REGJERINGERS LEVETID

Når Jens Stoltenberg etter årets valg går av som statsminister, kan han notere seg for en bragd: Han er den statsminister som har sittet nest lengst sammenhengende i stillingen siden 1945.

Bare Einar Gerhardsen har sittet noe lenger sammenhengende, i og med at hans tredje regjering satt fra januar 1955 til august 1963, da den ble felt i Stortinget. Johan Nygaardsvold satt i drøyt ti år som statsminister, fra 1935 til 1945. Men fem av disse årene var han og regjeringen i eksil i London.
Også Gro Harlem Brundtland var statsminister i mer enn ti år, men disse årene fordelte seg på tre regjeringer.
De 31 som har statsministrer i Norge, har regjert i perioder som har vart fra noen uker til forholdsvis mange år. De to korteste periodene sto henholdsvis Christoffer Hornsrud (Ap) og John Lyng (H) for, med henholdsvis 18 og 28 dager. I tillegg har seks statsministre sittet mindre enn ett år. Seks statsministre har sittet mellom ett og tre år, og ytterligere seks mellom tre og fem år. De siste 11 har sittet fra fem år og oppover. Men for flere av dem har disse regjeringsårene fordelt seg på flere perioder.
Da Kjell Magne Bondeviks andre regjering gikk av i 2005, var det første gang siden 1989 at en regjering satt en hel periode.

Nils-Petter Enstad

KrF - et parti i hundre...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter





Onsdag 4. september kan Østfold KrF markere et dobbelt jubileum. Det ene er at landspartiet er 80 år, men samtidig er det 100 år siden partinavnet «Kristelig Folkeparti» ble brukt første gang på en politisk valgliste. Det skjedde i Sarpsborg ved kommunevalget i 1913. Men tanken om egne, politiske partier eller lister for kristenfolket er eldre enn Kristelig Folkeparti både i den første og den neste utgaven.

Det var kampen mot rusmidler som ble saken som fikk kristenfolket til å engasjere seg i lokalpolitikk. Allerede i 1898 ble det stilt opp egne «Avholdslister» flere steder i landet. Betegnelsene kunne variere. I hovedstaden het listen «Afholdsfolkets liste», og blant dem som ble valgt inn fra den i 1898 var metodistpresten Thomas Ball Barratt. Han ble senere mest kjent som pinsebevegelsens «far» i Norge. Listen ble en gjenganger ved kommunevalgene i hovedstaden i årene rundt århundreskiftet, og i 1908 ble Frelsesarmeens «slumsjef» Othilie Tonning valgt inn. Hun fikk også plass i formannskapet. I Bergen stilte «Fråhaldspartiet» liste i 1898, og fikk valgt inn åtte representanter.

Avholdslister
I 1901 stilte avholdsfolket egne lister i 27 byer og i sju valgkretser utenfor byene. I 1905 ble et landsdekkende parti – «Det Norske Afholdparti» – stiftet, med Sven Aarrestad som leder.
Avholdslistene fikk nok støtte fra langt flere enn bare det organiserte kristenfolket. Sammensetningen av kommunestyret i Bergen etter valget i 1898 viser dette: De åtte som var valgt inn på avholdspartiets liste, utgjorde bare en tredjedel av det totale antall «totalister» i bystyret i den perioden. Dette gjorde også at strategien med egne avholdslister var omstridt flere steder.
Det var mange aktive kirke- og bedehusfolk som engasjerte seg politisk gjennom avholdslistene i tiårene rundt forrige hundreårsskifte. Men noen mente at det også var behov for politiske fora som var opptatt av andre ting enn alkoholpolitikk. I 1907 ble «Det norske Kirkeparti» stiftet. Drivende kraft i denne bevegelsen var professor Absalon Taranger (1858–1930), en fargerik akademiker som hadde begynt som snekkerlærling, vært innom både teologien og historien, før han endte opp som jurist.
Kirkepartiet hadde et kirkepolitisk program, men stilte ikke egne lister til stortingsvalgene. I stedet forsøkte de å verve sympatisører for sin sak i de ulike partiene. Etter stortingsvalget i 1909 ble en gruppe med 27 «kirkepartister» konstituert i februar 1910. Det ser imidlertid ut til at gruppa gikk i oppløsning i løpet av denne perioden, og man vet ikke noe særlig mer om dem. Flertallet av medlemmene kom fra Høyre, men det var også noen fra Venstre.

Sarpsborg
Men professor Tarangers engasjement ga minst ett konkret og forholdsvis varig utslag i lokalpolitikken i Sarpsborg. 13. oktober 1913 holdt han nemlig et foredrag på Betania forsamlingshus i Sarpsborg over temaet «Bør de Kristeligsindede ta mer aktivt del i den kommunale og statsborgerligere Politik?» På dette møtet ble det vedtatt å danne et kommunalt kirkeparti. Etter mye diskusjon om navnet, ble man til slutt enige om at navnet skulle være «Kristelig folkeparti». Et styre på fem ble også valgt.
En uke senere, under et møte i Frikirken, ble det vedtatt å stille egen liste. Kampen mot privat kinodrift og brennevinshandel var to av merkesakene for det nye partiet, som ved valget fikk seks representanter valgt inn i bystyret.
Partiet var på mange måter en regnbueallianse, med ulike politiske grunnholdninger blant medlemmene. «De enkelte medlemmers politiske farge er forskjellig,» slo en av talsmennene fast.
Et annet interessant trekk ved Sarpsborg KrF er at flere kvinner engasjerte seg i partiet, både i styret og i ved å la seg nominere. En av disse var Jenny Marie Lie, som i 1913 var 34 år gammel. Hun hadde en lang artikkel på trykk i avisa Sarpen 8. november det året, der hun særlig appellerte til kvinnene om å stemme på det nye partiet.

Flere valg
Sarpsborg Kristelig Folkeparti stilte til valg både i 1913, 1916 og 1919. Ved hvert av valgene fikk partiet valgt inn seks representanter. Men utover på 1920-tallet gled partiet over i Venstre. De to viktigste kampsakene fra 1913 var ikke lenger like aktuelle.
Det var ellers Arbeiderpartiet som dominerte det politiske liv i Sarpsborg allerede den gang. Men i 1937 vedtok partiet formuleringer i alkoholpolitikken som verken kristenfolket eller avholdsfolket var fornøyd med. Det ble derfor dannet et «Avholds- og kristenfolkets parti» det året, som fikk et par representanter inn i bystyret.
I mellomtida hadde et parti som var blitt dannet på Vestlandet i 1933 tatt navnet Kristelig Folkeparti, og på slutten av 1930-tallet ble det dannet både lokallag og fylkeslag av dette partiet også på Østlandet. I 1939 ble «dagens» Sarpsborg Kristelig Folkeparti dannet. Det skjedde ved at «Avholds- og kristenfolkets parti» endret navn til Sarpsborg Kristelig Folkeparti.
Fylkeslaget Østfold kristelig Folkeparti ble dannet på et konstituerende møte i Sarpsborg 11. august 1945, og i løpet av «fredshøsten» ble det dannet rekke lokallag i fylket. Mange av dem stilte liste ved kommunevalget, som ble holdt i desember. Partiet stilte også liste til stortingsvalget, og Asbjørn Solberg fra Degernes ble valgt. Siden 1945 har Kristelig Folkeparti alltid vært representert på Østfold-benken i Stortinget. Østfold er dermed det eneste østlandsfylket som har en slik sammenhengende representasjon.

Litteratur:
Helland, Kristian:
PIETIST I KULTURKAMP
Nils Lavik og framveksten av Kristelig Folkeparti
(Bergen, 2003)

Frelseskadett Ellen: ER DER JEG SKAL VÆRE

Av Nils-Petter Enstad

Onsdag 21. august inntok Ellen Thorstensen Brorson (36) fra Arendal Frelsesarmeens skoleanlegg på Jeløy sammen med 13 andre kadetter for å begynne en toårig utdannelse der målet er å bli frelsesoffiser. – Jeg er der jeg skal være nå, sier hun selv.

Det var ingenting i barndommen som tilsa at Frelsesarmeen skulle bli stedet der Ellen skulle være. Frelsesarmeen var de menneskene som sto og sang i gågata i Arendal, og som hun hørte på før de gikk og drakk kakao med krem, sammen med morfar. Familien er aktiv i Den norske kirke og Norges KFUK/KFUM, der også Ellen har vært både speiderleder og ettåring. Så da hun begynte på kateketseminaret på Menighetsfakultet i 1998, var det med tanke på å arbeide i Den norske kirke.
Da hun en dag sto uten jobb, var det en venninne som foreslo at hun kunne søke jobben som barne- og ungdomsarbeider i Frelsesarmeens menighet i Drammen. Da hadde hun akkurat avsluttet et vikariat som kateket i Lier. – Jeg ringte, og da hun som var oppgitt som kontaktperson forsto at jeg var nokså fremmed for Frelsesarmeen, ba hun meg komme til en samtale, forteller Ellen, som den gang bodde i Hønefoss. Samtalen førte til at hun ble ansatt i et tidsbestemt engasjement i menigheten.
- Allerede da følte jeg meg hjemme, og tenkte at det var her jeg skulle være. Jeg ble veldig godt mottatt, forteller hun. – I det møtet der jeg ble satt inn i stillingen og bedt for, opplevde jeg det som en sterk bekreftelse også, legger hun til. Allerede da ante det henne at hun hadde et kall til å bli frelsesoffiser.

SOLDAT
I juni 2008 ble hun innvidd til frelsessoldat, og i ordinasjonsmøtet i Frelsesarmeens årskongress uka etter ble kallet til å bli frelsesoffiser bekreftet gjennom forkynnelsen.
Da hun senere kom inn i en krise i forbindelse med et samlivsbrudd, stilte vennene i Frelsesarmeen sterkt opp og støttet henne. Likevel valgte hun å flytte til hjembyen Arendal i 2011, der hun hadde forskjellige jobber, fram til hun fra siste årsskifte ble ansatt som «korpsmedarbeider» i Frelsesarmeen i Arendal.
- Stor overgang fra Den norske kirke til Frelsesarmeen?
- Det er overganger jeg har sans for, både teologisk og organisasjonsmessig. Jeg liker at det er litt struktur og disiplin. At det er klare linjer. Ingen behøver å lure på hva Frelsesarmeen står for, og som frelsesoffiser er man lojal overfor det som er armeens linje, og driver ikke solospill.

MASTERGRAD
Som frelseskadett skal Ellen også skrive ferdig sin masteroppgave om «Trosopplæring for voksne i en flerkulturell virkelighet med utgangspunkt i deres religiøse erfaringer».
- Det var litt av en munnfull…
- Det kan du si. Jeg vil sikte den inn mot gruppen «unge voksne», i alderen fra 25 til 35 år, sier hun.
Med 14 nye kadetter er den gruppen Ellen tilhører den største på flere år. Hun har imidlertid godt håp om at det vil bli flere slike grupper i årene som kommer. – I møter med unge mennesker snakkes det veldig tydelig og direkte om kallet til tjeneste i dag, og det synes jeg er bra. Det gjelder ikke bare kallet til å bli frelsesoffiser, men også andre tjenester, som lærere og sykepleiere. Det er viktig at hver enkelt finner sin plass, sier hun til slutt: - Jeg har funnet min!

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor

Nye frelsesoffiserer: Fra standup til talerstol

Av Nils-Petter Enstad

Han kom fra standup, revy og begravelsesbyrå, hun er fjerde generasjon frelsesoffiser i sin familie. Kallet til tjeneste som frelsesoffiserer førte dem også sammen som kjærestepar, og i november gifter de seg, Marie Saue Marti (22) og Tommy M. Høgset (26). Under Frelsesarmeens jubileumskongress ble begge ordinert som frelsesoffiserer og utnevnt til løytnanter.

- Jeg har alltid vært interessert i revy, og drev med dette alle i skoledagene, forteller Tommy Høgset. I flere år underholdt han på firmafester og i selskaper som standupkomiker, og deltok også i Norgesmesterskapet i revy. Finaleplass og tredje pris for beste vise er noe av det han har tatt med seg videre. Ved siden av artistlivet, jobbet han både som selger og begravelsesagent.
- Begravelsesbyrået er kanskje ”min mørke fortid”, sier han med et glimt i øyet.
- Er veien lang fra revy og standup til talerstolen i en menighet?
- Ikke så lang som man kanskje tror. Det er mye av det jeg lærte som revyartist som jeg har nytte av i forkynnelsen og presentasjonen av budskapet. Forskjellen er bare at vi snakker om et helt annet budskap – verdens beste, sier han.

Frelst i krønikerbøkene
Tommy Høgset er den første kristne i sin familie på flere generasjoner. Da han skulle gå på folkehøyskolen, valgte han bevisst en frilynt skole. – Jeg hadde jo hørt om de kristne stereotypiene som jeg regnet med å møte på en kristen skole, forteller han. Men til den frilynte skolen kom en gruppe fra Frelsesarmeen og fortalte om Armeens arbeid. – Plutselig framsto kristendom som noe annet enn det jeg hadde trodd. Dette handlet om liv, om tjeneste og gjerninger – om en praktisk tro. Det interesserte meg, og så begynte jeg å lese i Bibelen. Begynte forfra, og i Krønikerbøkene ble jeg møtt av Gud.
- Sa du krønikerbøkene?
- Ja. Jeg kom til Jabes bønn: «Å, om du ville velsigne meg, utvide mitt landområde og støtte meg med din hånd! Om du ville lage det så at jeg slipper ulykke og smerte!» Dette var i 2007, forteller Tommy, som begynte å engasjere seg i Frelsesarmeens arbeid på hjemstedet Åndalsnes da han var ferdig på folkehøyskolen. I 2010 ble han med i Frelsesarmeens evangeliseringsteam Dynamo. Og der traff han Marie.

Brudd som 13-åring
Marie vokste opp som barn, barnebarn og oldebarn av frelsesoffiserer. Hennes farfar, kommandør Paul Marti, var leder av Frelsesarmeen i Sveits da han døde i aktiv tjeneste, og farmor Åse Marti var den som grunnla behandlingsstedet P22. Som barn var Marie fast bestemt på å bli frelsesoffiser. Men 13 år gammel brøt hun både med Gud og Frelsesarmeen. – Fram til jeg var 19 år holdt jeg helt unna alt dette, forteller hun. Da reiste hun til Paraguay for å arbeide et år sammen med et norsk ektepar som var misjonærer for Frelsesarmeen. – Og der møtte jeg Gud igjen.
- Så det var i Paraguay han var?
- Det kan du godt si. Og da jeg var blitt frelst igjen, kom også tankene om å bli frelsesoffiser tilbake.

Team
Marie og Tommy fikk god kontakt som kolleger i evangeliseringsteamet, og senere som kadetter ved offisersskolen. Det utviklet seg fra kameratskap til vennskap og etter hvert til enda mer. Påsken 2013 bestemte de at ”dette går vi for”, som Marie uttrykker det, og i mai forlovet de seg.
Etter bryllupet i november går ferden til Måløy i Nordfjord. – Vi gleder oss, sier de, og mener både ekteskapet og arbeidet som pastorteam i menigheten.

Publisert gjennom KPK

Tegnspråket - synlige ord

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter av boka «Tegnet i hendene.
Historien om Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde»
(Genesis, 2001).

Det hender fremdeles at noen bruker betegnelsen «døvespråk» om denne unike kommunikasjonsformen som skjer ved at mennesker kommuniserer uten lyd. Men selv om det stort sett er døve eller sterkt hørselshemmede som benytter seg av denne kommunikasjonsformen, er det noe stigmatiserende ved uttrykket «døvespråk». Det er derfor både saklig og praktisk riktigere å kalle språket ved dets rette navn: «Tegnspråk». Man har en parallell til punktskriften eller «braille», som det også kalles etter han som oppfant dette alfabetet. Likevel er det fremdeles noen som kaller det «blindeskrift».

Det har antakelig alltid vært døve mennesker. Allerede i 2 Mos 4,11 er døvhet omtalt som en del av skaperverkets mangfold. I det gamle Egypt mente man de døve var særskilt utvalgt av gudene, og det egyptiske skriftspråket – hieroglyfene – hadde mange likhetstrekk med nettopp tegnspråk. Men det rant mye vann i havet fra de gamle egypteres tid og fram mot moderne tid. Respekten for de døve som en utvalgt gruppe ble svakere, og etter hvert festet det seg en oppfatning i flere antikke kulturer av de døve, ikke som utvalgte, men som fordømte. Aristoteles mente for eksempel at kunnskap var noe man ervervet seg gjennom hørselen, og derfor var døve pr. definisjon å betrakte som mer tungnemme enn for eksempel blinde. Augustin tok dette med seg inn i oldkirken. For ham var øret «frelsens port», men samtidig oppfattet han tegnspråk som «synlige ord» som også kunne formidle evangeliet. Derfor kunne døve bli døpt – nå er vi på 400-tallet. Først på 1000-tallet kunne døve få gifte seg, og på 1500-tallet kunne døve menn tre inn i kirken som munker.
Den første man kjenner fra historien som ga systematisk opplæring av døve, var den engelske erkebiskopen, og senere helgen i den katolske kirke, John av Beverley. Han levde på 700-tallet. Ifølge legenden fikk biskopen en dag besøk av en døv gutt som ba om en almisse. Biskopen oppfattet gutten som våken og intelligent og bestemte seg for å lære ham å snakke. På kort tid kunne gutten gjøre seg forstått. Fortellingen kan godt ha en historisk kjerne. På artikkelen om John av Beverley på den katolske kirkens hjemmesider, er gutten bare omtalt som stum, ikke døv.
Mens biskopen fra 700-tallet lærte en døv gutt å snakke, valgte en annen geistlig, Charles-Michel de l’Épée (1712-89) en annen strategi. Han var abbed i et kloster, men en kveld han var ute på vandring og lette etter et sted å overnatte, kom han til et hus som lå nokså avsides. Det var lys i vinduene, men da han banket på, var det ingen som åpnet. Siden døra var åpen, gikk han inn, og der satt det to unge jenter og sydde. Han snakket til både en og to ganger, uten at de svarte. Først da han satte seg ned slik at de så ham, ble de oppmerksomme på ham. Like etterpå kom en voksen kvinne inn i rommet. Det var jentenes mor, og hun kunne fortelle at begge døtrene hennes var døve.
Den kvelden fikk abbeden det som må kalles hans livskall: Det var å undervise døve barn. Men for å gjøre det, måtte han skape en kommunikasjonsform som ikke var basert på lyd, men på tegn. Slik ble ideen om et tegnspråk født, ifølge myten.
Abbed de l’Épée er en historisk person. Han var både jurist og teolog av utdannelse, og da foreldrene hans døde, arvet han en forholdsvis stor formue. Denne brukte han til å grunnlegge den første skolen for døve i Frankrike. At han «skapte» tegnspråket, er imidlertid ikke korrekt. Det fantes ulike former for tegnspråk allerede, noe de l’Épée også skriver om i en av sine bøker. Hans historiske bragd er derfor ikke å finne opp tegnspråket, men å fremme forståelse og aksept for å bruke det.
Her lå han langt forut for sin tid. Men samtidig med de l’Épée levde det en tysk pedagog, Samuel Heinicke, og han gikk inn for en mer oral metode ved å lære de døve munnavlesing og artiklueringstrening. Metoden tok ikke høyde for de mange feilkildene som ligger i munnavlesing ved at mange ord blir svært like når man bare skal lese på leppene (eksempler: vi, ni, ti, de, si). I Norge ble det etter hvert den tyske metoden som ble den dominerende, og var det helt fram til 1960- og 70-tallet.
Noen få, blant dem medarbeiderne i Frelsesarmeens arbeid blant døve og blinde, insisterte på å kommunisere på tegnspråk med de døve, men i mange miljøer var dette ikke regnet som «god tone», for å bruke en forsiktig formulering.
I dag er tegnspråket anerkjent som et minoritetsspråk, og det finnes utdannelse på masternivå i dette språket. Selv en som bare behersker noen få tegn på dette språket må erkjenne den skjønnheten og poesien som ligger i de vakre og meningsfulle håndbevegelsene som brukes i denne formen for kommunikasjon.

INGEN FELLES, BORGERLIG VISJON

Av Nils-Petter Enstad

Borgerlig samling har vært en del av Høyres språkbruk i lang tid, men de borgerlige partiene har egentlig ikke hatt mye felles, og de har ikke hatt noen felles visjon. Det mener historikeren Hallvard Notaker, som har skrevet det fjerde bindet i ”Høyres historie”. Boka heter ”Opprør og moderasjon”, og dekker perioden fra 1975 til 2005, og ble lansert på en pressekonferanse og miniseminar i Oslo tirsdag 4. september.

- Høyre har funnet sammen med andre partier når de har trengt hverandre, og hatt en stor gevinst i sikte, mener historikeren, og sikter til regjeringsmakt som den store gevinsten.
Notaker beskriver Høyre som et parti med store, indre spenninger, så som sentrum/periferi, konservatisme/liberalisme og program/praktisk politikk. Partiet har derfor hele tiden vært dømt til å inngå kompromisser med seg selv. For å få regjeringsmakt, har det dessuten vært dømt til å inngå kompromisser med andre partier. I utgangspunktet er det lite som binder de borgerlige partiene sammen, både politisk og ideologisk. Prosjektet må defineres konkret i den enkelte situasjon, sier Notaker og legger til: – Fellesskapet blir til fordi man må.
Det er også en seiglivet myte at Høyre og Arbeiderpartiet utgjør motpolene i norsk politikk. Notaker viser i sin bok hvordan de to partiene i den perioden han behandler har nærmet seg hverandre og samarbeidet om store endringer i samfunnet.
Fellingen av sentrumsregjeringen var et slikt prosjekt, noe Notaker har førstehånds dokumentasjon på fra Jan Petersen selv. Det eneste som glapp for Høyre-lederen i den saken, var det lille narrespillet han hadde lagt opp til der Bondevik skulle lures til å forsøke å utvide regjeringen også med representanter for Høyre. Dette torpederte Bondevik allerede på Stortingets talerstol da han erklærte at han ville be kongen henvende seg til Jens Stoltenberg for å danne ny regjering.

Erik Solheim vil ha et bedre forhold til KrF

Av Nils-Petter Enstad

- Jeg synes det er leit, og politisk dumt, at den rødgrønne alliansen ikke har klart å bygge et bedre forhold til Kristelig Folkeparti. Det mener tidligere SV-leder og utviklingsminister Erik Solheim, og det ga han uttrykk for i et møte i Oslo torsdag 30. august.

Erik Solheim var invitert av fylkeslaget til Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus til å snakke om ”Gjør Gud comeback?” I foredraget mente han å kunne påvise at religion vil være den mest sentrale retningsviser for politisk tenking i det 21. århundre.
- De store religionene har mange felles verdier knyttet til fredsbudskapet, miljøbudskapet og menneskeverdet, slo Solheim fast, som mener at i et land som Norge må det være en selvsagt ting at kjennskap til det kristne budskapet er en del av det generelle kunnskapsgrunnlaget. Dette er et nasjonalt fellesgods som må tydeliggjøres, sa han, og fortalte om en partileder som ikke hadde ett ord å si korsfestelsen og oppstandelsen da hun ble spurt om hvorfor man feirer påske.
- Man kan tro på det religiøse budskapet eller ikke, men at Jesus fra Nasaret døde i Jerusalem rundt år 30, er den viktigste begivenheten i verdenshistorien, slo han fast.

Utstrakt hånd
Erik Solheim er opptatt av at det er såpass mange felles standpunkter mellom den rødgrønne alliansen og KrF at det er ”politisk dumt” at man ikke har klart å rekke en utstrakt hånd til dette partiet. – Det bør være viktigere å lete etter det man kan samarbeide om, enn det man er uenige om, sa han, og refererte til en av sine partifeller, som hadde sagt at det ville være umulig å samarbeide med KrF på grunn av synet på Israel. – Det er minst 50 andre konflikter rundt om i verden! Og konflikten i Midtøsten er faktisk en av de minst blodige. Konfliktene i land som Kongo og Sudan har krevd mange flere liv og er vært langt grusommere. Det er ingen som bruker disse konfliktene som avgjørende for om man kan samarbeide eller ikke.

Bildet viser Erik Solheim under møtet i Kristne Arbeidere (Foto: Nils-Petter Enstad)