikke.

Bildet viser Erik Solheim under møtet i Kristne Arbeidere (Foto: Nils-Petter Enstad)

"Fluenes herre" - en moderne apokalypse?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er for lengst etablert som en klassiker. Mandag 19. september er det 100 år siden William Golding, han som skrev ”Fluenes herre”, ble født.

Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934: ”Poems”. I 1939 giftet han seg, året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde der hele krigen. Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet.
Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok. En av årsakene var rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen ”Lord of the Flies”.
”Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel,”. sto det i ett av de 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.

KONKYLIEN OG GRISEHODET
Romanen handler om noen gutter som strander på en øde øy etter et forlis. Øya er et paradis, og guttene liker den godt, men vil likevel hjem igjen. Mens de venter på å bli reddet, må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på. De velger en leder, Ralph, og han lager regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken og komme og redde dem. Noen må derfor til enhver tid passe på at ikke bålet slukner.
Men Ralphs system slår snart sprekker. Det blir for passivt for de i flokken som mer actionorienterte. De samler seg derfor rundt Jack, en annen av guttene. Han tar noen av disse med seg for å jakte på griser, som det finnes en del av på øya. Dermed har man to partier eller to stammer som sloss mot hverandre. Det blir en klassisk sivilisasjonskamp. Den andre verdenskrig lå ennå ikke ti år unna da boka kom ut, og den ble da også lest i det perspektivet.
Et viktig symbol i fortellingen er konkylien. Den blir brukt for å kalle sammen til allmøter. Det er Ralph som kaller sammen til disse møtene ved å blåse i konkylien. Den som har ordet under allmøtene, har konkylien i hendene mens han snakker. Konkylien blir dermed også et symbol på makt, autoritet og prestisje.

KONTRASTER
Kontrasten til konkylien er det grisehodet som Jack og hans flokk plasserer på en staur. Det er hodet av en av de første grisene de klarte å jakte og drepe. Den vakre konkylien opp mot det heslige grisehodet – det siviliserte samfunn opp mot barbariet.
Det som i utgangspunktet kunne virke som en litt avansert speidertur der kjekke gutter må klare seg som best de kan, utvikler seg raskt til en brutal krig og en kamp på liv og død – bokstavelig talt.
Det er mange kontraster i denne romanen. Konkylien contra grisehodet er nevnt. Ralph contra Jack er en annen. Ralph er høy, lys og dannet. Jack er liten, mørk og brutal. Ralphs nærmeste støttespiller er den intellektuelle Gisgis, en litt fet, astmatisk gutt med sterke briller. Jacks ”løytnant” er den brutale Robert, som utfører det Jack ønsker, like til det å drepe andre gutter.
En tredje kontrast er fornuften contra frykten. Jegerpartiet hevder det finnes et monster ute i skogen et sted. Grisehodet på staken er en offergave til monsteret. Jack bruker denne frykten til å sveise sin gjeng sammen: Bare han kan beskytte dem mot det. Da en av guttene i hans egen gjeng, Simon, innser at monsteret bare er innbilning, blir han drept av de andre – de tror at det er han som er monsteret.
Konflikten topper seg i en scene der også Gisgis blir drept, og konkylien blir knust. Symbolet på sameksistens og samarbeid blir ødelagt av brutaliteten. Mens denne kampen pågår, har et marinefartøy oppdaget at det er folk på øya. En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva det er disse guttene har lekt? Krig, kanskje?

ANTITESE TIL ROBINSON
”Fluenes herre” er blitt sammenliknet med ”Robinson Crusoe”, Daniel Defoes klassiker fra 1700-tallet. Den må i så fall leses som en antitese til denne. Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding er det stikk motsatte. Hos hans guttegjeng skrelles det kulturelle ferniss raskt av, og den rå brutalitet overtar. Tittelen ”Fluenes herre” er da også hentet fra ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul. Det betyr nettopp ”Fluenes herre”.
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse. Andre har bitt seg merke i at redningsmannen er en offiser fra et marinefartøy. Det kan også tolkes apokalyptisk, men de færreste ser nok for seg Kristus som en marineoffiser. Golding selv autoriserte ikke noen av disse fortolkningene. Han hadde levert en fortelling.

KLASSIKER
I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid. Men det er debutromanen han huskes for, og den er den som har gitt ham plass i litteraturhistorien. Den er for lengst etablert som en moderne klassiker, og er oversatt til en lang rekke språk. På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse.
William Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur. Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.

"Barnetro" - fra Ibsen til Lapp-Lisa

Av Nils-Petter Enstad
Første gang ordet "barnetro" forekommer i norsk og nordisk kulturhistorie, er i Henrik Ibsens skuespill "Rosmersholm" fra 1886. Her faller replikken: "... så ikke Beate ganske klart, da hun sa 'at du vilde falde fra din barnetro'?" Det er imidlertid ikke Ibsens skuespill som har gjort at dette ordet er gått inn i vokabularet i samtlige nordiske språk. Det skyldes en forholdsvis enkel sangtekst som ble skrevet en sommernatt for 80 år siden.

Han som skrev sangen, var en svensk "låtskriver" ved navn Ejner Westling (1896 - 1961). Som 13-åring ble han med i Frelsesarmeens musikkorps i Ljusdal, og alt året etter skrev han sin første sang, både tekst og melodi. Den het "O själ som vandrar din väg framåt". Etter skolegang og militærtjeneste, kom han bort fra det kristne miljøet, og hadde ingen kontakt med dette før han en sommerkveld i 1929 slengte tilfeldig innom et kveldsmøte i en av Frelsesarmeens menigheter i Stockholm. Møtet gikk mot slutten, og den kvinnelige korpslederen tok fram gitaren og sa hun ville synge en sang før de avsluttet.

Sangen hun hadde valgt, var den som Ejner Westling hadde skrevet som 14-åring! Denne konfrontasjonen med egen fortid ble naturlig nok en sterk opplevelse, og da sangen var slutt mer løp enn gikk den fremmede møtegjesten fra lokalet. Men neste morgen ringte han på frelsesoffiserens dør, sa hvem han var, fortalte om sin bakgrunn og at det var han som hadde skrevet sangen hun hadde sunget kvelden før. Gjenhøret med sangen hadde vakt til live mange minner, og disse hadde utkrystallisert seg i en ny sang, fortalte han, og ga frelsesoffiseren et ark med noter og en tekst. Teksten begynte slik: "Har du enn din barnetro...".

Lapp-Lisa
I 1934 solgte Westling sangen til en noteforlegger for 50 kroner. Bakgrunnen var en akutt pengeknipe. Han ga beskjed om at den kunne publiseres under pseudonymet Gunnar Dahl. Dette navnet står gjerne oppført som forfatter i de sangbøkene der teksten står, og var et pseudonym Westling brukte fra tid til annen. I 1936 satte sangevangelisten Lapp-Lisa, som også hadde bakgrunn i Frelsesarmeen, sangen på sitt repertoar, og samme år spilte hun den inn på plate for første gang. Den ble en braksuksess, og i løpet av 20 år solgte den i 85.000 eksemplarer.

I 1954 spilte Lapp-Lisa inn den samme sangen for et annet plateselskap, og den solgte også bra. I alt skal hun ha laget fire plateinnspillinger av "Barnatro"; på en av dem sang hun duett med datteren Siv.

Lapp-Lisa, eller Anna Lisa Öst, som hun het, levde fra 1889 til 1974. Hun var fra Nord-Sverige, var ikke same selv, men brukte en selvkomponert, sameinspirert klesdrakt som ga henne tilnavnet som hele Norden kjente henne under. Hun var på 1940- og 50-tallet en av Sveriges mestselgende plateartister, og turnerte både i Norden og i USA. "Barnatro" ble hennes kjenningsmelodi. Da hun i 1958 ga ut sin selvbiografi, fikk den tittelen «Med Barnatro gennom världen». Også en rekke andre sangere har spilt den inn på plate. Arthur Eriksson, Rune Larsen, og Jailbird Singers er noen av disse. Den mest spesielle versjonen er kanskje den som den svenske hardrockgruppa Black Ingvars laget på albumet "Heaven Metal" fra 1999.

Begrepet ”barnetro”

På den svenske versjonen av nettleksikonet Wikipedia, er begrepet barnetro definert som "den religiösa övertygelse man bär med sig genom livet efter att ha förvärvat den som barn". Sånn sett er det ikke gitt at barnetroen behøver å ha et kristent innhold, men i folks bevissthet er nok "barnetro" et synonym for den enkle, tillitsfulle kristentroen. Da artisten Inger Lise Rypdal i 2002 ga ut en bok om sin egen, åndelige prosess, fikk den nettopp navnet "Barnetro".

Ifølge Norsk Språkråd er det ikke mulig å si når ordet "barnetro"/"barnatro" ble tatt i bruk i de nordiske språkene. I Svenska Akademiens Ordbok er ikke "barnatro" et eget oppslagsord, men "barndomstro" står der, med "barnatro" som synonym. Og "barndomstro" er brukt i "Samlade skrifter" av den svenske lyrikeren Erik Johan Stagnelius (1793-1823). I dagens språkvirkelighet er det liten tvil om at det er Lapp-Lisas slager som har definert ordets innhold - det samme innholdet som dukket opp i en svensk låtskrivers tanke en sommerkveld for 80 år siden.

(Publisert av KPK 29. mai 2009)