Tegnspråket - synlige ord

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter av boka «Tegnet i hendene.
Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde»
(Genesis, 2001).

Det hender fremdeles at noen bruker betegnelsen «døvespråk» om denne unike kommunikasjonsformen som skjer ved at mennesker kommuniserer uten lyd. Men selv om det stort sett er døve eller sterkt hørselshemmede som benytter seg av denne kommunikasjonsformen, er det noe stigmatiserende ved uttrykket «døvespråk». Det er derfor både saklig og praktisk riktigere å kalle språket ved dets rette navn: «Tegnspråk». Man har en parallell til punktskriften eller «braille», som det også kalles etter han som oppfant dette alfabetet. Likevel er det fremdeles noen som kaller det «blindeskrift».

Det har antakelig alltid vært døve mennesker. Allerede i 2 Mos 4,11 er døvhet omtalt som en del av skaperverkets mangfold. I det gamle Egypt mente man de døve var særskilt utvalgt av gudene, og det egyptiske skriftspråket – hieroglyfene – hadde mange likhetstrekk med nettopp tegnspråk. Men det rant mye vann i havet fra de gamle egypteres tid og fram mot moderne tid. Respekten for de døve som en utvalgt gruppe ble svakere, og etter hvert festet det seg en oppfatning i flere antikke kulturer av de døve, ikke som utvalgte, men som fordømte. Aristoteles mente for eksempel at kunnskap var noe man ervervet seg gjennom hørselen, og derfor var døve pr. definisjon å betrakte som mer tungnemme enn for eksempel blinde. Augustin tok dette med seg inn i oldkirken. For ham var øret «frelsens port», men samtidig oppfattet han tegnspråk som «synlige ord» som også kunne formidle evangeliet. Derfor kunne døve bli døpt – nå er vi på 400-tallet. Først på 1000-tallet kunne døve få gifte seg, og på 1500-tallet kunne døve menn tre inn i kirken som munker.
Den første man kjenner fra historien som ga systematisk opplæring av døve, var den engelske erkebiskopen, og senere helgen i den katolske kirke, John av Beverley. Han levde på 700-tallet. Ifølge legenden fikk biskopen en dag besøk av en døv gutt som ba om en almisse. Biskopen oppfattet gutten som våken og intelligent og bestemte seg for å lære ham å snakke. På kort tid kunne gutten gjøre seg forstått. Fortellingen kan godt ha en historisk kjerne. På artikkelen om John av Beverley på den katolske kirkens hjemmesider, er gutten bare omtalt som stum, ikke døv.
Mens biskopen fra 700-tallet lærte en døv gutt å snakke, valgte en annen geistlig, Charles-Michel de l’Épée (1712-89) en annen strategi. Han var abbed i et kloster, men en kveld han var ute på vandring og lette etter et sted å overnatte, kom han til et hus som lå nokså avsides. Det var lys i vinduene, men da han banket på, var det ingen som åpnet. Siden døra var åpen, gikk han inn, og der satt det to unge jenter og sydde. Han snakket til både en og to ganger, uten at de svarte. Først da han satte seg ned slik at de så ham, ble de oppmerksomme på ham. Like etterpå kom en voksen kvinne inn i rommet. Det var jentenes mor, og hun kunne fortelle at begge døtrene hennes var døve.
Den kvelden fikk abbeden det som må kalles hans livskall: Det var å undervise døve barn. Men for å gjøre det, måtte han skape en kommunikasjonsform som ikke var basert på lyd, men på tegn. Slik ble ideen om et tegnspråk født, ifølge myten.
Abbed de l’Épée er en historisk person. Han var både jurist og teolog av utdannelse, og da foreldrene hans døde, arvet han en forholdsvis stor formue. Denne brukte han til å grunnlegge den første skolen for døve i Frankrike. At han «skapte» tegnspråket, er imidlertid ikke korrekt. Det fantes ulike former for tegnspråk allerede, noe de l’Épée også skriver om i en av sine bøker. Hans historiske bragd er derfor ikke å finne opp tegnspråket, men å fremme forståelse og aksept for å bruke det.
Her lå han langt forut for sin tid. Men samtidig med de l’Épée levde det en tysk pedagog, Samuel Heinicke, og han gikk inn for en mer oral metode ved å lære de døve munnavlesing og artiklueringstrening. Metoden tok ikke høyde for de mange feilkildene som ligger i munnavlesing ved at mange ord blir svært like når man bare skal lese på leppene (eksempler: vi, ni, ti, de, si). I Norge ble det etter hvert den tyske metoden som ble den dominerende, og var det helt fram til 1960- og 70-tallet.
Noen få, blant dem medarbeiderne i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde, insisterte på å kommunisere på tegnspråk med de døve, men i mange miljøer var dette ikke regnet som «god tone», for å bruke en forsiktig formulering.
I dag er tegnspråket anerkjent som et minoritetsspråk, og det finnes utdannelse på masternivå i dette språket. Selv en som bare behersker noen få tegn på dette språket må erkjenne den skjønnheten og poesien som ligger i de vakre og meningsfulle håndbevegelsene som brukes i denne formen for kommunikasjon.

INGEN FELLES, BORGERLIG VISJON

Av Nils-Petter Enstad

Borgerlig samling har vært en del av Høyres språkbruk i lang tid, men de borgerlige partiene har egentlig ikke hatt mye felles, og de har ikke hatt noen felles visjon. Det mener historikeren Hallvard Notaker, som har skrevet det fjerde bindet i ”Høyres historie”. Boka heter ”Opprør og moderasjon”, og dekker perioden fra 1975 til 2005, og ble lansert på en pressekonferanse og miniseminar i Oslo tirsdag 4. september.

- Høyre har funnet sammen med andre partier når de har trengt hverandre, og hatt en stor gevinst i sikte, mener historikeren, og sikter til regjeringsmakt som den store gevinsten.
Notaker beskriver Høyre som et parti med store, indre spenninger, så som sentrum/periferi, konservatisme/liberalisme og program/praktisk politikk. Partiet har derfor hele tiden vært dømt til å inngå kompromisser med seg selv. For å få regjeringsmakt, har det dessuten vært dømt til å inngå kompromisser med andre partier. I utgangspunktet er det lite som binder de borgerlige partiene sammen, både politisk og ideologisk. Prosjektet må defineres konkret i den enkelte situasjon, sier Notaker og legger til: – Fellesskapet blir til fordi man må.
Det er også en seiglivet myte at Høyre og Arbeiderpartiet utgjør motpolene i norsk politikk. Notaker viser i sin bok hvordan de to partiene i den perioden han behandler har nærmet seg hverandre og samarbeidet om store endringer i samfunnet.
Fellingen av sentrumsregjeringen var et slikt prosjekt, noe Notaker har førstehånds dokumentasjon på fra Jan Petersen selv. Det eneste som glapp for Høyre-lederen i den saken, var det lille narrespillet han hadde lagt opp til der Bondevik skulle lures til å forsøke å utvide regjeringen også med representanter for Høyre. Dette torpederte Bondevik allerede på Stortingets talerstol da han erklærte at han ville be kongen henvende seg til Jens Stoltenberg for å danne ny regjering.

Erik Solheim vil ha et bedre forhold til KrF

Av Nils-Petter Enstad

- Jeg synes det er leit, og politisk dumt, at den rødgrønne alliansen ikke har klart å bygge et bedre forhold til Kristelig Folkeparti. Det mener tidligere SV-leder og utviklingsminister Erik Solheim, og det ga han uttrykk for i et møte i Oslo torsdag 30. august.

Erik Solheim var invitert av fylkeslaget til Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus til å snakke om ”Gjør Gud comeback?” I foredraget mente han å kunne påvise at religion vil være den mest sentrale retningsviser for politisk tenking i det 21. århundre.
- De store religionene har mange felles verdier knyttet til fredsbudskapet, miljøbudskapet og menneskeverdet, slo Solheim fast, som mener at i et land som Norge må det være en selvsagt ting at kjennskap til det kristne budskapet er en del av det generelle kunnskapsgrunnlaget. Dette er et nasjonalt fellesgods som må tydeliggjøres, sa han, og fortalte om en partileder som ikke hadde ett ord å si korsfestelsen og oppstandelsen da hun ble spurt om hvorfor man feirer påske.
- Man kan tro på det religiøse budskapet eller ikke, men at Jesus fra Nasaret døde i Jerusalem rundt år 30, er den viktigste begivenheten i verdenshistorien, slo han fast.

Utstrakt hånd
Erik Solheim er opptatt av at det er såpass mange felles standpunkter mellom den rødgrønne alliansen og KrF at det er ”politisk dumt” at man ikke har klart å rekke en utstrakt hånd til dette partiet. – Det bør være viktigere å lete etter det man kan samarbeide om, enn det man er uenige om, sa han, og refererte til en av sine partifeller, som hadde sagt at det ville være umulig å samarbeide med KrF på grunn av synet på Israel. – Det er minst 50 andre konflikter rundt om i verden! Og konflikten i Midtøsten er faktisk en av de minst blodige. Konfliktene i land som Kongo og Sudan har krevd mange flere liv og er vært langt grusommere. Det er ingen som bruker disse konfliktene som avgjørende for om man kan samarbeide eller ikke.

Bildet viser Erik Solheim under møtet i Kristne Arbeidere (Foto: Nils-Petter Enstad)

"Fluenes herre" - en moderne apokalypse?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er for lengst etablert som en klassiker. Mandag 19. september er det 100 år siden William Golding, han som skrev ”Fluenes herre”, ble født.

Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934: ”Poems”. I 1939 giftet han seg, året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde der hele krigen. Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet.
Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok. En av årsakene var rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen ”Lord of the Flies”.
”Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel,”. sto det i ett av de 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.

KONKYLIEN OG GRISEHODET
Romanen handler om noen gutter som strander på en øde øy etter et forlis. Øya er et paradis, og guttene liker den godt, men vil likevel hjem igjen. Mens de venter på å bli reddet, må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på. De velger en leder, Ralph, og han lager regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken og komme og redde dem. Noen må derfor til enhver tid passe på at ikke bålet slukner.
Men Ralphs system slår snart sprekker. Det blir for passivt for de i flokken som mer actionorienterte. De samler seg derfor rundt Jack, en annen av guttene. Han tar noen av disse med seg for å jakte på griser, som det finnes en del av på øya. Dermed har man to partier eller to stammer som sloss mot hverandre. Det blir en klassisk sivilisasjonskamp. Den andre verdenskrig lå ennå ikke ti år unna da boka kom ut, og den ble da også lest i det perspektivet.
Et viktig symbol i fortellingen er konkylien. Den blir brukt for å kalle sammen til allmøter. Det er Ralph som kaller sammen til disse møtene ved å blåse i konkylien. Den som har ordet under allmøtene, har konkylien i hendene mens han snakker. Konkylien blir dermed også et symbol på makt, autoritet og prestisje.

KONTRASTER
Kontrasten til konkylien er det grisehodet som Jack og hans flokk plasserer på en staur. Det er hodet av en av de første grisene de klarte å jakte og drepe. Den vakre konkylien opp mot det heslige grisehodet – det siviliserte samfunn opp mot barbariet.
Det som i utgangspunktet kunne virke som en litt avansert speidertur der kjekke gutter må klare seg som best de kan, utvikler seg raskt til en brutal krig og en kamp på liv og død – bokstavelig talt.
Det er mange kontraster i denne romanen. Konkylien contra grisehodet er nevnt. Ralph contra Jack er en annen. Ralph er høy, lys og dannet. Jack er liten, mørk og brutal. Ralphs nærmeste støttespiller er den intellektuelle Gisgis, en litt fet, astmatisk gutt med sterke briller. Jacks ”løytnant” er den brutale Robert, som utfører det Jack ønsker, like til det å drepe andre gutter.
En tredje kontrast er fornuften contra frykten. Jegerpartiet hevder det finnes et monster ute i skogen et sted. Grisehodet på staken er en offergave til monsteret. Jack bruker denne frykten til å sveise sin gjeng sammen: Bare han kan beskytte dem mot det. Da en av guttene i hans egen gjeng, Simon, innser at monsteret bare er innbilning, blir han drept av de andre – de tror at det er han som er monsteret.
Konflikten topper seg i en scene der også Gisgis blir drept, og konkylien blir knust. Symbolet på sameksistens og samarbeid blir ødelagt av brutaliteten. Mens denne kampen pågår, har et marinefartøy oppdaget at det er folk på øya. En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva det er disse guttene har lekt? Krig, kanskje?

ANTITESE TIL ROBINSON
”Fluenes herre” er blitt sammenliknet med ”Robinson Crusoe”, Daniel Defoes klassiker fra 1700-tallet. Den må i så fall leses som en antitese til denne. Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding er det stikk motsatte. Hos hans guttegjeng skrelles det kulturelle ferniss raskt av, og den rå brutalitet overtar. Tittelen ”Fluenes herre” er da også hentet fra ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul. Det betyr nettopp ”Fluenes herre”.
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse. Andre har bitt seg merke i at redningsmannen er en offiser fra et marinefartøy. Det kan også tolkes apokalyptisk, men de færreste ser nok for seg Kristus som en marineoffiser. Golding selv autoriserte ikke noen av disse fortolkningene. Han hadde levert en fortelling.

KLASSIKER
I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid. Men det er debutromanen han huskes for, og den er den som har gitt ham plass i litteraturhistorien. Den er for lengst etablert som en moderne klassiker, og er oversatt til en lang rekke språk. På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse.
William Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur. Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.

"Barnetro" - fra Ibsen til Lapp-Lisa

Av Nils-Petter Enstad
Første gang ordet "barnetro" forekommer i norsk og nordisk kulturhistorie, er i Henrik Ibsens skuespill "Rosmersholm" fra 1886. Her faller replikken: "... så ikke Beate ganske klart, da hun sa 'at du vilde falde fra din barnetro'?" Det er imidlertid ikke Ibsens skuespill som har gjort at dette ordet er gått inn i vokabularet i samtlige nordiske språk. Det skyldes en forholdsvis enkel sangtekst som ble skrevet en sommernatt for 80 år siden.

Han som skrev sangen, var en svensk "låtskriver" ved navn Ejner Westling (1896 - 1961). Som 13-åring ble han med i Frelsesarmeens musikkorps i Ljusdal, og alt året etter skrev han sin første sang, både tekst og melodi. Den het "O själ som vandrar din väg framåt". Etter skolegang og militærtjeneste, kom han bort fra det kristne miljøet, og hadde ingen kontakt med dette før han en sommerkveld i 1929 slengte tilfeldig innom et kveldsmøte i en av Frelsesarmeens menigheter i Stockholm. Møtet gikk mot slutten, og den kvinnelige korpslederen tok fram gitaren og sa hun ville synge en sang før de avsluttet.

Sangen hun hadde valgt, var den som Ejner Westling hadde skrevet som 14-åring! Denne konfrontasjonen med egen fortid ble naturlig nok en sterk opplevelse, og da sangen var slutt mer løp enn gikk den fremmede møtegjesten fra lokalet. Men neste morgen ringte han på frelsesoffiserens dør, sa hvem han var, fortalte om sin bakgrunn og at det var han som hadde skrevet sangen hun hadde sunget kvelden før. Gjenhøret med sangen hadde vakt til live mange minner, og disse hadde utkrystallisert seg i en ny sang, fortalte han, og ga frelsesoffiseren et ark med noter og en tekst. Teksten begynte slik: "Har du enn din barnetro...".

Lapp-Lisa
I 1934 solgte Westling sangen til en noteforlegger for 50 kroner. Bakgrunnen var en akutt pengeknipe. Han ga beskjed om at den kunne publiseres under pseudonymet Gunnar Dahl. Dette navnet står gjerne oppført som forfatter i de sangbøkene der teksten står, og var et pseudonym Westling brukte fra tid til annen. I 1936 satte sangevangelisten Lapp-Lisa, som også hadde bakgrunn i Frelsesarmeen, sangen på sitt repertoar, og samme år spilte hun den inn på plate for første gang. Den ble en braksuksess, og i løpet av 20 år solgte den i 85.000 eksemplarer.

I 1954 spilte Lapp-Lisa inn den samme sangen for et annet plateselskap, og den solgte også bra. I alt skal hun ha laget fire plateinnspillinger av "Barnatro"; på en av dem sang hun duett med datteren Siv.

Lapp-Lisa, eller Anna Lisa Öst, som hun het, levde fra 1889 til 1974. Hun var fra Nord-Sverige, var ikke same selv, men brukte en selvkomponert, sameinspirert klesdrakt som ga henne tilnavnet som hele Norden kjente henne under. Hun var på 1940- og 50-tallet en av Sveriges mestselgende plateartister, og turnerte både i Norden og i USA. "Barnatro" ble hennes kjenningsmelodi. Da hun i 1958 ga ut sin selvbiografi, fikk den tittelen «Med Barnatro gennom världen». Også en rekke andre sangere har spilt den inn på plate. Arthur Eriksson, Rune Larsen, og Jailbird Singers er noen av disse. Den mest spesielle versjonen er kanskje den som den svenske hardrockgruppa Black Ingvars laget på albumet "Heaven Metal" fra 1999.

Begrepet ”barnetro”

På den svenske versjonen av nettleksikonet Wikipedia, er begrepet barnetro definert som "den religiösa övertygelse man bär med sig genom livet efter att ha förvärvat den som barn". Sånn sett er det ikke gitt at barnetroen behøver å ha et kristent innhold, men i folks bevissthet er nok "barnetro" et synonym for den enkle, tillitsfulle kristentroen. Da artisten Inger Lise Rypdal i 2002 ga ut en bok om sin egen, åndelige prosess, fikk den nettopp navnet "Barnetro".

Ifølge Norsk Språkråd er det ikke mulig å si når ordet "barnetro"/"barnatro" ble tatt i bruk i de nordiske språkene. I Svenska Akademiens Ordbok er ikke "barnatro" et eget oppslagsord, men "barndomstro" står der, med "barnatro" som synonym. Og "barndomstro" er brukt i "Samlade skrifter" av den svenske lyrikeren Erik Johan Stagnelius (1793-1823). I dagens språkvirkelighet er det liten tvil om at det er Lapp-Lisas slager som har definert ordets innhold - det samme innholdet som dukket opp i en svensk låtskrivers tanke en sommerkveld for 80 år siden.

(Publisert av KPK 29. mai 2009)

Selma Lagerlöf 150 år: FRA KRISTUS-LEGENDER TIL SPØKELSESHISTORIER

Av Nils-Petter Enstad
Mange av oss fikk våre første møter med Selma Lagerlöf sitt forfatterskap gjennom en eller flere av hennes ”Kristus-legender”. Ikke minst har novellen ”Den hellige natten” vært mye brukt til opplesning. Rammefortellingen er at lille Selma og hennes farmor er alene hjemme mens resten av familien er i kirken. Den ene var blitt for gammel til å være med, den andre var for ung, skriver hun. Og så forteller farmor legenden om den gamle, tverre gjeteren som var vitne til at en mann kom og ba ham om hjelp: Hans kone hadde nettopp fått et barn. Det er julefortellingen som formidles.

Hadde ikke Selma Lagerlöf skrevet annet enn disse novellene, ville det i seg selv ha sikret henne en plass i svensk og nordisk litteraturhistorie. For ettertiden er nok likevel disse fortellingene kommet en del i skyggen for mange av de andre bøkene hennes. Flere av romanene er blitt filmatisert både én og flere ganger. Det gjelder verk som ”Gösta Berlings Saga”, ”Keiseren av Portugalien” og Jerusalem”, og det gjelder bøker som ”Kjørekaren” og ”Nils Holgersons vidunderlige reise”.

SKREMMENDE BILDER
Det finnes mange bilder av henne. De fleste er fra hennes eldre dager. De viser gjerne en hvithåret kvinne som sitter ved skrivebordet. Hun kunne være prototypen, enten på en bestemor eller på en pensjonert lærerinne. Litt innadvendt, men med et forsiktig smil rundt leppene.
Lærerinne hadde hun vært, og kjærligheten til fortellinger og fortellerkunsten var en arv fra farmoren. I time etter time hadde hun som barn sittet og hørt farmor fortelle. Men man kan fort bli lurt av det litt bestemoraktige utseendet hennes. Bak det milde blikket lå vulkaner og ulmet. Her ble dramatiske, noen ganger skremmende fortellinger skapt. Det var fortellinger om lidenskaper både i hat og kjærlighet, og det var fortellingen om både ondskap og galskap. Det var fortellinger som beveget seg i grenselandet mellom liv og død, mellom kristendom og folketro, mellom fantasi og okkultisme, mellom fromhet og fanatisme.
I storverket ”Jerusalem” er alle disse elementene på plass. Under arbeidet med dette verket reiste Selma Lagerlöf, sammen med hjertevenninnen Sophie Elkan til Det hellige land og besøkte kolonien med svenske immigranter som hadde reist for å vente på Jesu gjenkomst. Reisen fant sted akkurat i det 1800-tallet gikk over i 1900-tallet. Slike begivenheter har en viss evne til å trigge apokalyptiske forventninger.

FRAFALL OG GALSKAP
I gjennombruddsromanen ”Gösta Berlings saga” er hovedpersonen en prest som har falt fra sin tro, og som samler en gruppe på 12 menn rundt seg. I ”Keiseren av Portugalien” er hovedpersonen en husmann som blir sinnssyk av sin kjærlighet til og beundring for sitt eneste barn, en datter som ble født da han og kona var et godt stykke oppe i årene. Han snakker om datteren som en helgen og prinsesse der hun bor i storbyen, mens hele lokalsamfunnet vet at hun forsørger seg ved hjelp av prostitusjon.
I ”Kjørekaren” – boka som begynner med setningen ”En liten slumsøster lå og skulle dø” – rulles det opp en dramatisk historie med gjengangere, hat, kjærlighet, skyld og ansvar. Det er kanskje denne romanen som i sterkest grad hat gitt Selma Lagerlöf ry som forfatter av ”spøkelseshistorier”. Det bærende motiv i romanen er en gjengangermyte som forfatteren kjente fra Bretange i Frankrike.
Nyttårsnatt ligger drukkenbolten og koneplageren David Holm døddrukken på kirkegården. En dyster vogn stanser ved siden av ham. Mannen med tømmene er ”dødens kjørekar”, og nå har han funnet sin avløser: Den som dør en usalig død på nyttårsaften må nemlig kjøre rundt og hente de døde det neste året. Blant de som skal hentes denne natten er den vesle slumsøsteren, som ble smittet av tuberkulose da hun reparerte David Holms frakk, men også ett av David Holms egne barn. Barnets død er en konsekvens av farens ville liv. Dette får David Holm til å våkne og angre, og dermed får han en ny sjanse til livet. Det er en dramatisk fortelling, og det er nesten som et antiklimaks når romanen munner ut i et fromt ”Gud, la min sjel modnes før den høstes”.

TREKANTDRAMA
Også i Selmas eget liv var det dramatisk nok. Hun levde i et sterkt og underlig trekantforhold med to andre kvinner, nemlig Sophie Elkan og Valborg Olander. Sophie Elkan var nok den som fungerte som ”femte hjul på vogna” i dette forholdet. Da hun og Selma ble kjent, var det hun som var den mest kjente av de to. I mange år leste de hverandres manuskripter, og kom med råd og kommentarer. Men etter hvert som Selma ble verdensberømt og fikk nobelprisen, gikk Sophie i glemmeboken.
Da var forholdet mellom Selma og Valborg mer et forhold mellom to jevnbyrdige, om ikke som forfattere, så som mennesker. I brevene fra Selma til Valborg finnes det mange sterke, for ikke å si heftige, erklæringer av typen ”Jeg lengter etter deg på alle måter som det går an å lengte”, og ”Jeg har sagt det mange ganger, du er min eneste trøst og det er du som gjør at jeg holder ut. Du skal ikke være trist. Om man kan gjøre den lykkelig som man elsker mest av fullt hjerte, så skal du bli det….”.
Det var sterke følelser og det kunne gå heftig for seg når de tre kvinnene var samlet!

KRISTEN?
Mange kristne som har fått sine første møter med Selma Lagerlöfs forfatterskap gjennom Kristus-legendene eller gjennom barneboka om Nils Holgerson, er blitt både forundret og forskrekket over "spøkelseshistoriene" i romaner som "Kjørekaren" og "Gösta Berlings saga". At det kristne Ansgar forlag i mange år sto som utgiver av Selma Lagerlöfs bøker i Norge, har også bidratt til oppfatningen av Selma Lagerlöf som "en kristen forfatter".
Men selv om hun fant mye inspirasjon i kristent tankegods og i kristne problemstillinger - "Jerusalem" kan være et stikkord! - var hennes kunstnerinstinkt altfor sterkt til at "forkynneren" noen gang klarte å overta for dikteren. Hennes biograf Elin Wägner konstaterer at selv om Selma Lagerlöfs ikke var noen troende selv, hadde hun "mer kristendom i sin idéverden enn hun visste selv".

NOBELPRIS
I 1909 fikk hun som første kvinne Nobelprisen i litteratur. Bare 51 år gammel er hun fremdeles en av de yngste som har fått denne prestisjetunge litteraturpris. Flere av de mest kjente verkene hennes, som ”Kjørekaren” og ”Keiseren av Portugalien” er skrevet etter at hun fikk nobelprisen.
Selma Lagerlöf var født 20. november 1858. Hun døde 16. mars 1940, drøyt 81 år gammel.

SEILERSANGEN BLE TIL I DØDENS GRENSELAND

Av Nils-Petter Enstad

På gravsteiner og i dødsannonser kan man iblant finne ordene "La ank'ret falle, jeg er i havn". De er hentet fra innledningen til det siste verset av salmen "Jeg er en seiler på livets hav", som frelsesoffiseren og poeten Henry A. Tandberg begynte å skrive på i 1907, og som fikk sin endelige form i 1909. Sangen ble skrevet under en alvorlig livskrise, og under inntrykket av en ung kvinnes sykdom og død.

Henry Albert Tandberg var bare 19 år gammel da han ble frelsesoffiser i 1889, bare ett år etter at Frelsesarmeen hadde begynt sin virksomhet i Norge. Som så mange av pionergenerasjonens menn og kvinner i Frelsesarmeen, fikk han tidlig store ansvar. Han startet armeens virksomhet en rekke steder, og han var bare så vidt 30 år gammel da han fikk i oppdrag å organisere Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid fra bunnen av.
I 1907 ble han syk. Nesten 20 års rovdrift på kropp og sinn krevde sin rett, og han ble lagt inn på Lysaker sanatorium. Her var den 37 år gamle frelsesoffiseren pasient i ett år, først og fremst for å hvile, men også for å få tatt knekken på det som kunne være begynnelsen til en alvorlig lungesykdom. Ved begynnelsen av århundret var tuberkulose den vanligste dødsårsaken i Norge.

Tandberg brukte månedene på sanatoriet til å skrive sanger og dikt, og det var i denne tiden han skrev de første utkastene til "Jeg er en seiler på livets hav".
På sanatoriet traff han en offiserskollega, den unge kaptein Ruth Øgrim. I løpet av de fire årene hun hadde vært frelsesoffiser hadde hun vært en nidkjær evangelist, og mange var blitt omvendt ved hennes virke. Så hadde sykdommen rammet henne, og nå visste både hun og familien at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun ville bli enda ett av tuberkulosens mange unge ofre. I sykdomstiden var Tandberg hennes sjelesørger, selv om han ble utskrevet kort etter at hun var lagt inn. En høstdag i 1909 sovnet hun stille inn, mens de siste strålene fra kveldssola lyste inn i rommet.

LYSSTRÅLEN
Noen dager senere ble hun begravd fra Templet i Pilestredet 22. Under minnesamværet kastet høstsola noen øyeblikk en lysstråle inn gjennom vinduet, slik at den falt over kisten. Oberst Johan Øgrim, Ruth Øgrims far og leder for Frelsesarmeen i Norge, lente seg mot Tandberg: - Ser De lysstrålen? hvisket han.
Under inntrykkene fra den unge frelsesoffiserens sykdom, død og siste ferd fant "seilersangen" sin endelige form.
Til tross for at den beskriver livet som en sjøreise, er det lyset og sollyset som er den bærende metaforen i de fleste av de seks versene i salmen. Vendinger som "jeg stevner fram mot de lyse strande....der evig sol og sommer er" (vers 1), "..og havet smiler og solen skinner..." (vers 2), "...jeg ser i solglans et annet hav..." (vers 5) og "evighetens lyse land" (vers 6) vitner alle om det sterke inntrykket "lysopplevelsene" hadde gjort på lyrikerens følsomme sanseapparat.

MELODIEN
Da Tandbergs venn, musikeren og frelsesoffiseren Klaus Østby, fikk se teksten til "Jeg er en seiler på livets hav", satte han seg straks ned for å lage en melodi til den. Han slet lenge før han var fornøyd, og har selv fortalt at han skrev - og forkastet - mellom 12 og 15 melodier før han fant den rette melodien til denne teksten. Det er den melodien som fremdeles brukes.
Tandbergs tekst og Østbys melodi grep mange, og sangen ble raskt oversatt til de andre nordiske språk.
Da salmebokkomiteen skulle revidere Landstads salmebok på 1920-tallet, kom den med i det som ble Landstads Reviderte Salmebok. Den ble plassert blant salmene for sjømannsmisjonen, men brukes også mye i begravelser. Det var første gang en tekst, skrevet av en frelsesoffiser, ble med i Den norske kirkes salmebok.
Mange av de sjøfolkene som møtte salmen på sjømannskirker rundt i verden, mente teksten måtte være skrevet av en som selv hadde vært sjømann. Men Tandberg selv skal ha svart med et lite smil at han hadde bare hadde til sjøs én dag i sitt liv, og det hadde vært nok for ham.

"SKRIV HJEM TIL MOR"

I mange år hang også en annen tekst av Tandberg oppslått i sjømannskirker og norske utestasjoner. Det var diktet "Skriv hjem til mor, husk hva du lovte den gang du fór". Diktet skrev han mens han var leder for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid, og hadde hatt besøk av mange mødre og andre slektninger som lette etter sønner og brødre som ikke hadde gitt lyd fra seg på mange år. Diktet ble trykket opp i 50.000 eksemplarer, og ble sendt til nær sagt alle de steder man kunne tenke seg at norske sjøfolk kunne komme til å dukke opp. Det fortelles også at mang en sjømann tok kontakt med familien i Norge etter å ha lest diktet. I våre dager vil nok de fleste mene at dette diktet ikke er blant de aller beste Tandberg har skrevet. Det balanserer farlig nær det søtladne og sentimentale med sine strofer om at mens
"....andre kan hvile i søvnens fred,
ligger en moder på leiet og greter,
det er for sønnen hun våker og beder,
han som har glemt sin stakkars mor,
glemt hva han lovet den gang han fór".

I DØDENS KJØLVANN
Det er blitt fortalt mange gripende historier om hva "seilersangen" har betydd i ulike livssituasjoner. Den sterkeste opplevelsen hadde likevel den norske skipskapteinen Alf Malmberg under krigen. Noen hundre sjømil nordvest for Irland ble skipet hans torpedert og senket 22. desember 1941. Halvparten av den 36 mann store besetningen gikk ned med skipet, mens resten klarte å komme seg ombord i livbåten. Flere av dem var blitt såret, og i løpet av det første halvannet døgnet døde fire av de besetningsmedlemmene som hadde klart å komme ombord i livbåten.
Også den 17 år gamle jungmannen Kjell var blitt såret, og kapteinen hadde liten tro på at han ville overleve. Han hadde feber, og lå for det meste i en døs. Klokka tre på julaftens ettermiddag slo han øynene opp og ba kapteinen synge for seg.
- Hva vil du jeg skal synge for deg? spurte Malmberg.
- Jeg er en seiler på livets hav, svarte Kjell.
Til tross for mange års fartstid som sjømann, kjente Malmberg verken teksten eller melodien til denne sangen. Likevel åpnet han munnen og begynte å synge. Ord fulgte ord, linje fulgte linje og vers fulgte vers. Selv fortalte Malmberg at det var som om noen holdt en bok foran ham med både tekst og melodi, eller som om de ble rullet opp som en film for ham. Og mens kapteinen sang de seks versene av en sang han ikke kunne, døde den 17 år gamle jungmannen med et fredfullt smil rundt munnen.
Etter krigen møtte Malmberg Kjells mor. Før han fikk fortalt om guttens siste minutter, fortalte hun at hun i dagene rundt jul i 1941 hadde kjent seg så urolig for gutten sin, og forsto at han var i stor fare. Om ettermiddagen julaften hadde hun funnet fram gitaren sin og sunget en sang hun visste Kjell var glad i. Da hun hadde sunget ferdig, kjente hun en inderlig ro. - Da forsto jeg at Kjell var død, men jeg visste også at han hadde det godt, sa hun.
Malmberg forteller at selv om han visste svaret, spurte han likevel hvilken sang hun hadde sunget.
- Det var "Jeg er en seiler på livets hav", sa hun. - Kjell elsket den sangen helt fra han var en liten gutt.