”MIO, MIN MIO” – OG REISEN TIL LANDET I DET FJERNE

Av Nils-Petter Enstad
En oktoberdag forsvinner en ni år gammel gutt ved navn Bo Vilhelm Olsson fra sitt hjem i Upplandsgatan 13 i Stockholm. Han blir meldt savnet og etterlyst, men blir ikke funnet. Dette er utgangspunktet for Astrid Lindgrens svært betagende fortelling ”Mio, min Mio”. Den har fascinert barn og unge over hele verden i mer enn 50 år. Boka kom på svensk i 1954, og på norsk året etter.

”Mio, min mio” er en fortelling som er spekket med mystikk, magi og spenning. Den kan for eksempel leses som en lignelse om kampen mellom det gode og det onde. Det er lett å finne bibelske metaforer i teksten. Den kan også leses som et eventyr, og man finner de igjen de fleste av de funksjonene som eventyrforskningen opererer med i denne teksten. Men det finnes også andre lesemåter. Det følgende er et forsøk på å antyde en slik annerledes lesning av fortellingen.

KULDE
Fortellingen begynner svært så realistisk. Bo Vilhelm Olsson, eller Bosse til daglig, bor hos sine fosterforeldre Edla og Sixten. Der har han bodd siden han var ett år. De hentet ham på et barnehjem. Moren døde da han ble født, og faren vet ingen hvem er. Fosterhjemsplasseringen virker ikke spesielt vellykket. Selv om han har bodd hos dem hele livet, kaller han bare fosterforeldrene ”tante” og ”onkel”, og ”tanten” har vært omtenksom nok til å fortelle ham at hun heller ville hatt en jente. Gutter bråker for mye og tar for mye plass, og de spiser for mye. Motviljen virker nokså gjensidig, og i den grad Bosse blir gjenstand for noe varme, får han det fra kjøpmannskona fru Lundin, og fra foreldrene til kameraten Benka.
Det er fru Lundin som formidler den beskjeden som fører Bosse vekk fra den kalde tilværelsen som fosterbarn i Stockholm til et liv som prins og kongesønn i Landet i det Fjerne. Hun ber ham poste et kort til kongen i dette landet. Som takk får han et eple. På kortet står det at han som kongen har lett så lenge etter, nå er på vei. Kjennetegnet er at han har et gulleple i hånden. I det samme oppdager Bosse at eplet han fikk av fru Lundin er blitt til et gulleple…

DE FORELDRELØSE
Bosse er bare én av flere foreldreløse barn i Astrid Lindgrens litterære univers. Pippi Langstrømpe er den best kjente av disse – barnet som på forunderlig vis er blitt økonomisk uavhengig, og som – trolig for det svenske folkhemmet ennå ikke er blitt det kunne eller burde – kan overleve i sin husokkupanttilværelse, mens hun prater om en pappa som er konge på en sydhavsøy, og en mamma som er engel i himmelen. At mammaen er død, er det eneste som er troverdig i den fortellingen Pippi forsøker å skape.
Rasmus er en tredje av disse foreldreløse barna. Han makter ikke å skape seg et illusjonsliv – han bor på barnehjem og der mistrives han. I motsetning til Bosse, er det ingen som vil ta ham til seg, ikke engang som en erstatning for ei jente de ikke fikk. Til slutt rømmer han, og slår seg sammen landstrykeren Oscar; en godhjertet mann som bare er landstryker om sommeren. Han har både et småbruk og en kone med et stort hjerte, både for sin døgenikt av en mann og for gutten han plutselig dukker opp med.
Fortellingen om ”Rasmus på loffen” er det nærmeste noen av disse fortellingene kommer en idyll. Men la oss nå vende blikket tilbake til Bosse som plutselig står der med et gulleple i hånden.

OPPDRAGET
I parken Tegnérlunden finner han dessuten en gammel ølflaske. I flasken er det en ånd, og etter at Bosse har sluppet den fri, hjelper ånden ham av gårde til Landet i det Fjerne, der kongen venter på ham. Kommet vel fram dit får Bosse – som nå er blitt prins Mio – nye venner som minner ham om de få han hadde i Stockholm.
Gutten Jum-Jum minner ham om Benka, og den hvite hesten Miramis er like snill og trofast som bryggerihesten Kalle Punt, som Bosse pleide å gi brødskroper og sukkerbiter. Også fru Lundin har sitt motstykke i Landet i det Fjerne, og alle hjelper prins Mio i det som blir det store oppdraget hans: Å få tatt livet av den onde ridder Kato.

BIBELSK
Det er interessant å se hvor tydelig den bibelske påvirkningen er i denne fortellingen. Om den onde ridder Kato heter det at han er så ond fordi han har et hjerte av stein. Dette skal forstås helt bokstavelig, men det peker samtidig mot en metafor som brukes i Bibelen: "Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dem et kjøtthjerte isteden" (Esek 11, 19).
En annen klar, bibelsk referanse er at det er kongens sønn som må gripe inn - med fare for sitt eget liv - for å berge landet og alle som bor der fra ondskapen som råder. Dette er rett og slett en Kristus-metafor.

PARADIS
Når dette oppdraget er fullført, blir Landet i det Fjerne et godt land å være i. Det blir som det paradis man hører om i de fleste religioner. Prins Mio vender ikke tilbake til Upplandsgatan og tante Edla og onkel Sixten og livet som Bo Vilhelm Olsson.
”Jeg har vært i Landet i det Fjerne temmelig lenge nå. Det er svært sjelden jeg tenker på den tiden da jeg bodde i Upplandsgatan,” skriver han, og fortsetter: ”Tante Edla tror kanskje at hvis hun bare går ned i Tegnérlunden og leter, så vil hun finne meg på en benk der. Hun tror kanskje jeg sitter på benken under lykten og gnager på et eple og leker litt med en tom pilsflaske eller noe annet rask. (…) Men hun tar så feil! Å, tante Edla tar så feil! Det sitter ingen Bosse på noen benk i Tegnérlunden. Han er i Landet i det Fjerne, sier jeg. (…) Ja, slik er det. Bo Vilhelm Olsson er i Landet i det Fjerne, og han har det så godt hos sin far kongen.”

NØKKEL
Det er i disse avslutningslinjene man finner nøkkelen til hvordan denne romanen skal leses og forstås. Dette er ikke fortellingen om den stygge andungen som viste seg å være en svane. Det er heller ikke fortellingen om den bortkomne prinsen som fant tilbake til sin rette arv og posisjon. Det er ikke engang fortellingen om barnehjemsbarnet som viste seg å være et rikmannsbarn. Det er fortellingen om det ulykkelige barnet som foretok den store flukten og den definitive reisen, enten inn i psykosen eller inn i døden.
At barn som ikke kjenner sin egen opprinnelse fantaserer om at de er barn av konger, grever eller prinsesser, er ikke nytt, verken i litteraturen eller livet. Bo Vilhelm Olsson er bare ett av mange slike barn. Fordi han vantrives i fosterhjemmet, og fordi kjemien mellom ham og fosterforeldrene er så dårlig som den er, oppstår det et sterkt ønske i det ulykkelige barnet om å fantasere seg en bedre og lykkeligere tilværelse. Denne finner han i Landet i det fjerne.
Mye tyder altså på at Bo Vilhelm Olsson er rett og slett i ferd med å miste fotfestet, rent mentalt. Kulden i hjemmet og alle de uvennlige ordene fører til at han melder seg ut av virkeligheten. Kortet han skulle poste og eplet han fikk av fru Lundin, blir de magiske midlene som hjelper ham til dette. En melding han ikke skjønner og et eple som blir til gull. En ølflaske med litt grums i bunnen blir en flaskeånd som – i tråd med eventyrets dynamikk – kan føre ham vekk fra den traurige virkeligheten og til den deilige fantasien.
Hele reisen og alle opplevelsene og den deilige tilværelsen i Landet i det Fjerne, er noe som skjer i Bosses tanke i de timene han sitter på benken i Tegnérlunden. Kanskje er etterlysningen i radioen bare de siste klare tankene hans før han skifter identitet, eller kanskje har han forlatt benken og funnet en forlatt bod eller kjeller der han legger seg til å sove.
Det kan være kaldt i oktober. Kanskje var det i søvnen Bo Wilhelm Olsson, ni år, foretok den definitive reisen til Landet i det Fjerne.

Wergeland-året: HENRIK WERGELAND SØRGET OVER KRISTENFOLKETS JØDEHAT

Av Nils-Petter Enstad
(Tekst og foto)

Det norske kristenfolkets jødehat var det som smertet Henrik Wergeland mest da han tok opp sin kamp for å få endret den "jødeparagrafen" som var blitt vedtatt på Eidsvoll i 1814. Da paragrafen omsider ble fjernet, hadde Wergeland vært død i seks år.

Henrik Wergeland følte at han hadde et helt spesielt forhold til Grunnloven. Hans far, presten Nicolai Wergeland, hadde vært blant Eidsvollsmennene i 1814, og i 1817 ble han sogneprest i Eidsvoll. Henrik var stolt av farens rolle i 1814, og omtalte seg selv som "Grunnlovens storebror". Men han ble tidlig kritisk til bestemmelsene i grunnlovens paragraf to, som for det første slo fast at "Den Evangelisk-Lutherske Bekiendelse forbliver Statens offentlige Religion", og for det andre at jøder fremdeles skulle være utelukket fra riket. Også forbundet mot munkeordener var han kritisk til, men det var "jødeparagrafen" som ble hans kampsak.

Det hadde vært en heftig debatt om jødeparagrafen i riksforsamlingen på Eidsvoll før den ble vedtatt, og flere av de sentrale personene hadde talt mot den. De argumenterte med frihet og toleranse. At akkurat Henrik Wergeland skulle bli den som reiste kampen mot jødeparagrafen, er et lite, historisk paradoks. Hans far Nicolai Wergeland hadde ikke bare vært blant dem som stemte for den på Eidsvoll, han hadde også vært en sterk talsmann for den. Men da sønnen reiste fanen mot bestemmelsen, erkjente faren at han selv hadde tatt feil.

12 års kamp

Det var i 1839 Henrik Wergeland første gang leverte et forslag til Stortinget om at jødeparagrafen i grunnloven skulle oppheves. Forslaget ble ikke behandlet før i 1842, og i disse tre årene skrev Wergeland en lang rekke artikler og bøker der han argumenterte for forslaget. Han brukte både religionsfrihet og næringsutvikling som argument, og ikke minst gikk han til felts mot religiøs intoleranse. Dette var Grunnlovens mørke side, skrev han, til tross for at religionsfrihet var noe som var i grunnlovens ånd. Dette var en kristen plikt, slo han fast.

Kort før stortingsbehandlingen ga han ut diktsamlingen "Jøden – Ni blomstrende Tornequiste", som rommer noe av det ypperste han skrev.

Manglet 11 stemmer

Wergelands forslag manglet 11 stemmer på å bli vedtatt da Stortinget stemte over det 9. september 1842. Det fikk flertall, men ikke det nødvendige to tredjedels flertall. Wergeland fulgte hele debatten fra stortingsgalleriet. Det var mange sterke følelser. Stortingspresident Sørensen ble så grepet under sitt innlegg for Wergelands forslag at han måtte ta en pause. Wergeland selv satt på galleriet og gråt da presidenten talte.

Gråt gjorde han også under flere av presterepresentantenes innlegg, men det var over deres kulde og hjerteløshet.

Han skrev:

Christenfolkets Hjerter skulde

være varme Julebrød,

honningfulde,

Nok for hele Verdens Nød (....)

Iis de ere,

Klumper Sne,

Stene, i hvis Rivter sprukne

boer så fæl en Mørkets Vrimmel....

Nytt forslag

Så fort forslaget fra 1839 var falt, skrev Wergeland et nytt, som ble levert omgående. Det skulle behandles i 1845. I oktober 1844 ga han ut diktsamlingen "Jødinden, elleve blomstrende Tornequiste". Her ønsket han å bane vei for sannheten gjennom følelsene, skrev han. I diktene holder han fram de jødiske kvinner og mødre som eksempler. Noen reagerte negativt på det - dikteren ga jo inntrykk av at jødene var bedre mennesker enn de kristne!

Wergeland var svært aktiv i tida fram til forslaget skulle behandles, og drev en intens lobbyvirksomhet. Men heller ikke denne gang fikk forslaget kvalifisert flertall.

Da meldingen om dette nådde Wergeland, lå han på dødsleiet. Natt til 12. juli døde han, 37 år gammel.

Først i 1851 ble jødeparagrafen tatt ut av grunnloven. De måtte derfor få spesiell tillatelse til å komme inn i landet, de som reiste minnesmerket som fremdeles står på Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Der står det: "Takknemmelige jøder udenfor norriges grænser reiste ham dette minde".

(Publisert av Kristelig Pressekontor 3. mars 2008)

Kautokeino-filmen: FRA OPPRØR TIL BIBELOVERSETTELSE

Av Nils-Petter Enstad

Nils Gaup sin film om Kautokeino-opprøret i 1852 går nå på norske kinoer og trekker fulle hus. Samtidig er det en livlig debatt om det opprøret som er filmens tema, og hva religiøs fanatisme kan føre til. En side ved opprøret som ikke har vært framme til nå, er den indirekte betydningen opprøret hadde for at det kom en samisk bibeloversettelse i 1895.

I rettsoppgjøret etter opprøret, falt det en rekke dødsdommer. To av disse ble også effektuert, nemlig over Mons Somby og Aslak Hætta. En som også opprinnelig fikk dødsdom, var Aslaks yngre bror, Lars Jacobson Hætta (1834 – 1896). Med henvisning til hans unge alder (18 år), ble dommen gjort om til livsvarig fengsel. Også en søster av Lars og Aslak, 15 år gamle Elen, fikk livsvarig fengsel. Livstidsdommen skulle sones på Akershus. Lars hadde store anfektelser på grunn av det han hadde vært med på, og det gikk lang tid før han klarte å forsone seg med det, eller tro at Gud kunne tilgi ham.

J.A. FRIIS

For en samisk ungdom som hadde vokst opp på vidda, var årene i fengslet tunge og lange. Ikke minst savnet han det å kunne høre og tale sitt eget morsmål. En av dem som fikk kontakt med Lars mens han satt på Akershus, var teologen og forfatteren Jens Andreas Friis, som hadde vært prest i Finnmark i mange år. Han skrev også noen romaner om samisk liv. Den mest kjente er "Laila". I 1866 ble han professor i teologi ved Universitetet i Kristiania.

Friis oppdaget at Lars var en intelligent person, og skaffet ham bøker og ga ham undervisning. Han oppdaget også at Lars hadde gode evner i språk, og han ba den samiske fangen hjelpe seg i arbeidet med å oversette Bibelen til samisk. Han mente at en som hadde dette språket "under huden" ville bidra til en bedre oversettelse, enn det mer tillærte samisk som både han selv og andre som hadde forsøkt seg på det samme, behersket.

BENÅDET

Etter 15 år i fengsel ble Lars Jacobsen Hætta benådet og løslatt. Samarbeidet med Friis fortsatte, og i 1895 var Bibelen på samisk ferdig oversatt og ble gitt ut. Prosessen fram mot utgivelsen hadde vært lang og kronglete. Dels skyldtes dette økonomien i Bibelselskapet, dels skyldtes det manglende vilje hos norske myndigheter til å bidra til en slik oversettelse.

Da Lars Hætta kom tilbake til Finnmark ble han lærer i hjembygda si, men han holdt seg unna de læstadianske miljøene. Dette gjorde ham til en ensom mann i et område der den læstadianske kristendomsformen var nesten enerådende. Skyggene fra 1852 var også lange. Da han to år etter løslatelsen, i 1869, søkte stilling som klokker i Kautokeino, fikk han avslag med henvisning til det som hadde vært.

Først i 1882 fikk han en slags oppreisning. Da hadde han i mange år vært med og oversatt Bibelen til samisk, blant annet en utgave av Det nye testamente, som var kommet ut i 1874. Gjennom sitt bidrag til den samiske bibeloversettelsen, reiste han et minnesmerke og et vitnesbyrd, ikke bare over seg selv, men enda mer om hvordan Guds nåde kan reise opp fra fall og gi nytt liv.

I sin bok om Bibelen på samisk, kaller biskop Per Oskar Kjølaas ham "samenes Lars Skrefsrud".

Litteratur: Kjølaas, Per Oskar:

BIBELEN PÅ SAMISK

En bok om samisk bibeloversettelse

Oslo, 1995

H.A. Tandberg - kontroversiell himmelpoet

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesoffiseren og poeten Henry Albert Tandberg (1871-1959) har gitt norsk kristenhet noen av de vakreste og mest avholdte sanger den kjenner. Det er nok å nevne titler som "Jeg er en seiler på livets hav", "Jesus har bedt oss å komme" og "Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen". Men når det gjelder en del av de sangene han skrev om himmelen, er det ikke alle som er like komfortable med teologien i dem.

Henry Albert Tandberg ble født i Chicago 14. desember 1871, dit foreldrene hans hadde utvandret kort tid før. Men bare noen måneder etter at ekteparets eneste barn var født, døde faren. Den unge enken vendte da tilbake til Norge, og slo seg ned i Kristiania, sammen med sønnen. Dette førte til at den unge gutten var sterkt knyttet til sin mor. Våren 1888 ble han frelst ved Frelsesarmeens botsbenk på Grønland 9. I oktober 1889 ble han frelsesoffiser.

Som en av Armeens pionerer i Norge, grunnla han både Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid og Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Han var redaktør for Krigsropet i 26 år, men det er først og fremst som sangdikter han huskes. Mange av sangene er preget av at han var svært opptatt av himmelen og evigheten. De beste sangene hans hadde dette motivet. Det er nok å nevne en sang som "Jeg er en seiler på livets hav". Den er skrevet i dødens skygge, mens forfatteren var pasient ved et sanatorium. Den ble skapt etter at han hadde fått være sjelesørger for en av sine medpasienter. Sangen er skrevet i 1909. I 1924 kom den med i Landstads Reviderte Salmebok. Den er også med i Norsk Salmebok og i de fleste andre sang- og salmebøker her til lands.

STJERNESANGEN

Ved siden av "Seilersangen", er "Stjernesangen" den mest kjente av Tandbergs sanger. Den er også den mest omdiskuterte. "Stjernesangen" ble skrevet i 1910, og første vers lyder slik:

Vi synger titt om sei'rens lønn der hjemme,

om å få stjerner i vår krone der.

Men la oss aldri noen sinne glemme:

De stjerner tente vi mens vi var her.

I de følgende versene nevner dikteren hvordan disse stjernene er blitt til. For det første er stjernene de gode gjerningene man har gjort mot sine medmennesker:

De er den sorg som du til glede vendte,

de er den hjelp som du i nøden gav.

De er de lys som du i mørket tente,

de er de tårer som du tørret av.

Men stjernene er også de åndelige kamper og det åndelige arbeid man har fått utføre:

De er hver edel kamp du stred og strider,

hver vunnet sjel, hver seier i hans navn.

Hva du for Jesu skyld har lidt og lider,

hvert kjærlig offer og hvert hellig savn.

I fjerde vers understreker han at det ikke er den troende selv som skal føre "regnskapet" over stjernene:

Men aller herligst glans og lys utsender

det gode du stillhet øver her,

som ingen annen, men kun Jesus kjenner,

det stråler klarest i din krone der.

Og for at den kristne skal kunne være trygg i troen på at man ikke har levd forgjeves, oppsummerer Tandberg det slik i det siste verset:

Alt finner vi igjen for Herrens trone,

alt som har evig verd, vi finner der.

Men ingen stjerner får vi i vår krone

som ei vi selv har tent mens vi var her.

Teksten er et poetisk mesterstykke, men innholdet er teologisk kontroversielt. Mange prester synes derfor det er problematisk når sørgende ønsker at "Stjernesangen" skal synges i begravelser, og mener at teksten beveger seg på utsiden av evangelisk kristendom.

Det bærende motiv i teksten er at de gode gjerninger som en kristen gjør, lever videre. Det kan gi inntrykk av en oppfatning om at den troende får "lønn i himmelen" som belønning for de gode gjerninger vi har gjort.

Om det er dette Tandberg har ment å formidle, er han verken er den første eller siste som har gjort det.

Teksten synges til melodien "Finlandia" av den finske komponisten Jean Sibelius. Det skal ha vært denne musikken som lød for Tandbergs indre da han skrev teksten, og da den var ferdig, sendte han den til Sibelius, og ba om tillatelse til å bruke melodien. Tillatelsen ble sendt telegrafisk fra komponisten.

I ettertid er det vanskelig å vite om det var poeten Tandberg eller forkynneren Tandberg som førte pennen da "Stjernesangen" ble til, om teksten er uttrykk for et teologisk syn, eller "bare" er en poetisk beskrivelse av det kristne ansvar og det kristne håp.

GUDS KRIGER, HOLD UT

Like teologisk utfordrende som "Stjernesangen", vil mange mene at sangen "Guds kriger, hold ut inntil sei'ren du får" er. Denne sangen brukes ikke i sammenhenger utenfor Frelsesarmeen, og har i mange år vært forholdsvis sjelden i bruk også av Armeen selv. Men den gir et meget interessant innsyn i hvordan Tandberg tenkte om himmelen og om de kristne som har levd før oss.

I første vers heter det:

Guds kriger, hold ut inntil se'iren du får,

se tallløse skarer ved målet alt står.

Se skaren av vitner som gikk samme vei:

Hva Gud var for dem, vil han være for deg.

I omkvedet heter det:

Hvitkledde kor, skare så stor,

helg'ner, martyrer som før stred på jord,

roper til oss som i striden enn står:

Å, kjemp og hold ut inntil kronen du får!

I vers 2 og 3 utdyper han tanken om at de som har gått foran, kommer med oppmuntrende rop til de som kjemper nå:

Det nye Jerusalems skinnende hær,

apostler, profeter, hver hellig er der.

Omkring oss er skaren, en strålende leir,

de følger vår kamp og de ber for vår sei'r.

Og videre:

Hold ut! roper skaren, om striden blir hård,

om fåfengt den synes, om ensom du står.

Se, veldige makter på vår front går frem.

Husk på, det er flere med oss med dem.

Tanken om at man skal møte igjen sine kjære etter døden har et solid feste i folkefromheten. Det finnes også ulike folkereligiøse oppfatninger av at de døde følger med i det som foregår her nede på jorden. Mange kristne har nokså uklare oppfatninger av hva som skjer i tiden mellom døden og dommen, og tror helt oppriktig at de som har levd før oss venter på oss i himmelen, og at familie og kjente vil kunne se etter hverandre og kjenne hverandre igjen i det hinsidige.

Mye av innholdet i "Guds kriger, hold ut" må antakelig kunne skrives på slike konti.

SKREV MYE

H.A. Tandberg skrev mye i løpet av sine mange år som redaktør for Krigsropet: Artikler, kommentarer, reportasjer og store mengder leilighetspoesi. Han skrev også historieboka om Frelsesarmeen ved 50-årsjubileet i 1938. Med unntak av de viktigste sangene, er praktisk talt alt Tandberg skrev glemt for lengst. Men de sangene som ennå lever, synges i de fleste kristne leirer. Flere av dem er også oversatt til andre språk. Flest tekster har han naturlig nok i Frelsesarmeens sangbok, der han er representert med 37 tekster, i tillegg til en lang rekke oversettelser.

H.A. Tandberg døde 3. april 1959 - drøyt 87 år gammel. På gravsteinen hans står de ordene han selv hadde formet 50 år tidligere: "La ank'ret falle, jeg er i havn!"